Fra en leilighet i Kiev

Hospitalnaja ulitsa 2, rett ved hotell Rus, ikke langt fra metrostasjonen palats sportu, fem minutter fra hovedgaten Kresjatik, der bor jeg. Og der skal jeg bo en uke. Alt er betalt, alt er ordnet, saken er klar.

Opprinnelig var jo planen å reise videre østover etter en natt i Kiev, men da jeg våknet etter denne natten, bestemte jeg meg for å la planen være det planer gjerne er, helst for syns skyld. Og jeg forhastet meg ikke et øyeblikk med frokosten for å sette de nye planene ut i live, eller bare se om den lot seg gjennomføre, eller for den saks skyld om den gamle lot seg gjennomføre, jeg drakk alle de kopper kaffe som trengtes og nøt nostalgiske øyeblikk med min gamle, svært gamle, favorittgruppe Queen over høytalerne på hotel Rus. Klokken elleve, da frokosten  var slutt, gikk jeg i gang med å ringe firmaene som leier ut leiligheter, jeg ringte alle sammen listet opp i Kiev in your pocket, med ønske om en grei leilighet med internett herfra til neste søndag.

Over telefonen og med viktige ting som hvor jeg skal bo til hvilken pris, går jeg til kompromiss med russisken og foretrekker engelsk. Desto kjekkere var det at den leiligheten jeg endte opp med, de som forvaltet den snakket ikke engelsk i det hele tatt, så alle avtaler ble gjort på klingende russisk over telefonen fra hotell rus. Jeg skal dog ikke skryte på meg mer, enn at da jeg la på røret visste jeg at jeg skulle møte et sted om ti minutter, men jeg fikk ikke helt med meg hvor, og jeg fikk ikke i det hele tatt at hotellet og leiligheten har adresse 2 og 4 i samme gate! Det er flaks.

Så nå sitter jeg her. Leiligheten er dyr, men billigere enn hotellet, og helt førsteklasses med store rom og internett som fungerer. Interiøret er helt likt sånn det var i leiligheten jeg bodde i forrige sommer, samme teppe og stoler, og omtrent samme romløsninger, god, gammel Sovjetisk standard. I ordets retteste forstand standard. Frokosten er som den var i Minsk, under sommerkurset der (igjen, jeg anbefaler alle lesere som vil lære russisk å reise dit- det var veldig bra!), tørt brød, juice og youghurt kjøpt på den lokale sjappen, og selvsagt spekepølse og ost.

I går var en strålende solskinnsdag, mens i dag er det grått og snøvær. Jeg har tenkt å oppsøke noen av severdighetene fra i sommer og fra besøket mitt i høst, for å se hvordan det ser ut i vintertid og for å doble hukommelsen litt ved noen museer og kirker. Jeg har godt håp om å komme meg til Babi Jar en av dagene, litt mindre håp om å komme meg til Tsjernobyl. Det finnes også et landsbymuseum jeg kan reise til, det var veldig bra i Minsk, men der jukset de litt og gav oss vodka for å øke gleden over gammel hviterussisk kultur. Og det skal være sagt, for dem av oss som nøt vodkaen, ble gleden økt noe så til de grader.

I kveld blir det ballett, hvis jeg får billett, og det får jeg helt sikkert. Det er storfint besøk fra Georgia, Suhisvili-balletten, som jo er nasjonalballetten. Pussig, jeg er fristet til å skrive billetten, hver gang jeg skriver balletten, det hadde vært gøy å bytte de to litt. Jeg skal se på nasjonalbilletten, den store, berømte billetten fra Georgia. Jeg har allerede sett billettene i St. Petersburg, flere av dem, i Moskva og i Minsk, så jeg vil etter hvert få et aldri så lite sammenligningsgrunnlag. Ballettene her i Øst-Europa er veldig billige, man får kjøpt en ballett for 50 kroner og oppover, og da får man en billett i ypperste verdensklasse, med fullt ensemble og orkester. 70 dansere er det i Suhisvili-truppen når de tar ut på turne, i tillegg kommer orkester og alle slags medarbeidere, så det er ganske utrolig de får det til, til den prisen. 

I går var jeg og så på mer moderne kultur, eller kunst, sammen med Irina. Svært moderne kunst, de eldste verkene var vel fra 1999, så det meste var etter årtusenskifte, for å si det med store ord, men som det er. Jeg må si denne kunsten er mer fremmed for meg, enn russisk ballett, og annen eldre kultur. Det var flotte fotografier, eller spesielle fotografier, er riktigere å si, abstrakte maleri, og flere dyrehoder på sprit og en veggplate av inntørkede fluer, for eksempel. Og et rom i glassvegg fylt med så mye vanndamp, at når man gikk inn dit, så man ingenting og måtte bruke litt tid på å komme seg ut igjen, enda rommet altså bare var et firkantet glasshus. Så det var det, utstillingen het reflection, og hadde vel så vidt jeg kunne bedømme en overvekt av amerikanske kunstnere. Utstillingen er bare åpen til 29. februar, så for dem som er interessert, haster det. Toalettetene er en uforglemmelig opplevelse, og alene verdt prisen, som forresten er gratis.

Så dette var dagens lille stemningsrapport. Nå skal jeg ut og kjøpe ballettene mine til billetten. Og siden klokken her er elleve, vil jeg ikke nøle for ivrig med lunsjen, all mat er uforskammet billig her nede, og de har også et uforskammet utvalg fristende restauranter.

Пока!

Det ringer

Du er på konsert og du har nettopp kjøpt en øl du står med i hånden og bandet på scenen skal akkurat i gang med å spille en velkjent og svært støyende låt, da telefonen ringer. Du har den i skjortelommen, og du har lyden på diskret og kjenner bare vibrasjonene mot brystet, så det er ikke slik at alle snur seg mot deg og legger merke til deg og irriterer seg over deg, men det er likevel slik at du må ta den. Den ringer jo. Du setter fra deg ølen på et tilfeldig bord eller noe, og så får du telefonen opp av lommen, slik at du kan få trykket på ok-knappen, hvis det ikke hadde vært så bråkete i konsertlokalet at du ikke kan høre noen ting. Så du må komme deg ut for å ta telefonen, finner du ut, og du presser deg bakover gjennom mengden og skyver folk hit og dit til du finner utgangen, som uansett ikke leder deg ordentlig ut. For dette er et større lokale, der det foregår mye kulturell aktivitet, og konsertlokalet er bare et av mange lokaler, og mellom lokalene går fullt av fulle mennesker som bråker og støyer, spesielt nå som konserten har begynt og mange vil inn eller ut eller rundt omkring, så i det du på ny skal trykke på ok-knappen, ombestemmer du deg på ny, og brøyter deg vei videre mot et sted hvor du kan ta telefonen og høre hva den som ringer deg sier. Og du skjønner det begynner å haste, det er grenser for hvor lenge noen orker å ringe på denne måten her, når du ikke tar telefonen slik du ennå ikke har gjort, og ennå ikke kan gjøre, for du har ennå ikke kommet deg ordentlig ut. – Unnskyld, sier du, til alle du presser deg forbi på vei mot den egentlige ugangen, hele tiden med telefonen i hånden og tommelen på ok-knappen, hele tiden med lyden på diskret, så det bare er du som vet at noen ringer til deg, og at det er derfor du må ut, og endelig er du ute, bare for å oppdage at det er kø utenfor også av folk som vil inn, og noen av dem snakker til deg og stiller deg spørsmål om hvorfor du går ut uten jakke og hvor du skal og om det var en bra konsert og om du har stempel og alle mulige spørsmål, du vifter dem bare unna, du må komme deg videre vekk for å få tatt telefonen og sagt hallo til den som ringer til deg. Det er akkurat som om telefonen vibrerer hissigere nå, som om den sier til deg at ”nå må du snart ta meg”, som om den forteller deg at den som ringer til deg er i ferd med å legge på, og du forestiller deg personen i andre enden, hvordan denne holder sin telefon i hånden og en nådeløs finger på legg-på-knappen, eller kanskje bare har ringt i forbifarten og nå sitter fraværende med en telefon i hånden samtidig som han eller kanskje hun, tenk hvis det er en hun, egentlig gjør andre ting og nesten har glemt de har ringt deg. Veien du valgte førte rett inn i en trafikkert gate, det begynner å bli parodisk dette her, tenker du, som om alt var tilrettelagt for at telefonen skulle ringe nettopp nå og du ikke skulle få tatt den, du bestemmer deg for å gjøre opprør mot det og tar den likevel, uten hensyn til alle bilene som tuter og bråker og durer og kjører og alle trafikklydene som nå vokser seg opp til et støyende crescendo. – Hallo, gauler du inn i det stille røret i det teksten setter sitt punktum.

ES2004

Kiev

I morgen reiser jeg til Kiev. I dag poster jeg en liten historisk gjennomgang av byen. Den er litt uferdig, så det kan være jeg går inn og retter litt på den når jeg kommer hjem igjen. Kunnskapsrike folk som ser feil, kan selvsagt si i fra, det er bare hyggelig. God lesning!

 

 

Kiev er i dag Ukrainas hovedstad og største by med om lag 2,7 millioner innbyggere. Legenden sier at det var tre brødre, Kyi, Schek og Khoryv, som grunnla byen i år 482, og at byen har navnet sitt fra den første av dem (Kyiv er genitivsformen, slik at Kiev blir ”Kyis by” eller på norsk bare ”Kyis”). I følge legenden var de tre og søsteren Lebed på jakt etter et nytt hjem, etter å ha blitt jaget av inntrengere fra øst, og de var sikre i sin sak da de så det gunstige og flotte landskapet med 7 høyder langs elven Dnjepr. Brødrene slo seg ned og tok en høyde hver, og området tiltrakk seg snart handelsfolk, prester og alt som hører hjemme i en by. Slike legender er karakteristiske for opprettelsen av østeuropeiske byer, men Kievs historie er så rik at den ikke trenger legender for å gjøre seg interessant.

 De første årene – Gullalderen!

Byen Kiev har alt ved seg en hovedstad trenger. Den er ypperlig plassert, på høyder som er enkle å forsvare, og ved siden av en stor, farbar elv som gir grunnlag både for handel og militære ekspedisjoner. Fra høydene kunne kongene enkelt kontrollere slettelandet rundt, og selv på dagens kart, ser vi at Kiev ligger helt sentralt i Ukraina, altså et maktsentrum i ordets retteste betydning.

            Den første mektige konge i Kiev var kong Vladimir den store, som regjerte fra 980 til 1015. Under ham var det Kiev, og dermed Ukraina, ble kristnet i år 988. Vi ser at Ukraina her følger historien til resten av Europa, med statsdannelser og kristning under sterke konger. Området som i dag er Russland, var på denne tiden svakt og uten statsmakt. Slik kunne Kiev ekspandere nordover, og bli hovedstad i det første russiske riket. På denne tiden bodde omtrent 50 000 mennesker i byen, og det ble bygget noe sånt som 400 kirker. Frem til mongolenes invasjon med Batu Khan i 1240, var Kiev en blomstrende by og den mektigste i Øst-Europa. Etterpå skulle det helt frem til 1991 være mer eller mindre uselvstendig.

 

Jaroslav den vise.

 Mongolinvasjon

I 1237 får Batu Khan, en av mange sønner til den store Djengis Khan, klarsignal til å gå til angrep vestover og nordover oppover Europa. I løpet av de neste fire årene erobrer mongolene alle byene de forsøker, deriblant Kiev og de fleste større byer langs Dnjepr-elven og andre områder russerne kontrollerer. I det russiske området er det bare Novgorod og Pskov som slipper unna, vestover kommer de til Krakow i 1241, før Batu Khan må snu for å ta seg av arveoppgjøret etter sin fars død. Det redder Vest-Europa, men Kiev er satt kraftig tilbake og skal aldri mer gjenoppstå i sin fulle glans og så mektig som i gullalderen.

Det følger en periode hvor Kiev blir en slags kasteball mellom flere forskjellige, fremmede makter. I det første russiske riket Kiev var en del av, var byen hovedstad og dominerende sentrum. Nå ble Kiev gitt til russerne som en slags vasallstat av mongolene, og hersker i byen var Jaroslav Jaroslavoitsj (bror til Alexander Nevskij). Men han bodde ikke selv i byen, og russerne var nok mer opptatt av kjerneområdet sitt lenger nord og rundt Moskva. Så mot Kiev kom en trussel fra en stormakt man i dag ikke så lett tenker på som en stormakt.

 Polakkene

Det er sjelden polakker og lituanere står som mektige erobrer, men det gjør de her. Samtidig som Kiev-riket er blitt sterkt svekket av mongolinvasjonen og interne rivaliseringer, så er Polen og Litauen styrket gjennom ekteskapet mellom den polske dronning Jadwiga og storhertug Jagiełło av Litauen i 1386. De to rikenes forente krefter er å tilstrekkelig til å erobre hele Øst-Europa fra Østersjøen til Svartehavet. Kiev ble erobret av Litauerne allerede i 1362, og innlemmet i deres storhertugdømme. Det er imidlertid mye bråk i byen, folket med den stolte historien er misfornøyde med å være under en fremmed makt, og litauerne forsøker i flere perioder å løse problemet med å la byen bli styrt av prinser fra Kievs fyrsteslekt, som likevel er underlagt Litauens overherredømme og må betale skatt til dem. Men det var problematisk dette også, for det bidro bare til å styrke Kievs nasjonalfølelse, og det var stadig en trussel at Kievs fyrster skulle lede byen til angrep mot sine overherskere.

Polakkene og litauerne klarer å holde noenlunde kontroll over byen, tross indre uro og sporadiske angrep fra krimtartarer sørfra. Det hendte disse krimtartarene klarte å ta seg inn i byen, og til og med ødelegge den, som beryktede Minglej-girej gjorde i 1482. På denne tiden har russerne mer enn nok med sine egne problemer i nord, og strever med å opprette et nytt rike etter at også deres land var herjet av mongolene. I forbindelse med unionsdannelsen mellom Litauen og Polen, blir Kiev innlemmet inn under den polske kronen, og er altså ikke lenger noe litauisk storhertugdømme. Unionen mellom Litauen og Polen var kanskje en god ide, men forfatningen var dårlig, og riket klarte veldig dårlig å løse den permanente konflikten mellom konge og adel som kjennetegner tiden.

            Overherredømmet til polakkene hadde også et viktig religiøst element. Polakkene var og hadde alltid vært katolske, mens Kiev hadde valgt den ortodokse kirke og til og med vært det religiøse sentrum for den. Dette var svært samlende for folket i Kiev, som her fikk en meget god grunn til å ønske seg frihet. Gjennom første halvdel av 1600-tallet, hvor også vest-Europa er kjennetegnet av mange religiøse kriger, forekom flere oppstander der det kommer til kamp mellom ukrainere og polakker, men der polakkene er mektigst og dømt til å vinne. De som til slutt skal frigjøre Kiev fra det polske styre, var en meget merkelig allianse med et meget spesielt folk i hovedrollen.

 Kosakkene

Få folkegrupper er så kjent som kosakkene med det at de aller fleste har hørt om dem, men så ukjent med det at få kan si noe særlig mye om dem. Ordet kosakk gir mange assosiasjoner, og mange har nok hørt om kosakkrigere, kosakkluer eller kosakkdans, og mange som vet litt, vil si at dette er et nokså vilt folk som holder til i de sørlige delene av Russland, kanskje i området mellom Svartehavet og det Kaspiske hav, eller der omkring. Og de vil ha mye rett i det. Fra 1500-tallet får de stor betydning for Russlands historie, både på godt og vond. De er svært dyktige krigere, og tjente godt i tsarens hær i mange erobringskriger og konsolideringskriger. De deltok også i frigjøringen av Ukraina, eller rettere sagt, i overleveringen av Ukraina fra polakkene, til russerne.

            Det var en hetmann ved navn Bohdan Khmelnytsky som ledet opprøret. Han var øverste leder for Zaporizhia-kosakkene, en kosakkstamme som holdt til i de sentrale delene av Ukraina. Frem mot opprøret i 1648 vokste denne stammen seg stadig sterkere, etter som stadig flere undertrykte bønder rømte fra sine oppassere, og sluttet seg til disse krigerne. I 1648 gikk Khmelnytsky i allianse med krimtartarene, og med støtte fra ukrainske bønder og andre ukrainere gikk de til endelig angrep mot polakkene. Polakkene var nå også svekket av sitt eget dårlige styresett, og klarte ikke å stå i mot den samlede styrken. I løpet av de neste seks årene ble samtlige polakker fordrevet fra det ukrainske området, eller drept. Russerne i nord satt tålmodig og så på, men utnyttet sjansen som bød seg da krigen var over i 1654. De allierte seg med kosakkene, og fortsatte krigen mot et svekket Polen frem til 1667. Krigen ender med at polakkene må gi fra seg områder i det som i dag er Ukraina og Hviterussland, ikke til ukrainerne og hviterusserne selv, men til et stadig mektigere Russland.

 Russland

Vi kan skyte inn et lite gjestespill fra svenskene med Gustav 12, som på begynnelsen av 1700-tallet kom seg helt ned til Poltava før han katastrofalt tapte, men utenom dette og noen andre små innblandinger følger en periode med stadig sterkere russisk kontroll. Riktignok er de kulturelle båndene tettere mellom russere og ukrainere, enn mellom polakker og ukrainere, så et russisk overherredømme er kanskje lettere å holde ut. Men fellesskapet mellom russere og ukrainere må ikke overdrives. De har riktignok samme religion, og de startet sin historie sammen med hovedstaden Kiev, men språkene deres er ikke likere enn polsk og ukrainsk er det, og det at så mange holder ukrainere og russere som noe av det samme, viser bare hvor vellykket russifiseringen av ukrainerne har vært. Særlig utover 1800-tallet var den russiske nasjonaliseringen beinhard i Ukraina, med russisk som eneste tillatte språk, og en voldsom undertrykking av all ukrainsk kultur. For oss utenforstående kan det kanskje være på sin plass å være litt forsiktige med å uttrykke seg om historien her. De fleste andre undertrykte kulturer og språk, hadde i det minste noen som skrev på nasjonalspråket, men i Ukraina skal det godt gjøres å finne noen store forfattere som ikke skrev russisk. Det er heller ingen tegn å spore til misnøye og følelse av å være undertrykket, hos en forfatter som Nikolaj Gogol for eksempel. I de tidligere verkene sine skriver han riktignok om emner og historier som angår Ukraina, men ikke mer påfallende enn en hvilken som helst forfatter fra en hvilken som helst region, vil skrive fra regionen han selv kommer fra. Og etter at han flytter til St. Petersburg og skriver sine mesterverk, er verkene russiske gode som noen.

 Sovjet I

Det går litt fort frem her på slutten. Jeg skal se om jeg kan få rettet det opp en gang. Første verdenskrig endte som kjent med at russerne fikk sine revolusjoner i 1917, og gikk inn i borgerkrig mellom de hvite republikanere og tsarvennlige og alt annet enn kommunister, og de røde kommunistene. Dette var en tid der voldsomt mye stod på spill i Ukraina. Verdenskrigene endte jo med selvstendighet for mange nasjonalstater, og Ukraina kunne også ha håp om å bli selvstendig for første gang siden 1200-tallet. Samtidig hadde polakkene et håp om å få igjen i hvert fall noen av sine områder i Ukraina fra storhetstiden, tyskerne hadde områder her etter den vanvittige freden i Brest-Litovsk, og russerne ville selvsagt også beholde landet de hadde kontrollert siden 1667, enten det var de hvite eller de røde som vant borgerkrigen. Det endte som kjent med at de røde vant, og Ukraina ble en republikk i Sovjet-unionen i 1922. Hovedstaden er Kharkov, Kiev overtar først fra 1934.

            Ukraina og Kiev under Sovjetstyret er en spesiell historie. Ved begge de store sultkatastrofene led Ukraina fryktelig, men forholdene var verre ute på landsbygda, enn i Kiev. Derimot var partisekretær Josef Stalin fryktelig skeptisk til potensielle ukrainske nasjonalister, og alle ukrainere var potensielle nasjonalister. Strømmen til arbeidsleirene i GULAG var endeløs.

 Nazi-Tyskland

Som i så mange andre av Sovjetrepublikkene hilste deler av befolkningen i Ukraina først de tyske soldatene velkommen som befriere. Men velviljen ble snart rasert av nazistenes grusomme fremmarsj. Fra ingen andre by i verden ble det tatt så mange krigsfanger, 650 000 bare etter det første slaget. Det er også i nærheten av Kiev den største massehenrettelsen av jøder forekommer i hele holocaust. Det skjer i ravinen Babi jar, der Kievs jødiske befolkning blir drevet ut, kledd nakne, og skutt. Bare de to første dagene blir over 33 000 mennesker skutt ned her, i tiden som følger kommer tallet opp i over 100 000.

 Sovjet II

Etter verdenskrigen og særlig etter Stalins død, blir situasjonen relativt sett bedre i Ukraina. Flere av partisekretærene for det Sovjetiske kommunistiske parti er egentlig ukrainske, det gjelder både Khrutsjov og Bretsjnev for eksempel. Ukraina var også en av de rikeste republikkene, både i mat- og industriproduksjon, og en betydelig faktor i Sovjet-unionens økonomi. Men den ukrainske nasjonalitet var selvsagt fullstendig undertrykt.

 Ukraina

Selvstendigheten kom i 1991, i likhet med de andre Sovjetiske republikkene. Og som de andre var optimismen større i Ukraina, enn situasjonen tillot. Årene etter frigjøringen har ikke bare vært enkle. Den kunstige Sovjet-økonomien holdt i det minste alltid levekårne over et visst minimum, noe sjokkovergangen til markedsøkonomi langt i fra har klart. Situasjonen ble aldri så vill i Ukraina som i selve Russland, og landet klarte også å unngå diktatur som i de sentralasiatiske republikkene og i Hviterussland, men grensen mellom diktatur og demokrati er av og til nokså hårfin, og økonomisk har de det i dag bedre i Hviterussland enn i Ukraina. Det er til tross av at Ukraina er det mest ressursrike landet av de to.

            Ukrainerne fikk en ny storslått optimisme med oransjerevolusjonen og Jusjenko i 2004, men heller ikke denne revolusjonen har holdt hva den lovet. Jusjenko lovet å gjøre landet mer vestlig orientert, og orientere seg mot EU, mer enn mot Russland. Men når ukrainsk blir gjort til eneste offisielle språk i et land der godt over halvparten har russisk som morsmål, og flere ikke engang kan snakke ukrainsk, blir den ukrainske nasjonalismen like undertrykkende som russernes en gang var. Jusjenko mistet også snart makten, men har vunnet den igjen i en nokså svak koalisjonsregjering. Flere av ukrainerne jeg har snakket med, har verken tillitt til ham eller til noen av de andre presidentkandidatene. Misstilliten kommer etter årevis med skuffelser, og et liv med mange negative erfaringer. Ukraina er i dag et pessimistisk land, et av de fattigste landene i Europa, og med et fødselsunderskudd der gjennomsnittet per par er ett barn. Det er lavest i verden.

 

Tross dette, eller kanskje også på grunn av dette, er Ukraina et meget interessant land å være i. Jeg reiser dit i morgen for tredje gang bare i løpet av siste året, og det er ikke mange steder i verden jeg har det så gøy. Folk er svært vennlige og interesserte i å snakke med deg, så lenge de ikke befinner seg bak en skranke eller utøver et serviceyrke.

   Tidslinje

482      Tradisjonell dato for grunnleggelsen av byen Kiev.

882      Oleg grunnlegger Kiev-staten.

988      Vladimir gjør Kiev kristent, og byens befolkning døper seg i Dnjepr-elven.

1036    Santa Sofia katedralen blir bygget i Kiev, som en søsterkirke til Haga Sofia i Istanbul.

1187    Navnet Ukraina nevnt for første gang

1240    Batu Khan og hans mongolske styrker erobrer byen.

1321    Slaget ved Irpen-elven, der storhertug Gediminas av Litauen beseirer prins Stanislav av Kiev, og hans allierte, og jager dermed den siste herskeren av Rurik-slekten ut av Kiev.

1326    Den russiske kirke flytter fra Kiev til Moskva

1362    Kiev blir en del av det litauiske storhertugdømmet.

1482    Krimtartarene under Minglej-girej ødelegger byen.

1569    Kiev blir lagt inn under den polske kronen i forbindelse med unionsdannelsen mellom Litauen og Polen.

1632    Kievs akademi blir opprettet

1648    Kosakkene begynner sin frigjøringskrig

1654    Frigjøringskrigen ender, polakkene er fordrevet fra riket, men russisk innflytelse overtar.

1657    Med fredsavtalen i Andrusovo mellom Polen og Russland, blir Kiev en autonom by under russisk kontroll. Selvstyret i byen blir stadig svekket, inntil det blir helt opphevet av Katarina den store i 1775.

1775    Katarina den store opphever ethvert selvstyre i Kiev.

1934    Kiev blir hovedstad i Sovjetrepublikken Ukraina (etter at Kharkov hadde vært det fra 1919)

1941    29-31, sep       Over 33 000 jøder blir skutt og begravd i ravinen Babi Jar. I tiden som følger blir ytterligere minst 70 000 drept, slik at det samlede tallet kommer opp i over 100 000.

2004    Oransjerevolusjonen. 100 000 mennesker samler seg i sentrum av Kiev på Majden Nezalenosti.

 

Russisk tekst!

Det går mot avreise til Kiev, og i anledning det poster jeg en av tekstene jeg skrev under språkkurset i sommer. Den er på russisk, så russiskkyndige vil helt klart ha en fordel når de leser den. Dette er den første jeg skrev, og temaet var verb som tar ulike kasus. Velbekomme!

(For de som er svake i russisk, står en oversettelse i kommentarfeltet)

Несколько лет назад Павел был врачом. Он желал работы, где ему можно помогать лудам и служить больным и бедным, и он людям, что он достигал своей цели, когда он заведовал своим службой. Однажды днём он ждал пациентка, которая надоедала ему потому, что требовала внимания, и следовала его своему. Так она пришла к нему, и он ожидал неприятности. – Как ваше состояние, он спросил.  – Плохо, ответила она, - я не довольна лекарствами. Они вредят мне и пахнут рыбой. Я не могу принимать их. «Вот что?» подумал Павел. «Что с ней?» Он напомнил ей, что она больная. Но она ответил, что она заболела от лекарства. И дайте мне другой. Павел думал что он — или, как сказать, я думаю, что он хотел бы пожертвовать своей честью и дать ей очень плохие лекарства. Ну, к сожалению я не знаю что случилась.  Я толка знаю, что Павел не врач сегодня, и она не жива. Действительно, Я знаю что это лучше избегать неприятностей, чем искать возможности сделать хуже.

Min nevø - Benjamin!

I dag har min søster Trude født en flott gutt, og jeg har fått meg en ny nevø. Han heter allerede Benjamin, et flott navn som betyr den som bringer lykke, eller noe sånt, i hvert fall noe riktig fint. Og det navnet kommer han nok til å vokse seg fortjent til. Han blir lillebror til Daniel og Sofie, så vidt jeg vet den eneste lillebroren i hele slekten vår, og han blir sønn av Trude og Lars Nygård som nå er en familie på fem. Jeg skal si de får det til. Her i Bergen feirer jeg ved å sitte og smile, nye slektsmedlemmer er alltid velkomne. Og heldigvis kommer påsken tidlig i år, så jeg får reist hjem og sett ham.

Gratulerer til foreldre og besteforeldre og tanter og onkler (takk!) og søsken  og alle, og ikke minst til Benjamin selv - velkommen til verden! Det er her det skjer.

 

Livet er godt, måtte det vare

Jaja

Jeg står opp fra min seng

Kaffetrakter gitar

Det lykkelige liv jeg har

Og aldri tar det slutt

At jeg skal holde ut

 

Dagene går

Det samme gjør jeg

Jeg skal nok holde ut, dagene jeg.

 

 

Fra diktsamlingen Dikt som rett og slett sier ja! til livet, ES 2003

Skjebnens ironi

Jeg kjøpte forleden en genser. Det gjør jeg hvert år i januar, på salget, hvis jeg ikke glemmer det. De siste årene har jeg prøvd å kjøpe litt fine klær, det vil si litt dyre klær. I år kjøpte jeg en genser og bukse til bra pris, de skulle vare lenge og være fine lenge, og jeg skulle ikke gå med dem til hverdags, før de var gamle og slitt. Første gang jeg bruker genseren, søler jeg litt vin på den. Det er ikke mye, en ubetydelig flekk, men den er sølt fra munnen og havnet mitt på, den er meget synlig til å være så ubetyedelig. Så jeg måtte vaske den vekk. I går slo jeg opp på internett hvordan vinflekker skal fjernes, i dag morges hadde jeg på Zalo før jobb, i ettermiddag vasket jeg, etterpå fant jeg ut at genseren var av ren ull og ikke må vaskes i maskin. Hvor mange feil det er mulig å gjøre, hvor lett det er å gjøre dem.

Jeg skrev tidligere at jeg skulle på filmkveld og se en russisk film som het Skjebnens ironi, og jeg skrev også litt om den. Men jeg skrev litt upresis, jeg hadde jo ikke sett den, og kjente bare delvis til handlingen. Det er helt riktig at det er en person som tungt beruset havner på flyet fra Moskva til Leningrad (Sovjet 1975), hvor alle gater heter det samme og alle bygninger er like. Så når han ber taxisjåføren kjøre seg hjem, altså til hjemmeadressen, så finnes den i Leningrad også, og han er så full, at han merker ingen forskjell og kommer seg inn der. Så langt alt rett. Men selve filmen hadde mer ved seg enn det. Handlingen foregår nemlig nyttårsaften, og hovedpersonen er i den situasjon at han skal fri til sin kjære, han har forberedt seg selv og henne på det, dette er i begynnelsen av filmen, og tross han er litt stresset, ser dette ut til å ville gå bra. Han sier i en fin scene til henne, at han har fridd bare en gang tidligere i sitt liv, og da sa hun til hans store frykt “ja”. Tilbake til filmen, før nyttårsfesten skal han i banjo, det er et slags russisk bad, en badstu med dampbad og det meste, det er tradisjon i Russland, og tradisjon for hovedpersonen. Han blir der overtalt til å drikke med i gjengen, de drikker jo for hans bryllup, og de drikker vodka i ølglass. Så det er ikke rart gjengen forveksler hvem som egentlig skal til Leningrad.

I Leningrad kommer han seg inn i huset, ved at nøkkelen også er den samme, han låser seg rett inn, og sovner pladask. Ikke lenge etter kommer hun som bor der hjem, og også hun forbereder nyttårsfest, og også hun venter en mann som skal fri. Det er noen vakre forviklinger da hun oppdager mannen på sengen, og begge insiterer på å være hjemme, og gjesten hennes kommer, og oppdager en fremmed mann i huset til kvinnen han skal fri til, og en temmelig usannsynlig historie om Leningrad og Moskva.

Det var en virkelig flott film. Jeg fikk bare sett halvparten, den varer tre timer. I forhold til amerikanske forviklingsfilmer, og også norske og andre vestlige eller hva vi skal kalle det, var den russiske filmen mye roligere og tok seg mye bedre tid til å bygge opp ordentlige karakterer. I våre forviklingskomedier er det ikke en eneste ordentlig følelse, også tristheten er utenpåspilt, og bare til å le av. Her var det lett å få sympati for alle de viktige karakterene, hun som er igjen i Moskva og venter er jo helt fortvilet, hun får ikke vite noen ting, og han stakkaren som har havnet nokså uforskyldt i Leningrad, og hun som får besøk av ham, alle er egentlig snille med hverandre og hjelper hverandre.

Jeg har ikke tid til å skrive så mye mer enn dette. Jeg skal på prøverommet og lese opp tekster. På typisk russisk vis har hun jeg kjenner i Ukraina allerede kjøpt filmen til meg, hun sa resten av den filmen måtte jeg se, og det gleder jeg meg til. Før filmen skriver de på herlig russisk vis: “Disse begivenhetene som vi her vil vise, kan utelukkende forekomme på nyttårsaften”. Hver nyttårsaften viser de den fortsatt, akkurat som vi viser grevinnen og hovmesteren lille julaften. Replikkene er felleseie. Det er en vakker film, som på ny viser meg hvorfor jeg er så glad i alt som er russisk. Måtte den komme til Norge.

Lektor Salen

I dag har jeg opprettet en ny blogg for skolesaker. Den heter “Lektor Salen”, og dere finner den her: http://lektorsalen.wordpress.com/. Første post er en kronikk jeg skrev i fjor om lærerrollen, etter en artikkel i BT om den nederlanske pedagogen Wim Ween som ønsker å fjerne lærebøkene fra klasserommet, og gjøre læreren til veileder, i stedet for kunnsakpsformidlere.  Jeg vil legge ut nye poster etter som det dukker opp saker, forhåpentligvis vil jeg ikke trenge å være så aktiv der.

Det kan godt være også andre typer tema og kategorier vil finne veien til egne blogger etter hvert. Denne bloggen har nå passert et halvt tusen treff, og jeg tror en del av dem er interessert i å lese i akkurat den saken som gjør at de finner frem til den, og ikke er så interessert i alt det andre. Slik er det i hvert fall med bloggene jeg besøker og liker. Men hovedbloggen må jo få vokse litt først, så de som kommer får noe å bla i gjennom.

For de som følger med også i virkeligheten er det i morgen mandag 11. februar opplesning i teatergarasjen i Bergen, på prøverommet. Det er alltid veldig gøy, der må de komme de som kan. Tekstene gjør seg godt opplest. Publikum pleier alltid å klappe, og jeg pleier alltid å takke dem for det, så vi trives godt både publikum og jeg.

http://www.bit-teatergarasjen.no/article/41 (Dere kan undersøke programmet ved å trykke på de aktuelle datoene)

Til sist vil jeg gi en liten reklame for en fyr vi kjenner i sjakkmiljøet, og som nå fikk oppmerksomhet fra VG i serien deres “Et rikere Norge”. Ikke et øyeblikk vil jeg reklamere for den serien, men Hans Olav Lahlum kan godt folk vite hvem er. Han er det man på godt norsk kaller en ildsjel, men som man på alle andre språk har vanskelig å kalle noe som helst. På VG-filmen, der intervjuerne og Lahlum snakker VG-aktig om hva det er som gjør Lahlum til en original, hvorfor han skal være med i serien, alt sånt, så spør de ham om han ikke kan gi en gjennomgang av alle USAs presidenter gjennom tidene. Det kan han, det tar ham 45 minutter, og det er en film jeg synes alle kan se. Det koster ikke mye, la filmen surre og gå i bakgrunnen mens du lager mat eller noe, eller mens du spiser den. Det er bedre enn det meste på TV. Som teaser kan jeg nevne presidenten som i det han blir skutt, ber folkene sine fortelle dette til kona på en skånsom måte, eller han som mente at 80 % av alle problemer ville bli løst, hvis man bare satte seg ned og ventet til de gikk over av seg selv. Noe å tenke på. Det er også noe å tenke på at den nåværende presidenten havner sånn litt rundt midten på rangeringer av hvilke presidenter som har vært best og verst (http://en.wikipedia.org/wiki/Historical_rankings_of_United_States_Presidents). Så får dere høre om dere er enige.

Og jeg synes det er flott hvis flere som jeg synes dette var en flott idé å kunne, og går i gang med puggingen. Det er god og nyttig hjernetrim, og man får litt kontroll over USAs historie med presidentene på plass. Det er alltid greit.  Snurr film!

http://atvs.vg.no/player/?id=14359

Skoletur 2008

Hei igjen!

Forrige post om skoleturen ble brått avbrutt, da jeg ble bedt om en liten tjeneste mens jeg satt og skrev. Jeg fullfører den i kommentaren, skjønt, fullføringen består bare av å skrive siste setning ferdig og en setning til. Dere finner det like under.

Vi reiste til Berlin som planlagt dagen etter. På veien var vi innom Saltgruvene i Wieliczka (like utenfor Krakow). Etter min mening er disse gruvene nå litt mye underholdning, og litt lite historie, men slik er det blitt, og det er i seg selv interessant å se hvordan polakkene har gjort disse salgruvene som normalt bare er for spesielt interesserte, til vellykket turistindustri med over en million besøkende i året. Nåvel, omvisningen tok et par timer, og var så artig og striglet og på sitt vis imponerende som det pleier.

Jeg og elever på Wawel-høyden

Dessverre lot det seg ikke gjøre å både rekke innom disse gruvene, og komme frem til hotellet i Berlin innen middagstid. Dermed måtte vi ta enda et måltid langs veien, og veikroer i Polen og Tyskland eller noen steder jeg har vært, er ikke bedre enn dem i Norge, eller andre steder jeg kjenner. Det er feit trailersjåførmat, tungt kjøtt og steikte poteter, frityr og tørt, et klamt salatblad og en sliten sitron, flere enn jeg fikk nok av den type mat. Vi måtte også skifte hotell i Berlin fra det opprinnelig planlagte Park inn på Alexander platz, et helt førsteklasses hotell, til et jeg nå har glemt navnet på (og ikke vil anstrenge meg for å huske) i Charlottenburg, et helt middelmådig hotell. Det var ikke noe særlig å komme frem dit sånn litt før klokken 2200 på kvelden, og se det omringet av regelrette strippebuler og ha et inngangsparti så smalt at bussjåførene måtte spørre seg frem for å finne det - enda de hadde både adressen og GPS. Nei, det var ikke noe særlig å få 94 elever inn dit og inn på kontrollerte rom, men det var ikke annet å gjøre enn å gjøre det, og når de først var på plass lader unge elever raskt energien opp og er klar for livet, mens vi lærere er klar for å slappe av og fort finner roen over en god prat på et dempet sted.

Neste dag var fridagen min, og det ble på sedvanlig vis den travleste dagen av alle. Jeg stod selvsagt opp og så de andre av gårde, og hadde meg etterpå en lang kopp kaffe og en tysk avis, men så var det ut å gå på museumsbesøk. Jeg undervurderer alltid hvordan det er å finne frem i en storby, og kaster alltid bort litt tid på å gå litt feil vei og slikt noe, men klokken 12 var jeg fremme ved Pergamom-museet. Endelig skulle jeg få se Ishtar-porten. De som ikke vet hva den er, må søke på Google, Ishtar eller Ishtar gate, så blir det lærerikt å lese blogg også. Den var akkurat så imponerende som ventet, men resten av museet kommer nok litt til kort i forhold til British museum hvor jeg var i høst, det er uovertruffent, der strakk ikke åpningstiden til og jeg måtte gå flere ganger, Pergamom-musset forlot jeg sånn litt over fire-tiden. Så var det til altes museum, med greske og egyptiske samlinger. Jeg er fulladet med slike utstillinger, etter både omtalte British museum og tur til Athen og Hellas i høst, og jeg lar meg hver gang imponere, selvsagt. Tyske malerier på alte galleri, eller hva det het, kommer imidlertid til kort for det italienske jeg har sett mye av tidliger og i høst i Venezia og National gallery i London. Klokken seks var jeg ferdig (fordi da stengte museene), og jeg tenkte meg til den store bok- og musikkhandelen i Friedrichstrasse, men den fant jeg ikke riktig, og nå hadde det vært en energisk dag uten mat og hvile, nå fant jeg frem til de andre og middag.

Dagen etter var det videre til Lubeck, eller egentlig på vei hjem. Vi var innom olympiastadion, og satt ellers i bussen denne dagen også. Etter mitt syn ble det vel mye buss, og noe så til de grader mye plastmat langs veien, det henger igjen fra turene med aktive fredsreiser at man plent skal kjøre buss på disse turene. Fly er mye greiere, og så kan man eventuelt ta tog hvis man skal fra by til by. Her mot slutten var som vanlig flere av elevene og også lærerene blitt syke eller småsyke, det tar på med dette livet, og bussene gir fin spredning av smitte, men hotellet i Lübeck er bra og vi får slappet godt av. Men jeg liker ikke at vi i en flott by som Lübek kommer frem etter at det er blitt mørkt, og reiser så tidlig om morgenen at vi ikke får tid til å se den. Jeg for min del har jo nå vært der to ganger, i år og i fjor, og ikke egentlig vært utenfor hotellet. Slik vil ikke jeg det skal være.

Siste dag var sluttspurten hjem, den lange, seige sluttspurten hjem. Elevene gav en god dag i veikromaten, og gikk i stedet til en McDonalds like ved (kjent, stort stoppested i Danmark, alle som har kjørt gjennom har sikkert vært der eller vet hvor det er), og jeg tror nok jeg må si at hvis  jeg blir tvunget ut på noe slikt igjen, vil jeg gjøre det samme neste gang. Ikke et godt ord om maten på McDonalds, men av de sånn cirka 12 personer elever og lærere som spiste der nå, var det ikke en eneste som spiste opp maten, og prisene var det dobbelte av den amerikanske hurtigmatkjeden. Og på danskebåten gikk de aller, aller fleste tidlig til sengs, og satt bare og ventet på at båten skulle i land neste dag.

Gledelig nok ser jeg at departementet nå snur i spørsmålet om egenandeler på skoleturer. Det er nå lov så lenge det skjer frivillig, og det har så vidt meg bekjent aldri vært snakk om noe annet. Slike turer er veldig sosiale, og en flott avveksling fra hverdagen både for elever og lærere, så når vi bor i et så heldig land at vi har råd til det, er det etter min mening for dumt om vi lar det være. Så nå kan vi håpe det blir tur neste år også, og jeg kan håpe det blir enda sterke trykk mot det faglige (av de 8 dagene var det bare Auschwitz og den ene dagen i Berlin som fullt og helt var satt av til fag), og at neste tur ikke blir med buss.

Takk til alle som var med og til dem som lot oss få lov til å reise!

Hva a skulle sagt

Det er en person, vi har i overskriften valgt å kalle ham a, men andre navn vil også gjøre nytten, for vi er ikke ute etter hvem han er, men hva han skulle sagt. Han skulle sagt ”b”. Hva ”b” egentlig er, er ikke noe vi kommer til å bruke tid på å forklare. Det holder å vite at det var dette han skulle sagt, han skulle sagt ”b”. Og han vet det selv, han skal si ”b”. Han er også klar over at han i lignende situasjoner tidligere, likevel har sagt ”a” når det endelig gjelder. Her har han et problem han er meget bevisst på, og problemet er at han sier ”a”, når han i stedet skulle sagt ”b”. Så kommer han altså i en slik situasjon som omtalt, han sitter og hører på at noen snakker til ham, de er snart ferdige, snart er det hans tur, ”b” skal han si, ”a” sier han. Han gjorde det igjen, han sa det han ikke skulle si, i stedet for å si det han skulle, akkurat slik han visste han ikke skulle gjøre. – Dette kan ikke fortsette, tenker han, eller noe sånt, han vet i alle fall det, at han må komme seg ut av denne uvanen med å si ”a”, når det er ”b” han skal si. Det er et problem han tar alvorlig. Det må sies slik at han tar det alvorlig, for det er tross alt det han gjør, riktignok står ikke livet hans på spill, så viktig kan det aldri være å si ”a” når man skal si ”b”, men det er likevel såpass alvorlig at det gir ham litt problemer. Han ville virkelig tjent på å si ”b” når det gjelder om å si det. Han tar det altså alvorlig, og begynner å snakke om problemet sitt til venner og mer eller mindre kjente, slike folk han treffer på, for eksempel når han er på byen eller noe, – «haha, vet du hva, jeg var i en slik situasjon at jeg skulle si ”b”, men så sa jeg ”a” i stedet, haha, kan du forstå det?» Mange av dem han sa det til kjente seg igjen, de hadde riktignok ikke opplevd nøyaktig de samme, det var ikke akkurat ”a” og ”b” de hadde problemer med å si, det var kanskje andre ting, men de kjente godt til problemet med at de skulle si en ting, men så endte det opp med at de etterpå hadde sagt noe annet. Vår mann ble aldri sliten av å snakke om dette. Han følte det hjalp. Han følte han fikk bedre og bedre kontroll over problemet sitt. Det var jo ikke verre enn at han sa ”a” når han skulle si ”b”. Han kunne like godt slutte med det. Det var ikke verre enn at det var bare til å slutte med det. Så det bestemte han seg for å gjøre. Han oppsøkte derfor helt bevisst en av de situasjoner hvor det etter en stund ville gjelde om å si ”b”. Han var godt forberedt og kjente seg selv og visste at når det endelig gjaldt, ville han likevel føle for å si ”a”. Da hadde han lagt følgende strategi: han skulle ta seg en liten pause, han skulle ta seg tid og gjenvinne roen, puste litt inn og ut om nødvendig, tenke gjennom hvor komisk det var at han her satt og var fristet til å si det han ikke skulle si, at det dreide seg tross alt bare om noen lyder, det var bare å si det riktige og så ville han være ferdig med det. Han var full av tro og sikre smil i det situasjonen var i ferd med å utspille seg, han visste hva som ventet, den andre snakket, det ville snart bli hans tur, nå skulle det skje, nå gjaldt det å ikke feige ut, han tenkte alle de tankene han hadde bestemt seg for å tenke, kjente igjen fristelsene og kvalene når de kom, visste hva han skulle si, bestemte seg for gjøre det, åpnet munnen og sa ”a”.

ES2004