Viktor Kortsjnoj (f. 1931) – Del III

Viktor den grusomme var grundig satt på plass etter tittelmatchen i Merano. 6 – 2 er stygge sifre, og det var verre for ham at Karpov fortsatt var ung og stadig ble bedre, mens han som nå til og med hadde passert 50, hadde vanskelig for å utvikle seg videre. Resultatene talte også for seg. I kandidatmatchen i 1974 ble resultatet 3 – 2, i tittelkampen i 1978 i Baguio 6 – 5, og nå altså 6 – 2. Det var vanskelig å forestille seg at Kortsjnoj noensinne ville kunne beseire Karpov i en match. Faktisk var Karpov nå blitt så suveren, at det var usikkert om noen aktive sjakkspillere noensinne ville slå ham i en match. Fischer hadde trukket seg tilbake, og ingen andre var i nærheten av å kunne true Karpov. Likevel, Karpov var ikke sikrere på seg selv, enn at da Sovjetunionen møtte Sveits i Olympiaden 1982, altså året etter Merano, så tok Karpov seg en hviledag og overlot plassen til en purung Garri Kasparov. Førstebordet til Sveits var Viktor ”Den grusomme” Kortsjnoj. Selv om Kortsjnoj tapte partiet, som for øvrig er gått inn i sjakkhistoriebøkene som en klassiker, så var han nok godt fornøyd med en personlig seier over Karpov som åpenbart fortsatt fryktet ham. Sjakkinteresserte kan spille gjennom partiet her: http://www.chessgames.com/perl/chessgame?gid=1293003.

Dog, det var VM-tittelen som betyr noe, og Kortsjnoj var som alltid med i neste syklus også. Her slo han greit ungareren Portisch i kvartfinalen med sifrene 6 – 3, men så var trekningen uheldig. Han var satt opp mot sjokktalentet Garri Kasparov, den unge superstjernen som hadde tatt steget nærmest direkte inn i verdenseliten så fort han fikk lov til å slippe til i utlandet, og som allerede 21 år gammel var ratet som nummer 2 i verden, etter Karpov. Kortsjnoj var for øvrig nummer 3. I den andre semifinalen skulle Sovjeteren Smyslov spille mot ungareren Ribli, og det ble nærmest regnet som en bagatell. Smyslov var 10 år eldre enn Kortsjnoj, og var blitt verdensmester så tidlig som 1957, og hadde blitt regnet som gammel og under de aller beste både på 1960- og 1970-tallet, før han nå altså spilte seg frem til en semifinale i kandidatturneringen[1]. Ribli ble ikke engang regnet som den sterkeste av ungarerne, og var aldri verken før eller siden i nærheten av en slik prestasjon han gjorde nå. Han tapte også greit mot gamle Smyslov (6,5 – 4,5).

Her er det imidlertid Kortsjnoj som er hovedpersonen, og han ville jo ikke vært seg selv, om det ikke hadde blitt litt kontroverser rundt kampen mot Kasparov. Denne gangen er det imidlertid russerne som roter det til for seg, godt hjulpet av sjakkforbundet FIDEs president, Campomanes fra Filippinene. Før kampene kan begynne, må det avtales spillested, og her får partene gjerne noen alternativ å velge mellom, og så avgjør presidenten. Problemet denne gangen, var at Campomanes bestemte at kampen skulle spilles i Pasadena i California, et spillested ingen av kandidatene hadde listet opp. I tillegg var dette midt under den kalde krigen, og året før Sovjetunionen boikottet de olympiske lekene i Los Angeles, som en takk for sist til amerikanerne som boikottet deres leker i Moskva 4 år før. Både Kasparov og Smyslov ble nektet å stille opp, og da Kortsjnoj likevel startet partiet lørdag 6. august som det stod på programmet, var ingen Kasparov til stede, og han dukket heller ikke opp. Både Kasparov og Smyslov ble dømt til nederlag, og det så ut til å gå mot finalekamp mellom Kortsjnoj og Ribli om retten til å møte Karpov i tittelkamp. For sikkerhets skyld ble Ribli blankt nektet utreise for en slik kamp, det kommunistiske styret i Ungarn hadde ingen ønsker om å tråkke storebror Sovjet på tærne.

Så hvordan skulle nå denne konflikten løses? Skulle ikke-eksisterende Kortsjnoj møte Karpov direkte til finale? Og ville Karpov i det hele tatt da møte opp? Det stod riktig mye på spill, og Sovjetunionen truet endog med å forlate hele sjakkorganisasjonen FIDE og starte sitt eget forbund sammen med Østblokk-landene og enkelte land fra den tredje verden. Og verken Sovjetmyndighetene eller Kortsjnoj var kjent for å inngå kompromiss, og FIDE-president Campomanes var kjent som en villstyring som kunne finne på hva det måtte være. Og jeg har ikke engang nevnt sponsorer og det amerikanske sjakkforbundet, som hadde tapt store penger på å investere i en match som aldri ble noe av.

Jeg velger igjen å bruke en part i saken som kilde. Briten Raymond Keene, en god venn av Kortsjnoj og gjennom mange år hans sekundant, skriver i boken sin ”The London contest” akkurat om denne matchen. Kapittel 2 er nok trolig skrevet av hand medforfatter, Lawson, for der blir det skrevet hvordan Keene nærmest egenhendig tar flyet til Moskva, og får til en avtale først med de Sovjetiske styresmaktene, siden også med FIDE. Det blir lagt stor vekt på hvor samarbeidsvennlig Kortsjnoj er, Ribli blir knapt nevnt med et ord, og kampene blir berammet til London året etter. Og hvorfor gikk Kortsjnoj med på spille en match han allerede hadde blitt tildømt seieren i? Det er klart at han i forhandlingene med russerne hadde gode kort på hånden, men de hadde også noe å tilby som han ønsket. For eksempel hadde han fortsatt kone og barn igjen i Sovjetunionen. Og han hadde et ønske om oppreisning, i det minste at han skulle få lov til å delta i turneringer med de beste sovjetspillerne igjen. Alt dette kom betimelig i orden etter at Kortsjnoj hadde stilt opp mot Kasparov. Pengeproblemet var det for øvrig ingen problemer å få løst. Interessen for sjakkmatchen var ikke blitt mindre etter alle konfliktene.

I kampen på brettet ble Kasparov mye for sterk. Riktignok vant Kortsjnoj overraskende det første partiet med svart, og hadde et visst overtak i den første delen av matchen, men så kom Kasaprov tilbake og vant til slutt 7 – 4. Det var dog ikke så bittert for Kortsjnoj å tape for Kasparov, som det var for Karpov. Kasparov var en fighter som han selv, han er dessuten jøde (han heter egentlig Kimovich), og han var allerede godt i opposisjon til Sovjetsystemet og en svoren fiende av Mr. Anatolij Karpov. Kasparov var på en måte arvtageren, og de neste ti årene dominerte Kasparov og Karpov sjakkverdenen totalt, og spilte alle VM-matcher seg i mellom. Kortsjnoj var stort sett nummer tre, før neste generasjon kom og overtok utfordrerrollen fra 1990-tallet av.

Men i motsetning til alle andre spillere som debuterte på 1940-tallet, faktisk, så har ikke Kortsjnoj lagt opp ennå. Han er fortsatt Viktor ”den grusomme”, og spiller på førstebordet til Sveits i hver eneste internasjonale turnering, og har et spilleprogram ungdommen vil miste pusten av. I en alder av 76 år har han fortsatt over 2600 i rating, i Norge er det bare Magnus Carlsen som har mer, i hele Norden er det bare en håndfull som kan regne seg som en bedre spiller enn denne ville gamlingen. Han stilte for øvrig opp i verdensmesterskapet for seniorer i 2006, og feide alle andre motstandere av brettet og tok en suveren seier med 9 poeng av 11 mulige. Han kunne fått flere om han ville, men etter å ha tatt 7,5 poeng på de første åtte kampene, cruiset han inn til sin første VM-tittel med tre remiser (uavgjorte).

Og han har slett ikke mistet sin kampvilje, og kjemper fortsatt med alle midler både på og utenfor brettet. I 2004 stilte han opp i Norge, i romjulsturneringen i Drammen, og møtte der en purung Magnus Carlsen som enda ikke helt hadde tatt steget opp i verdenseliten. Det skulle forresten bare mangle, han var jo bare 14 år, mens Kortsjnoj altså var 74. Kanskje skulle man vente litt god sportsånd og vennlighet fra gamle Kortsjnoj mot lille Carlsen? Men den gang ei, Magnus Carlsen noterte trekkene sine feil, og trodde han hadde gjort 40 trekk, når han i virkeligheten hadde gjort 39. Det er kritisk, for etter 40 trekk får man ny tid på klokken. I stedet for å gjøre lillegutt oppmerksom på dette, ventet Kortsjnoj til tiden gikk ut, stoppet klokken, og krevde seieren. Hans eget notatskjema, besto av uleselige kråketær som umulig kunne vise Carlsen hvor mange trekk som var gjort. Typisk Kortsjnoj, og han er selvsagt tilgitt, det er slik vi forventer av ham, og han var en stor attraksjon i Drammen[2]. Dessuten var det en god erfaring for unge Carlsen, han hadde bare godt av å lære at i toppsjakken blir det ikke gitt ved dørene. I hvert fall ikke når motstanderen er Viktor ”den grusomme” Kortsjnoj. Født og oppvokst i Leningrad i Stalin-tiden, lærte sjakk under tyskernes blokade av byen, og kjempet siden mot alt og alle både på og utenfor brettet gjennom et helt liv. Det er Viktor Kortsjnoj, den beste sjakkspilleren (sammen med kanskje Keres og Bronstein) som aldri ble verdensmester.

Jeg skulle gjerne avsluttet med en liten film av Kortsjnoj. Jeg har DVD-en hans, og det er en fryd å se hvordan godt over 70-åringen godter seg over sine viktige seire gjennom historien, og forklarer hva som foregikk på og utenfor brettet. Men det er det vanlige problemet, at jeg ennå ikke får overført fra store avi-filer til små filer som passer til youtube. Så jeg må foreløpig låne fra en film andre har lagt ut. Det er en reklamefilm, så da blir jo alle glade, og det er reklame for noe så sunt og godt som melk.

Tidligere deler

I: http://esalen.wordpress.com/2008/03/01/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-i/

II: http://esalen.wordpress.com/2008/03/02/viktor-kortsjnoj-f-1931-del-ii/

---

[1] Det er en kuriositet, men jeg vil gjerne ha den med. I kvartfinalen mot tyskeren Hubner var stillingen blitt 7 – 7. Hvem som skulle gå videre ble avgjort på loddtrekning. Man snurret rulletthjulet, intet mindre.

[2] Partiet finner dere her: http://www.chessgames.com/perl/chessgame?gid=1326963.