Og så var jeg tilbake på Ganddal

Det er bra tempo for tiden. Jeg rekker så vidt å duppe av sånn lite grann mellom dagene i alt som skjer. Fredag drakk vi all den vodkaen som var nødvendig for å holde en ordentlig gitarkveld, og en ordentlig gitarkveld holdt vi. Strenger røk, vi spilte, vi sang, og vi løste en rekke problemer både i våre egne liv og generelt i verden og i samfunnet og i alt som har noe med noe å gjøre, dessverre hadde i hvert fall jeg glemt en del av disse løsningene dagene etter da jeg våknet.

Og dagen etter var det jo ordentlig fest, da var det bryllup. Og Henriette og jeg skulle øve på noen innslag vi skulle ha, pluss at jeg skulle kjøpe noen skosnorer og et kort til gaven og det ene og det andre, det ble kort sagt litt mye, og jeg var hos Henriette klokken halv fem, når brylluppet begynte klokken seks. For sikkerhets skyld skulle jeg også være toastmaster, og for å virkelig gjøre det litt shaky, litt sånn at fyrer som jeg føler seg hjemme, så hadde Henriette også gått glipp av første tredjedel av teksten vi skulle fremføre.

Men allright, vi øvde den timen vi kunne, jeg tredde i skosnoren, knyttet slipset, det praktiske i brylluppet fikk vi ta som det kom, litt hadde vi da fått snakket, og jeg synes jo egentlig at det er ganske artig at jeg som toastmaster snakket med brudeparet om organiseringen av talene og om maten klokken halv syv, når brylluppet begynte klokken seks. Slik skal det være, da er man sikret at det blir ganske laid back. Og dette var jo et enkelt bryllup å ha det gøy i, Håkon og Kristin som giftet seg er slike fine folk, og det er jo gjerne slik at fine folk har fine venner, og det var jo egentlig bare å la tingene gå sin gang.

Det ble en flott fest der vi tappert holdt det gående så lenge det var liv og håp, og det er det jo stort sett hele tiden. Jeg vil kanskje særlig berømme brudgommen Håkon, som gikk foran med et strålende eksempel på hva det vil si å gi alt, han brant all energien som var å brenne, inntil det ikke var mer igjen og han sloknet totalt. Men han forlot ikke festen, han satt så staut i sofaen tross alle forstyrrelser og forsøk på forstyrrelser, mens det var kjekt å se hans 7-8 år gamle sønn tok opp arven fra sin far, og var helten på dansegulvet med en dans som på en gang var intenst introvert og samtidig uttrykksfull - slik jo også faren pleier å danse. Det var bare fornøyde fjes å se, og etter hvert som rekkene tyntes ut, samlet vi oss på færre og færre bord, og jeg så som gammel RFer at gamle Frode var gjest, og holdt til siste slutt, slik som jeg. På vei hjem diskuterte vi friskt hva vi nå skulle gjøre, jeg er jo en bokleser, og nevnte at jeg hadde en bok av Amalie Skram jeg måtte få lest ut, det var bare en 70-80 sider igjen, eller noe sånt, mens han som er mer interessert i film, tenkte han kunne seg rød, hvit og blå trilogien, og kanskje star wars etterpå. Sånn skal det være, offensivt og fint. Det var et kjempe bryllup, og jeg takker nok en gang Kristin og Håkon for at jeg fikk være med.

I dag morges våknet jeg av vekkerflokken klokken 1030, i seng var jeg jo seks eller noe sånt, så det var ingen sak, det var bare til å pakke og spise frokost, en enkel frokost. Pakkingen skulle også være enkel, men i pakking kommer alle mine dårlige egenskaper frem, i hvert fall mange, mange, mange av dem, jeg er elendig i å pakke, nå for eksempel, jeg skulle ta flaggruten, og jeg har for lengst lagt igjen alle viktige ting hjemme på Ganddal, slik at jeg egentlig har dobbelt opp og ikke trenger pakke noen ting. Men jeg tar alltid med noen plagg jeg skal kassere til turbruk, og noen ferske bøker må jeg jo ha med, pluss minnepenn med tekstene mine, og så har vi jo maten, og dere selv, det er jo fullt av ting, og det var bare det første jeg kom på, mens jeg pakker husker jeg på mer, og jeg går frem og tilbake i min bitte lille leilighet, surrer, jeg surrer. Heldigvis tok jeg feil av tiden båten skulle gå, og heldigvis gikk feilen i min favør. Jeg trodde den skulle gå 1200, så var det 1245, og dermed fikk jeg veldig god tid.

Og på båten satt jeg og tenkte på hvor gøy det var på brylluppet og hva jeg skulle gjøre når jeg kom hjem, og alt som har skjedd og skal skje. Jeg leste en avis jeg hadde med meget nøye. Jeg hadde artiklene til Dag Solstad og leste to av dem, et festskrift til forlagsdirektøren Solstad hadde lagt opp som et aldri så lite skuespill, postmoderne og i mente, jeg reagerte blandet da jeg leste det, men som det så ofte skjer med Solstad, tekstene blir i systemet, jeg tenker på dem, de er artige, og også dette festskriftet til 50-årsdagen, eller hva det var, var artig. Forlagsdirektøren pusset vinduene til Solsdag, og Solstad passet på at tauet ikke røk. Den andre teksten var om Kina, fra en gang Solstad var på Ibsen-seminar der, dette var på 90-tallet, 1993, kanskje, og wow, siden den gang har det jo gått 15 år, og allerede da er hovedpoenget til Solstad de veldige og omfattende endringene som skjer der borte. Jeg hadde også litt musikk, og jeg hadde litt forskjellig, det ble en fin båttur.

Og jeg blir som alltid godt tatt i mot når jeg kommer hjem til mine kjære foreldre. Det er middag med oksekjøtt og brun saus, gulerøtter og blomkål, og etterpå var det kaffe med nylagte vafler. Man er da mor. Så kom min søster Trude, med min nye nevø, Benjamin, som er like liten som overarmen min, og fullstendig harmonisk i sentrum av verden. Han ligger i de hender han havner i, og er bare tillitsfull til verden. Daniel og Sofie var også med, og etter hvert kom også mannen Lars, og for sikkerhets skyld også min andre søster, Tone, med sin datter Sara, og etter hvert også hennes mann, Torben, og sønnen Andreas, pluss også den nye hunden Whinny. Så det ble en flott velkomstkommite, og et finfint energinivå på barna.

Etterpå var det TV-titting, en tendensiøs film om Putins Russland, denne kunne jo kommet inn som god gammel propagandafilm fra den kalde krigen. Russland har noe ved seg som gjør det truende, det er det ingen tvil om, men det er mer enn nok å ta av, om man holder seg til sannheten, det er ikke nødvendig å smøre så tjukt på, som det her blir gjort. Nåvel, jeg skal ikke bruke så mye tid på det, la det bare være sagt at Stalin aldri, aldri gikk ut til folket og viste seg sammen med folket, slik den ene kvinnen i filmen påsto, i en merkelig sammenligning mellom Stalin og Putin. Ærlig talt. Og når Russland kutter gassleveransene til Ukraina, så er det selvsagt hensynsløst, men det må også med at Ukraina betaler langt mindre for den russiske gassen, enn de vestlige landene gjør, til og med tidligere østblokk-land gjør, og det må jo kunne gå an å hevde at man skal betale det samme for samme vare. Jeg mener filmen burde opplyst om dette, og så kunne seeren gjort seg opp en mening om det var rett eller galt som Russland gjorde.

Nåvel, jeg føler jeg er tilbake i klasserommet. Der er det en sikker finte fra elevene å stille et eller annet spørsmål om Russland, og jeg går helt tapt, jeg snakker og snakker i vei og glemmer helt hva vi egentlig holdt på med. Hva vi holdt på med her, var å avrunde denne posten her i kategorien “Om meg og mitt”. TV-kvelden ble avsluttet med fotballkamp, det var Juventus mot Napoli, og det gleder med å skrive denne posten og livet mitt frem til nå, i mål, ved enkelt og greit si at Juventus scoret et praktmål tre minutter før slutt, og vant 1 - 0.