Skitur til Tveitakvitingen

 Jeg og min venn Martin var på vår siste skitur for i år. Denne gangen gjorde vi ikke engang forsøk på å rekke 7-bussen hjem, med det resultat at vi så vidt rakk 11-bussen. Det var den lengste turen, både i tid og lengde og raster og alt, vi kom oss helt opp på Kveitakvitingen, for første gang, og på vei ned ble det som sist altfor bratt for meg, og i tillegg gikk solen ned, og det ble skare og vondt å se og vondt å gå.

Men turen begynte strålende, om mulig enda mer strålende enn sist. Den gang var det antydninger til skyer på himmelen, det var noe som kunne være en sky. Denne gangen var det bare sol og blått, og enda varmere, så varmt at vi måtte planlegge antrekk for at det kom til å bli for varmt. Vi var også på en rekordtid fem minutter før tiden på bussen, alt så ut til å ville gå prikkfritt.

På Kvamskogen var det varmt og klisterføre. Det var t-skjorte vær, og kortbukse ville være vel så behagelig som skibukse. Og som vanlig gikk det som en lek oppover mot Negerlandsbyen, som har sitt navn etter beisen på hyttene, og ikke fordi man blir så stekt av solen, som jeg har sett en annen blogg forsøke å skrive. Der oppe hadde vi pause.

Vi hadde kakao, ypperlig laget, til tross for at den fortsatt var noen år for gammel. Vi drakk opp hele termosen, mens vi diskuterte problemer i det russiske språket. Martin har dette språket som en hobby, men som han sier, han har nå kjøpt inn så mange bøker, at han ikke egentlig kan la være å lære det. Og jeg satser jo skikkelig på russisk, og har reist dit flere ganger for å lære det, og kommer til å gjøre det igjen, her er det jeg som har forsprang på ham.

Men en termos kakao tar slutt, som også vår pause gjorde det, og det er ikke riktig å skrive annet enn at vi føk oppover til Såta, eller tvillingtoppene, som jeg kaller dem, uten helt å vite om dette egentlig er noe navn. Med klistersmørning og solskinn var det ingenting å somle etter, og spreke som vi er, er ikke dette bakker å miste pusten for. På toppen var det pause med appelsin og lunsj. Jeg hadde smurt rikelig med matpakker. Og vi hadde utsikt ned mot Hardangerfjorden.

Så kom valget, skal vi til høyre opp de ville bakkene, eller skulle vi til venstre og ta den korte runden? Det er jo ikke noe egentlig spørsmål, den korte runden er jo altfor kort, men de ville bakkene er jo også riktig ville, og jeg ble jo egentlig nokså skremt der, sist gang. Men det var som sagt egentlig ikke noe spørsmål, det ble opp de ville bakkene. Det er heng, det er skrent, men nedenfra ser det ikke så ille ut, og det er jo turløype, folk kommer ned der hele tiden, det er egentlig nokså trygt. Så vi gikk like godt opp uten noe mer med det.

Oppe der, for dem som er kjent, er det en kjelke der, for skadede personer, og et norsk flagg. Der oppe var det nytt valg for oss, hvor hen, hvor hen. Til høyre, altså nedover igjen mot NAF-hytten, mot nordvest må det vel bli, det hadde vært riktig retning, men der hadde vi gått sist gang, dit visste vi at vi bare før eller siden måtte snu. Vi kunne også snu like godt først som sist. Eller vi kunne fortsette fremover, altså i feil retning, i håp om at det kanskje fantes en sløyfe fremover der, eventuelt kanskje at vi kunne komme oss ned til veien til et annet busstopp enn NAF-hytten. Det hadde vært noe. Men vi visste ikke, og alt vi så, var et høyt fjell, der det nå kom noen få folk ned, men ingen gikk opp.

Vi gikk opp. Og som alle gode fjell, ble det bare lenger og lenger opp, dess høyere vi kom. Det som så ut til å være langt og tungt til å begynne med, var bare starten. Det var et godt fjell å gå opp, som et lite Lyderhorn i Bergen, for dem som er kjent der, som Kveitakvitingen i Kvamskogen, for de som er kjent der. For det var Kveitakvitingen dette var. Jeg spurte en fyr som var på vei ned, og hadde tatt seg en pust i bakken, hvor er vi nå, går det noen vei videre, ja, nei, han visste ikke om det gikk noen vei videre, men vi var på Kveitakvitingen. Det var fortsatt noen meter til toppen, og da hadde vi steget gode 1000 meter i følge ham, godt gjort uten feller, mente han, og vi så ingen grunn til å være uenig.

Og vi så heller ingen grunn til å la være å gå helt opp. Selv fra han her, var det mye lenger enn ventet, alle som har vært ute og gått i fjell, vet hvordan det er, bakken blir bare lenger og lenger etter som man forserer den, og det man trodde var toppen, var bare en midlertidig pause, bare en liten hylle, bare en liten utflating, før det fortsatte videre. Men til slutt fortsatte det ikke lenger, vi var på toppen, og hadde foran oss en lang, fin slette, før vi kom til en flott varde laget av snø, hvis noe sånt kan kalles en varde, og med et norsk flagg på toppen, og med fabelaktig utsikt i alle retninger. Det var en velfortjent sjarmøretappe, hvor fjellet liksom hyllet oss for god innsats, med å vise seg fra sin aller beste side. I alle retninger var det nye topper, de fleste av dem med uberørt snø, Hardangerfjorden så vi i det fjerne, her var så godt som alt Norge har å by på vinterstid.

Både Martin og jeg klatret opp på Varden for å få oss et ordentlig bilde. Vi feiret med en bit sjokolade og en slurk vann, ergret oss over at vi ikke hadde med en ekstra appelsin, og var enige om at vi måtte renne litt ned igjen, før vi kunne spise middag. Her oppe var det antydning til vind, og selv om det var sol og varmt, kunne det bli kaldt. Solen var dessuten på vei ned, og vi ville i hvert fall ned det største fjellet før det ble skygge og skare og vanskelig å se.

Og ned det største fjellet gikk det helt fint. Her var det jo store flater å renne på, så vi kunne ta godt i sikksakk, det vil si et langt renn i den ene retningen, og så svinge litt oppover for å stanse, så gå litt oppover, fiskebein, for å snu, og så renne godt nedover på skrå i andre retningen, og fortsette slik. Noen steder var det så slakt og så godt føre at det gikk an å ploge seg litt nedover, men som oftest førte det til at farten bare økte, og det er jo ikke noe særlig når man prøver å bremse så godt man kan, så skråteknikken var den beste. Martin er litt bedre enn meg nedover, så han kom seg ned først, mens jeg etterhvert havnet i et lite sidespor, innover der det ikke var så mange andre som hadde rent, der det var litt skygge og litt skare, men hvor det var slakt nok til at skråteknikken fungerte, og dette var alt i alt et herlig nedrenn. Får man renne ned slik, er det verd å gå opp. Det skulle bli verre.

Men først skulle det bli middag. Vi fant et sted i jomfruelig snø, midt i solsteiken, omlag 1000 meter over havet, likevel så varmt at vi ikke frøs, og laget oss et godt måltid rømmegrøt. Ikke et øyeblikk forhastet vi oss med middagen, selv om det led mot kveld, ikke et øyeblikk. Vi spiste og holdt alle de diskusjoner stedet og situasjonen krevde, det tok i alle fall en time, hvem tok tiden, og etter middag var det kaffe, og etter kaffen var det kveld, vi hadde bare vært i sol fordi vi var så høyt oppe. Vi kom ikke særlig langt ned før det var skygge, og da ble det med ett straks verre.

For i skyggen er ikke snøen så løs som den er i solen, i skyggen frosser den til og blir skare, og da blir den som alle gode skiløpere vet, vanskeligere å manøvrere i. Og spesielt vanskelig blir det når mange har vært der tidligere, og rent opp spor, som nå blir frosset fast, og som vi hvis vi havner i, må løfte skiene for å komme oss ut av. Det var imidlertid så store flater å renne på, at skråteknikken frem og tilbake gikk helt fint, helt fint. Helt til vi kom til villbakkene rett ovenfor Såta.

I disse bakkene var det ganske enkelt for bratt. Å renne på skrå frem og tilbake, gikk bare til en viss grad, selv på skrå var det altfor bratt til at det gikk an å ploge, og sporene var for smale til at det gikk an å bremse. Så for min del, ble det etter hvert å stake seg nedover, altså tvinge skiene inn mot snøveggen til høyre for sporet, og stoppe farten med stavene, det vil si, stoppe farten for hver halvmeter. Det går ikke fort, nei, det går slett ikke fort, og nedover ser man altfor mye rett ned til at det føles riktig trygt, bunnen er jo flerfoldige meter lenger nede, og man kan ikke forestille seg at man stopper før man er på bunnen, om man skulle ramle, mye ukontrollert ville kunne skje på vei ned dit. Nei, det er å være forsiktig. Og da jeg hadde studert løypa nedenfra, da vi spiste lunsj, hadde jeg lagt merke til at det gikk et smartere spor høyere oppe, enn det jeg hadde brukt sist gang. Så jeg forsøkte dette sporet, men kan ikke si jeg kom heldig ut av det. Det gikk riktignok an å renne på skrå der, og det var ingen eller bare et eneste ett oppkjørt spor i skaren, men det var jo så altfor langt å renne, og det gikk heller ikke an å snu, i hvert fall ikke for meg, så det ble en omvei av en annen verden, helt bort til andre siden, og da jeg endelig kom meg ned, måtte jeg gå opp igjen for å komme til snuplassen igjen, det jeg kaller Tvillingtoppene, det som kanskje heter Såta. Da var jeg allerede sliten.

Og det var enda langt igjen ned, laangt igjen ned, vi var jo på det punktet hvor folk flest snur, eller fullfører runden, og hvor vi alltid fullfører runden tidligere, vi var jo riktig høyt. Det begynte å nærme seg tidsnød, klokken var halv ni eller noe sånt, halv ti kanskje, i hvert fall var det ikke slik at vi helt åpenbart ville rekke bussen klokken elleve. Så vi rant ned igjen samme vei. Og det var så bratt så bratt, og så skare, så skare, og etter hvert også så mørkt så mørkt. Jeg skal ikke et øyeblikk påstå at dette gikk fort, det gikk så forsiktig som det blir, fortvilet ploging, på skrå frem og tilbake, bremsing, bremsing, bremsing. Og den ene bakken fulgte den andre, uten sammenligning var det mer slitsomt å renne ned, enn å gå opp. Da jeg var nede ved bunnen, var jeg helt utslitt over at disse nedoverbakkene aldri tok slutt. Da var det så mørkt at vi egentlig ikke kunne se hvor vi kjørte, og det var tilfrossede spor, og litt for smalt til at vi kunne svinge frem og tilbake. I dagslys er dette førsteklasses bakker, her var det et slit, et regelrett slit.

Men vi kom oss nå ned. Kvart på elleve var vi ved NAF-hytten. Fem på elleve gikk bussen. Vi hadde sjokolade og kjeks igjen, vi fant en krane å helle påfyll av vann, det var en alle tiders skitur som var en sann glede opp, og et sant slit ned. Det var vinternorge på sitt beste, kanskje overdrevet beste, litt for varmt til at det virket helt realistisk, men så strålende utsikt og frihet til å gå, det er jo noe eget når man kommer over tregrensen. Nei, dette var en skitur for minneboken. Og en verdig skitur til å være årets siste.

Dessverre har jeg fortsatt litt problemer med å legge til bilder på postene mine. Eller litt problemer er en overdrivelse, jeg klarer det ganske enkelt ikke. Men når jeg en gang får det til, vil dette avsnittet bli erstattet av noen nydelige solskinnsbilder fra turen.

 

Marte gifter seg!

Ossetia får vente, i dag gifter min venninne Marte seg med sin Hernan fra Chile. Hun fant ham i Santiago, da hun var på en av sine mange, lange reiser til Sør Amerika, i forbindelse med studier eller i andre forbindelser som gjorde at hun klarte å få reise dit. Så endte den ene historien riktig lykkelig.

Jeg traff Marte på slutten av 90-tallet, da hun kom til Bergen for å studere, og snart begynte i Studentteateret immaturus. Det var akkurat i den perioden hvor jeg hadde begynt å gjøre det bra der, jeg var leder i teatersportgruppen, og var med i lørdagsopertørene, og hadde rolle i Forholdsregelen, der Marte kom inn som sufflør. Den første tiden var Marte sufflør hvert eneste semester, et hat trick med 6 personer søker en forfattern, Forholdsregelen og vanvittige ting skjer. Hun begynte også med teatersport, akkurat i tide til å bli med utbrytergruppen vår, Trang trikot, og spille teatersport på News i Bergen hver mandag. Samtidig ble Astrid leder for lørdagsoperatørene, og det var et nokså tett miljø her, med teatersport, hovedproduksjon og lørdagsoperatører. Marte og jeg ble rett og slett riktig gode venner. Martes venninne, Ingrid, som hun bodde sammen med, må også nevnes her, Ingrid og jeg dannet Teaterskapet, som siden ble til Salen teater, altså den halvprofesjonelle teatertruppen vår. Marte var midt i sentrum eller rett i utkanten av alt mulig.

Siden har Marte vært kilden til riktig mange av vennene jeg har. Når jeg regner etter, og teller med venners, enner, så blir det riktig, riktig mange venner. Hun flyttet sammen med Ida, Maren og Elin i hvert fall, og Erna Synnøve selvsagt, som alle sammen er blitt så gode venner at jeg fortsatt har noenlunde kontakt med dem, selv om de bor i forskjellige byer, eller som Erna, rett borti gata her. Vi var også et flott miljø, som alltid ble samlet hver gang Marte kom på besøk over fra Oslo, som hun flyttet til, og vi lovet hverandre at vi skulle treffes også uten Marte, noe vi aldri har klart særlig bra. Det er Marte som er limet.

Og nå gifter hun seg med Hernan. Jeg traff ham bare lite grann da jeg forrige gang var i Oslo, og stakk innom på besøk for vafler, så vidt jeg husker. Han virket som en riktig fin type, og hvem skulle vente annet, når Marte valgte ham. Bryllupsfesten blir i juni, den er satt av på kalenderen, og det blir en heidundrende fest eller selskaplighet eller hvilket ord hun nå vil foretrekke, med Marte som alltid som den selvsagte kjernen. Det er kjekt hun av og til samler oss i festligheter som dette.

Til da og for alltid er det bare å ønske all mulig lykke! Gratulerer!

Russland, NATO og Ossetia

Det aner meg at denne posten vil ta litt plass, så jeg må bruke en dag på dagens situasjon og NATOs utvidelse, og en dag på Ossetias spesielle historie. Jeg begynner med NATOs utvidelse, som også er en forlengelse av posten fra i går, om lederene i avisen Bergens tidende.

Lederen i går het “Når Russland truer”, og er ikke lagt ut på nettet. I den fikk Russland langt på vei alene æren, for at Ukraina og Georiga ikke ble tatt opp som fullverdige NATO-medlemmer, men bare ble med i en slags plan for et eventuelt medlemskap i fremtiden. Det er riktig at Russland kan opptre med pondus i dagens storpolitikk, de er som oss i Norge blitt rike på de høye oljeprisene i verden, og de har et Europa som er helt avhengig av gassleveransene deres. Så når Russland snakker, er verden pent nødt å lytte, og slikt liker man i Kreml. Det er allright, jeg er enig.

Men det er et godt skritt herfra, til å hevde det er Russland som hindret NATO-utvidelsen. I Ukraina er det nå en gang slik, at befolkningen slett ikke er noe særlig for NATO, det er tvert i mot motstand, og det med opp til 2/3 av befolkningen på enkelte målinger. Da er det ikke engang særlig demokratisk å ta dem inn, selv om president Justjsenko ønsker det. Og selv om Justsjenko er ganske godt likt i vesten, det gjør seg å bli forgiftet og offer for valgfusk, all ære til ham for innsatsen under oransjerevolusjonen i 2004, men han har vist seg nokså udemokratisk selv, når det gjelder å gjennomføre sitt politiske prosjekt. Ukraina er imidlertid så sin sak, det er naturlig at de står i køen for en plass i NATO.

Det er verre med Georgia. Dette er et riktig ustabilt land, og ustabiliteten dreier seg særlig om dette Ossetia, som er delt i et Sør Ossetia i Georgia, og et Nord Ossetia i Russland. Her er det ikke sannsynlig, men heller ikke utenkelig med krig, og det er heller ikke utenkelig med en krig som involverer Russland. Om Georgia da er med i NATO, får vi en situasjon der USA forplikter seg til å gå i krig mot Russland. Selv under den kalde krigens dager klarte man å unngå det.

Så jeg er enig i at NATO ikke skal ta opp Ukraina og Georgia som medlemmer ennå. Ukraina fordi de ikke vil, Georgia fordi NATO ikke bør ville det.

Si det som det er, BT

Dagens post skal ta for seg lederne i dagens Bergens tidende. Den ene heter “Si det som det er”, og er lagt ut på nettet her: http://www.bt.no/meninger/leder/article547332.ece?service=print (for å glede mine lesere, har jeg valgt utskriftsversjonen, så slipper dere alt dingeldangelet BT har på sidene sine), den andre heter “Når Russland truer”, og finnes bare i papirutgaven.

Bergens Tidende er vestlandets største avis, og har noe sånt som et par hundre tusen lesere daglig, hva vet jeg. Denne bloggen har et par tusen lesere sammenlagt. Jeg skal anstrenge meg for å skrive bedre, for å gjøre noe med dette misforholdet.

I lederen “Si det som det er” henger Bergens tidende seg på debatten rundt boikotten av OL-åpningen, og spørsmålet hvorvidt den itsraelske atomforskeren Morderaci Vanunu skal få asyl i Norge. Bergens tidende kritiserer ikke Norges politikk i disse spørsmålene, så mye som de kritiserer begrunnelsen for denne politikken, og det er særlig i dette andre, jeg mener Bergens tidende må bli satt litt på plass for hva de egentlig skriver.

Uten at jeg på noen måte vil gjøre meg til noen slags talsmann i spørsmålet om hvem som skal delta og ikke på åpningssermonien, verken olympiaden eller Kina er jo blant mine fremste interessefelt, så har jeg skrevet om det før, og mente den gang som nå, at en boikott mer bidrar til å vise frem en mening, enn å gjøre noe med saken. Og som jeg sa sist, de som er uenige, er hjertelig velkommen til å vise meg en boikott som har virket. Hvis noen klarer å oppdrive at en boikott av et idrettsarrangement som har virket, vil jeg bli direkte overrasket, og hvis det dreier seg om å boikotte å delta som publikum på noe tilsvarende åpningsseremonien, ja, noen slike eksempel tror jeg rett og slett ikke er mulig å finne. Å boikotte er først og fremst en symobolhandling, i hvert fall når det dreier seg om noe så begrenset som dette, og symbolet er for egen befolkning, og ikke for dem boikotten er rettet mot. Mener jeg.

Jeg mener også spørsmålet om asyl til Vanunu er en symbolhandling. Her må jeg imidlertid trå varsomt i gresset, heller ikke Midt Østen er mitt spesialfelt, i hvert fall ikke den nyere historien der, og det kan godt være noe informasjon her, jeg har gått glipp av. Likevel har jeg store problemer for å se dette spørsmålet løsrevet fra om man er for eller mot Israel. I hvert fall er det slik at de som støtter Palestinasaken, er tjukt for å gi Vanunu asyl, mens de som støtter Israel, er kort sagt i mot. Så har vi alle disse andre forholdene som spiller inn, hvorvidt han er kvalifisert for asyl, og hvorvidt han i så fall bør få det, og det ene og det andre, som altså alt sammen ender opp med at de som liker Palestina vil gi asyl, de som liker Israel, vil ikke.

Ok, dette er kjente saker, og sakene i seg selv er ikke poenget verken i BTs leder eller i min post. Poenget i lederen til BT, var begrunnelsen Norge gir for ikke å delta i åpningsseremonien, og for ikke å innvilge asyl. For OL-boikotten, henter BT frem en uttalelse fra Kinas ambassadør i Norge, Gaio Jian, om at en boikott av OL vil få konsekvenser for en handelsavtale verdt milliarder, og hevder dette er årsaken til at Norge ikke vil boikotte. For sikkerhets skyld, henter de også frem argumentet om at Frankrike og Storbritannia vil boikotte, i alle falll kanskje vil det. Himmel og hav, sier nå jeg, for det første er uttalelsen fra ambassadøren mer fra journalisten som skrev den, enn fra ambassadøren, den er ikke falt, slik som den er fremstilt, og for det andre, var også Frankrike snare til å trekke uttalelsen om at de kom til å boikotte noe. Dessuten er Frankrike og Storbritannia like avhengig av kinesisk økonomi som vi er, og vel så det, da vi har olje og gass og en uttømmelig kran penger, mens Frankrike og i hvert fall Storbritannia sliter litt. Og det er jo heller ikke slik at ikke også Kina vil tape på det, også på en milliardavtale med Norge, en milliard er penger der også. Jeg tror rett og slett ikke det er slik i den virkelige verden, at milliardavtaler står og faller på hvorvidt noen kommer og ser på et idrettsarrangement. Jeg tror ikke at BT har dekning for hva de her sier.

Og vi kan til og med si at selv om det hadde det, selv om det virkelig var slik, at menneskerettigheter og idrettsarrangement og alt i hop egentlig var knyttet opp mot penger og handelsavtaler, så er BTs påstand om at Norge skal si det som det er heller litt merkelig. Mener Bergens tidende virkelig at Jonas Gahr Støre, hva nå utenriksministeren har med OL-boikott å gjøre, det er jo heller ikke opplagt at det er hans bord, men det er nå en gang ham BT henvender seg til, og de mener visst at han skal si det som det er, altså at vi må delta på åpningsseremonien, fordi vi ellers vil tape en milliardavtale. Det ville tatt seg ut, om Støre sa noe sånt.

Enda verre blir dette i Vanunu-saken. Der har hun etter mitt syn et meget godt poeng, forskeren som mente at det er helt uaktuelt for Norge å gi Vanunu asyl, fordi det ganske enkelt står for mye på spill i stormaktspolitikken. Og dette er virkelige saker, ikke verdensmesterskapet i menneskerettigheter og flotte standpunkt, hvis Norge ønsker å spille en rolle i diskusjonen om Midt østen og om menneskerettighetene, så kan de ikke så tydelig velge side i konflikten. Ingen av partene vil selvsagt godta en forhandler de ikke oppfatter som nøytral. Det er jo også verdt å nevne her, at ingen av landene Vanunu sendte til, fant det verdt å behandle søknaden. Og når det først er snakk om mennesker som er fanget i eget land, er det nok av eksempler å finne, det vil ikke ta seg ut om Norge setter alle regler og plukker ut akkurat denne, hvorfor akkruat denne? Israel vil oppfatte det som en opplagt provokasjon, og denne oppfattelsen, vil vel ikke være så altfor gal.

Folk flest kan godt sette menneskerettighetene høyere enn alt, og følge idealer uten å tenke på konsekvenser, når de skal ta standpunkt. Fra toppolitikerene må vi forvente litt mer, og det mener jeg vi også burde fra media. I hvert fall når vi kommer til hovedbudskapet i BTs leder, at Norge burde innrømme det som det er. Altså her, når de har tjukt av formelle grunner til å avslå søknaden, så skal de sette de formelle til side, og heller si at de avslår søknaden fra Vanunu, fordi de ikke vil legge seg ut med Israel og USA? Mener virkelig Bergens tidende det ville tatt seg bedre ut om Norge innrømmet dette?

Jeg mener både OL-boikott og asyl til Vanunu er mer en symbolhandling, enn virkelig kamp for menneskerettighetene. Den kampen foregår på viktigere arenaer enn i spørsmålet om OL-boikott og en asylsøknad, det vet BT utmerket godt, og i så måte mener jeg de burde si det som de er.

Den andre saken gjaldt Russland og Russlands politikk rundt NATO-utvidelsen østover, og i spørsmålet om republikker som vil løsrive seg fra den russiske føderasjonen og fra Georgia, og da  særlig spørsmålet om Ossetia, som er delt mellom Nord-Ossetia i Russland, og Sør-Ossetia i Georgia. Denne situasjonen er meget spesiell, og igjen synes jeg BT uttaler seg altfor generelt og prinsippielt, uten å ha satt seg ordentlig inn i det de skriver om. De forenkler, og i stormaktspolitikken mener jeg det er litt farlig å forenkle. Valgene som blir gjort kan jo føre til krig. Det er alvor, og om dette vil jeg skrive i morgen.

Her er forresten BT-lederen for de som liker dingeldangel, og for de som vil se eventuelle kommentarer folk har gitt den:

http://www.bt.no/meninger/leder/article547332.ece

 

 

Det er godt å leve, sier jeg

 

Utenfor vinduet har jeg en gate

Den ser best ut i regnvær

Husene på andre siden

Kler sine falmede farger

Kler sine avskallede vegger

Det er ikke muntre hus.

 

Fra min leilighet til gaten

Er mange, mange trapper.

Jeg går dem hver dag

Jeg kjenner dem godt

Jeg vet hva som skjer i enden av dem

Jeg går ut av døren og forlater mitt hjem.

 

Når jeg går til sengs

Gjør jeg det alene

Sengen forbinder jeg ikke med glede

Når jeg spiser frokost er ingen til stede

Du har vel skjønt hvor jeg vil allerede

Jeg har det bra

Og det var det hele.

 

Dikt som rett og slett sier ja! til livet, 2003

Dukken

Jeg har laget en dukke. Og jeg har laget den slik, at når jeg står ved siden av den, er det ikke lett å se hvem som er jeg, og hvem som er dukken. Folk peker på meg og sier at det er dukken, og så overrasker jeg dem ved å si at jeg, er jeg. Folk peker på dukken og sier at det er meg, og så står jeg ved siden av og ler. For virkelig å gjøre det vanskelig, så har jeg kalt også dukken for Eivind, slik at vi heter Eivind begge to. Så når noen spør: Hvem av dere er Eivind? svarer jeg alltid: begge. Og jeg har ikke stoppet med dette. Jeg har for eksempel sendt dukken ut på arbeidsplassen min. Da har dukken Eivind arbeidet som lektor ved en videregående skole i Bergen, akkurat som jeg vanligvis gjør. Det er riktignok litt ubehagelig, for når jeg kommer på jobb dagen etter, er det ingen som liksom har lagt merke til noe. Det er ingen som vil snakke med meg om hvordan jeg oppførte meg dagen før. Og jeg skulle gjerne visst hvordan dukken egentlig klarte seg, om det virkelig ikke var noen forskjell? Jeg kunne stille elevene snedige spørsmål, som ”hva synes dere om opplegget mitt for i går?” Jeg kunne fiske etter opplysninger fra de andre lærerne, kollegaene mine, ”om vi kanskje skulle fortsette samtalene fra i går…” Men det ville begge deler bli for usikkert, jeg våger ikke spørre om noe og ingen sier noe til meg. Skulle jeg vite noe, måtte jeg spørre dukken. Men som dere vet, dukker er dukker. De står bare der og smiler, fra dem får man ikke vite noen ting.

ES2007

Dikson

 

Dagens bloggpost er en varm anbefaling til dataprogrammet GoogleEarth. Hvis jeg får det for meg at nå skal jeg kaste bort tid, nei, nå skal jeg bare kaste tiden rett bort, så starter jeg GoogleEarth, og zoomer meg ned mot Russland, Afrika, Ukraina, en eller annen elv, en eller annen by, et eller annet sted jeg vil vite mer om, og så beveger jeg meg derfra rundt omkring på kloden. Jeg har vært med nokså fra starten, og er en flittig bruker også av alle tilleggsfunksjonene som er der. For eksempel har jeg stor glede av at siden www.globalis.no tilbyr å legge inn søyler for BNP for alle land, slik at jeg raskt kan se hvorvidt et land er fattig eller rikt, når jeg flyr over det. De har lagt inn fargekoder, der europeiske land typisk får rødt, afrikanske land gult, og land i Asia er midt i mellom med oransje. Fra februar i år tror jeg det var, kan man også ha inne været, både skyformasjoner og temperaturer, og jeg hadde stor glede av å seile over det indre Russland vinterstid, for å se om det ble noen kulderekorder på dem i år.

Det ble det ikke, det var en mild vinter, der selv kaldeste Sibir strevde med å komme seg over 50 grader minus. Den størte overraskelsen var å se Kazaksthan, det nordlige Kina og Mongolia, hvor det ble mye kaldere enn jeg trodde, og hvor standarden lå på mellom 20 og 30 minus. Det var også slik at det indre av Sibir ble kaldere enn nordområdene, slik det er vanlig. Under et slikt sveip, kom jeg over byen som skal spille hovedrollen i dagens post.

Byen heter Dikson (på russisk Диксон), den er plassert 73 grader nord, altså nord for Norge, og 80 grader øst, altså øst for Uralfjellene, nord i Sibir, midt ute i villeste ingenting. Det er en av verdens nordligste bosetninger, det er Russlands nordligste havn (og selvsagt en av verdens nordligste havner, hvor ellers), og det er ikke noen by, egentlig, Russisk Wikipedia oppgir 742 innbyggere. I Sovjettiden var det opp mot 4 000 og vel så det, befolkningstallet går nedover, forståelig nok.

I dag, for eksempel, er våren på god vei over det meste av Russland, med varmegrader og tynnjakkevær, i Dikson er det fremdeles -20. Og vind, så det føles som -30, oppgir GoogleEarth. Men det er i det minste dagslys, fra 8. desember til 5. januar er det bare mørke, snø og vinter er det noe sånt som fra august til mai. Tøft, men helt greie forhold i det russiske nord, sånn er det der.

Hva som gjør Dikson virkelig interessant, er hvor isolert det er. Jeg forsøker med et bilde fra GoogleEarth (greide jo ikke å få det inn - kanskje senere). Jeg har skrudd på alle transportmuligheter, men som man ser, her er ingen jernbane, og vel egentlig ikke noen vei heller, ut av stedet. Det eneste er en flyplass, men den er for sikkerhets skyld plassert på en øy utenfor fastlandet. Ser man det. Så for å komme dit, må man altså ta fly til øyen, og så båt inn til fastlandet. Og for å komme seg bort - tilsvarende. Ekstra artig blir det av at havnen slett ikke er isfri vinterstid.

Bildet under er tatt i juni, vinterbildet et stykke over er tatt i mai.

 

Så hva skal man med et sånt sted? Hva rørte seg i hodet til dem som først bosatte seg her? Hva driver de med? De fleste isolerte byer og tettsteder og bosetninger i øde Sibir har sin berettigelse av at det finnes en eller annen naturressurs i nærheten, men her i nærheten av Dikson har i hvert fall ikke jeg klart å finne noe sånt. Det eneste er denne havnen, og i riktig gammel tid hadde den også militær betydning, eller, det var et sted ishavsflåten kunne trekke seg tilbake til, og ikke være særlig utsatt for angrep. Det er et sted det gamle Sovjet kunne ha hemmelige våpen under den kalde krigen. Og i andre verdenskrig ble stedet sågar angrepet av tyskerne, av krysseren admiral Scheer, som i 1942 seilte østover på nordsiden av Russland, for å etablere en tysk havn der. Dikson var så langt øst som den kom. Det finnes også en værstasjon der.

Bildet under er hovedgaten.

Stedet har navn etter den skotsk-svenske handelsmannen og filantropen Oscar Dickson, som finansierte en reise for den svenske oppdageren Adolf Erik Nordenskiold. Han gav først navn til øyen, siden oppsto bosetningen på fastlandet, som da tok samme navn. I 1915 fikk denne bosetningen den første radiostasjonen i artktisk Russland, og det er jo ikke verst, det var nok en gledens dag i Dikson.

En av de noen og syv hundre folkene som i dag bor i Dikson, et sted som jeg fort ville nevne hvis jeg måtte foreslå et sted det aldri har vært en turist, en av dem som bor der, går under navnet Aba_di (bilde av huset hans, under), på fotosiden Panoramino. Jeg har aller nådigst spurt ham om det er greit jeg bruker bildene hans. Ingen vil bli mer forbauset enn jeg, om jeg får svar. Takk skal han uansett ha.

Sjekk alle bildene her: http://www.panoramio.com/user/375288/tags/Диксон&comments_page=1&photos_page=1

Det er litt av et land.

Valg i Italia

I dag er det valg i Italia. Og siden jeg har skrevet litt om valg i både Russland, USA og Zimbabwe tidligere, må jeg nesten fortsette nå, som det er valg i et land jeg har reist litt i og vet litt om.

Italia er et politisk rotete land. Det har en stolt fortid, med å ha vært sentrum i Romerriket og dominerende makt i Europa i middelalderen, og helt overlegen kulturell makt i hvert fall frem til barokken. Men i storhetstiden var ikke Italia samlet som nasjon. De var organisert i bystater og regioner, og selv om de hadde felles språk, kunne de kulturelle forskjellene være store, og den politiske rivaliseringen enda større. På denne tiden var forskjellen mellom nord og sør så store, at de knapt kan sammenliknes. Nord var de rike og frie bystatene, mens sør hadde vekslende herskere fra Byzants, Arabia og Frankrike, bare for å nevne noen få.

Samlingen av nasjonen kom på midten av 1800-tallet, med frigjøringshelten Garibaldi og kong Vittorio Emanuelle, det var så romantisk og italiensk som det blir. Den nye staten blir stiftet i 1861, det blir et konstitusjonelt kongedømme med Vittorio Emanuelle I som første konge. Dette var midt i den store nasjonsbyggingens tid, hvor alle land i Europa så på sin stolte fortid for å bygge en stor fremtid, for å si det så flott som det den gang var. Og ingen land hadde en rikere historie enn Italia.

 Dessverre stod ikke datidens situsasjon helt i stil med den stolthet og selvtillit man følte. Italia var akterutseilt, og forsøkene på å knytte gammel historie med den nye ble direkte grell, godt illustrert med det vanvittige monumentet til ære for kong Vittorio Emanuelle II i Roma, som evig eksempel. Politisk mislyktes den nye nasjonen også. Den ble ingen maktfaktor i Europa, og den klarte seg heller ikke godt som imperialistmakt i Afrika. I første verdenskrig blir italienerne sjelden nevnt. Det er med god grunn, de spilte en marginal rolle, og skiftet til og med side under krigen, uten at det fikk noen større innvirkning på krigsforløpet.

Ut i fra denne skadeskutte staten kom Benito Mussolini, som karakteristisk nok heller blåste opp det italienske selvbildet, enn å gjøre noe med den reelle situasjonen. Det var flotte uniformer og store byggeprosjekt, grandiost i form og tomt i innhold, og det var imperialistiske, militære tokt i Afrika, grandiost i form og tomt i innhold. Også i andre verdenskrig viste italienerne seg som en elendig krigsmakt. De var som kjent alliert med Tyskland, en allianse som fungerte slik at tyskerne kom og ordnet opp når italienerne kjørte seg fast, noe som kort sagt var overalt. Det endte med at tyskerne også erobret landet, og det var de allierte som jaget tyskerne ut. På ny var Italienerne statister i stormaktspolitikken.

Det var altså en skjør nasjon som kom ut av verdenskrigen. Italia hadde tapt så det suste, ødeleggelsene var enorme, og det var ingen spor av den optimisme og håp til fremtiden som man fant for eksempel i Norge etter frigjøringen, Italia hadde jo ikke noe demokrati å vende tilbake til, slik vi hadde. De hadde egentlig ikke noen statsforfatning i det hele tatt. Systemet til Mussolini var det ingen lenger som ønsket, og ikke gikk det særlig bra med kongedømmet før det heller. Derimot hadde italienerne en ikke ubetydelig mengde kommunister, som ønsket en kommunistisk stat, og en enda større mengde sosialdemokrater og tidligere fascister som for alt i verden ville unngå kommunismen. I dette klimaet her, er det den italienske republikken blir opprettet. En skjør stat, som sagt.

Den italienske republikken har blitt den mest ustabile i verdenshistorien. Årets valg kommer tre år for tidlig, etter at den skrøplige venstrekoalisjonen til Romano brøt sammen i februar i år. Etter det var det rett og slett ingen til å regjere, og velgerne ble bedt om å sette sammen et nytt parlament, kanskje går det an å danne en ny regjering ut i fra det. Det vil bli Italias 62 regjering, på 63 år. Det er klart, det er vanskelig å tenke langsiktig og planlegge fremover, når gjennomsnittlig levetid for en regjering er sånn cirka litt over ett år.

Kampen i år ser ut til å stå mellom sentrum venstre, med tidligere borgermester i Roma, Walter Veltroni, og sentrum høyre, med - ja, jeg vil rett og slett kalle ham sleipingen, det er jo bare en bloggpost - Silvio Berlusconi. Berlusconi har blitt en av Europas rikeste på å bygge opp et mektig forretningsimperium, der forsikring, forlag, film, fotball og media hører med, Berlusconi er blant Italias største innen alt dette. Særlig er mediekontrollen problematisk, når Berlusconi har gått inn i politikken. Berlusconi har også tunge beskyldninger om korrupsjon mot seg. I tidligere perioder som statsleder har han fått forandret lovene i saker han selv er siktet for, og slik - kanskje - unngått å blitt dømt. Han er også beryktet for en stil og en tone som ikke hører hjemme i toppolitikken. For eksempel er det ille når Italias statsminister foreslår for et tysk medlem i Europaparlamentet, at han ville passe utmerket i rollen som kapo i en ny film om holocaust.

Men Berlusconi bare ler det bort, “jeg bare spøkte”, sier han, som han også sa, da han gjorde gesten for det mannlige kjønnsorgan like bak Spanias utenriksminister i 2002. Han er italiensk, og snakker raskt og smiler pent, for noen år siden gjorde han sågar en kosmetisk operasjon, for å fjerne rynker ved øynene. Slik er han, utseende og overflate er alt. Og det virker som bare juling, han er blant Italias aller mektigste menn og har nådd toppen innen alt han har satset på.

Årsaken til at en mann som Berlusconi kan komme og ta også den politiske makten i Italia, og ikke bare den økonomiske og mediemakten (og for den saks skyld, fotballmakten, som er viktigere enn alt, og som han med uttømmelig bankbok kunne kjøpe storklubben AC Milan, og deretter alt som var av stjernespillere i verden, slik at man på 90-tallet spøkte med at det beste laget i verden var A-laget til AC Milan, og det nest beste var B-laget), årsaken er at Berlusconi kan spille på politikerforakten, og at en riktig stor slump velgere egentlig bryr seg null nix om politikk. Italienerne diskuterer gjerne politikk, men de orker ikke sette seg ordentlig inn i sakene, klare meninger er det viktigste, og store fakter og høy lyd er viktigere enn gode argument. Berlusconi passer godt inn her, han er ikke så vanskelig, man er for eller i mot. Og han sier det folk vil høre, han er superpopulisten, han skal gjøre noe med korrupsjonen, og han skal gjøre noe med den illegale innvandringen. Begge deler er reelle problemer i Italia, og enda mer enn reelle problemer, er det en favorittforklaring til mange, mange italienere på hvorfor alt ikke står helt bra til i landet.

Da jeg var på vinterferie i Torino i 2006, fortalte Danielle som jeg bodde hos til faren, at det var sigøynere i Norge også, hvorpå faren som kjørte bil, på godt italiensk vis, slo i rattet og skrek, regelrett skrek. Over at sigøynere fantes i Norge også. Men her har vi strengt tatt ikke noe sigøynerproblem, det har de i Italia, som de også har problemer med afrikanske, illegale innvandrere, disse vi alle har sett, som står og selger solbriller og vesker. Det er nå bot på opptil 10 000 norske kroner på å kjøpe av dem, siden det er ulovlige produkt, og afrikanerne er i lommen på det italienerne uten å nøle kaller mafiaen. Her skal vel ikke jeg fyre opp under ting jeg ikke vet, men jeg spurte læreren min om hva det var med disse selgerne, som håpløst stod og solgte dette juggelet, sammen med et titalls andre på rekke og rad, og straks politiet kom, som de gjorde hele tiden, måtte de pakke sammen og løpe. Og jeg ville også ha en forklaring på hvorfor loven straffet bare kjøperen, og ikke selgeren, en ganske merkelig lov, mente jeg. Men han sa at det ikke var noen vits å straffe selgeren, de oppholdt seg ulovlig her uansett, og måtte bare komme seg ut av landet, mens de var tvunget å selge disse tingene, fordi de hadde forpliktet seg til det, for dem som fraktet dem til Europa, det han altså kalte mafiaen. Det sier litt om forholdene i Afrika, når så mange likevel vil reise. Og det sier litt om synet mange italienere har på disse immigrantene. Italia er jo også et gammelt fascistisk land, og Berlusconi kan være et minste felles multiplum for mange fascister og halvfacsister.

Uansett hvem som vinner, vil konsekvensene kanskje ikke være all verden, og vi som har problemer med Berlusconi, kan trøste oss med det, at hans regjering neppe vil vare mer enn maksimalt et par år denne gangen heller. Det er da Italia.

REM - Murmur

I kveld blir det ny gitarkveld. Martin har kjøpt ny gitar, og i anledning det, og en rekke med andre ting, blir det gitarkveld hos ham. De er første gang hos ham i hans nye leilighet, så det blir jo litt spesielt, og nå om REM nettopp har gitt ut en ny plate, vil kvelden og natten i sin helhet bli viet dette bandet, hvis vi da ikke ombestemmer seg underveis. Som alltid har vi lagt listen høyere enn det er mulig å hoppe, og krevd av hverandre at hvis den ene foreslår en sang, har den bare å henge med, da er det bare å kunne denne sangen. Og siden vi langt fra er så flinke at vi klarer å ta sanger på gehør, rett og slett er vi ikke i nærheten, er det bare å sette seg ned og pugge.

Dette har gitt inspirasjonen til dagens post. Det var såpass gøy å anmelde Accelerate, at jeg tenkte det måtte jo gå an å skrive om platene som kom ut før bloggen ble opprettet også, det er jo nå en gang jeg som bestemmer hva som skal stå her. Så frem til konserten i september, i hvert fall, vil jeg en gang i måneden skrive en post om en av de tidlige REM-platene. Og på godt systematisk vis, begynner vi med plate nummer 1, Murmur.

Det vil si, vi begynner med et lite sidesprang. I posten der jeg gjorde forrige månedes oppdatering av bloggen, skrev jeg at jeg skulle slutte med å poste bilder og filmer jeg ikke selv har laget, eller som er laget av folk jeg kjenner og som det er greit for. I den forbindelse vil jeg sitere fra Hamsuns store roman Mysterier, og karakteren doktoren på sent nachspiel “(…) konsekvenser? på denne tiden av døgnet! (…) haha, på denne tiden av døgnet!” Et flott sitat som gjør seg godt til alle døgnets tider.[1] Denne posten skal ikke mangle youtube-snutter med eksempler fra sangene og perioden.

Murmur

Dette er bandets første ordentlige plate. De har tidligere gitt ut en EP, chronic town, med sangene ”Wolwes, lower”,  ”Gardening at night”, ”Carneval of sorts (Boxcar)”, ”1,000,000” , ”Stumble”, der særlig ”Gardening at night” er en fantastisk sang, som gjør seg både i rask, røff rockeversjon, og sår ballade, den sangen er til dags dato en av bandets beste. Ellers er både den og de andre sangene på Chronic town av en type som også Murmur er fylt av. De er obskure og vanskelig tilgjengelige,  med riff og klang og lyder, heller enn akkorder, og de går raskt og er tøffe. Tekstene er helt umulige å høre, og hvis man virkelig anstrenger seg for å få mening ut av dem, gir ikke det større mening. Her er assosiasjon og stemning alt.

Den første ordentlige platen kom i 1983, og her er ingenting gjort for å skjule det obskure. Hva det er bilde av på coveret er ikke godt å si, om det er en skog med visne planter, kanskje, noe hvitt og svart, og uklart, uskarpt, og tittelen ”Murmur” er akkurat hva tekstene er. På denne tiden er det spørsmål om Michael Stipe egentlig hadde tekster, om de var skrevet ned noe sted, eller om han bare sang lyder, som etter hvert nærmet seg ord og setninger, og så ble det teksten. Etter bandets kolossale suksess på 90-tallet, samtidig som internett eksploderte, var det mange som nilyttet til platene og la ut det nærmeste man kom en tekst på internett, og disse versjonene av tekstene er vel så å si blitt offisielle. Det er riktig snodige greier, men de fungerer utmerket på plate, og det er jo slik det skal fungere. Det er tøft, og tøft skal det være.

Selv fikk jeg denne platen i august 1995, som den nest siste av IRS-platene (den siste var Reckoning, og jeg hadde ennå ikke Green). Det tok litt tid før den falt helt i smak, først var det bare de enkle, lett tilgjengelige  ”Perfect circle” og ”We walk” jeg virkelig likte, men plater som dette er slitesterke, og man går ikke lei av dem. Dette er en plate sin er REM på sitt mest REMske, og det gir mening å si at fortsettelsen på karrieren deres har vært en eneste lang nedtur.

Her er platen sang for sang…

Radio Free Europe

 Dette var REMs første singel, og med den vant de en konkurranse, der premien var å gi ut en plate. Murmur var platen. Radio Free Europe er første sang. Og man blir så i godt humør av å høre den. En purung Michael Stipe mumler i vei, og grepene er ren rock, to grep i verset, to i refrenget, og en skikkelig bassgang i overgangen. “Calling out, in transit” er koringen i refrenget, og sangen skal spilles fort.

Pilgrimage

På sang nummer 2 komme REMs virkelige varemerke. Det er sanger som ikke er akkordbasert men bygger helt og fullt på et enkelt riff med bass eller gitar, og så et merksnodig lydbilde i bakgrunnen. Disse sangene er vanskelig tilgjengelig, og man skal være virkelig dedikert fan for å få utbytte av dem. Da får man det til gjengjeld. Og de har alltid en eller annen sekvens, der det utilgjengelige lydbildet og klangene bryter ut i vakre harmonier, som i kontrast skiller seg vakkert ut. Her gjør de det i refrenget, med en bassoppbygning med kor og trommer, før Michael Stipe kommer med det flotte refrengordet, “Pilgrimage”, “take your time, take your fortune”.

Laughing

Oioi, kom ikke og si at perlene ikke sitter tett på denne platen. Laughing begynner med et lite bassriff, så kommer Stipe med mumlingen sin, før et gitarriff overtar. Refrenget er enkelt og greit, og melodiøst, Laughing.

Talk about the passion

Denne sangen er en hit på alle sett og vis, og ved siden av Perfect circle, selvsagt, min klare favoritt på denne platen. Denne er erketypisk REM, og i slekt med Disturbance at the heron house, i den merkelige blandingen av hitpotensial og særhet, og slik sangen er oppbygd. Talk about the passion er i sin helhet bygget opp med et svært enkelt riff, som rett og slett er skikkelig catchy, og så er det trommene som gir sangen et skikkelig driv. Teksten er enkel, og til og med lett å høre, “Empty prayer, empty mouth, talk about the passion”, repetert to ganger, og så “not everyone can carry the weight of the world”, også reportert. I refrenget skifter riffet og akkordene, til noe som er like enkelt og catchy, men som i motsetning til verset som har driv, har ønsket om repetisjon og allsangpreg, “talk about the passion,” og med mulighet til å dra det skikkelig ut på slutten “passiooooeeeen”, lidende og morsomt. Og jeg har ikke engang nevnt bridgen.

Moral kiosk

På REMs mest obskure plate har vi her en ny skatt. “So much more attractive, inside the moral kiosk”. Det er ungdommen som ikke trenger å ha så mye innhold i tekstene, assosiasjonene er alt. Verset er sedvanlig alt, tekstlinje og gitarriff med elektrisk bending, så kommer refrenget, der koring og trommer blir fremtredende “Inside, outside, fire”, høres det ut som de sier, og det er nok, det er mer enn nok. (Egentlig sier de “Insidie, outside, dark, fire, twillight”, så dere ser, det er ikke så farlig om man får med seg alt)

Perfect circle

Denne ubeskrivelig vakre sangen kjenner mange fra unplugged på MTV i 1991, slik at fans som stort sett kjente REM fra Out of time og Automatic, likevel kunne si at den beste sangen til REM er denne. Og unplugged på MTV mener også jeg den er et absolutt høydepunkt.

Catapult

Dette er en annen av hitsene på platen, som sammen med Radio free Europe og Talk about the passion, pleier å nå frem til samleplatene. Verset er sedvanlig enkelt, “Ooooo, when we were little boys, when we were little girls,” med en skikkelig d-bending mellom linjene. Før refrenget kommer “Did we miss anything” repetert flere ganger, og så tøffe og kjekke, “Catapult!” der akkorden også liksom skyter seg ut fra en vanlig gitar-d på andre bånd, til samme grep på syvende bånd, og samme riff, selvsagt, catapult opp til 7′de bånd, pang! Og hele veien er det fullt av overskuddstriller og koring og påfunn, klart dette måtte bli en hit, og teksten kan som alltid bety hva som helst.

Sitting still

Jeg kjenner ikke egentlig så godt samleplatene, men det er egentlig ingenting i veien for at også denne skulle nå frem dit. Dette er tøff rock. Verset er E, og enkel leking rundt en B-akkord, og tekstlinjer av typen “we can gather throw a fit”, riktig bra, og overgangen fra vers til refreng er beintøft, B og A, og vanskelig å høre andre ord enn “wasting time, sitting still”, assosisajoner er alt. Og jeg glemte å nevne den flotte verselinjen, som munner ut siste vers, “You can move away from me, move away from me” og så denne eksplosjonen av et refreng, der det altså var vanskelig å høre annet enn “wasting time, sitting still”. Nei og nei så gøy det må ha vært å være på rockekonsert med REM i denne perioden.

9-9

Denne sangen er den vanskeligste for min del på denne platen. Oppbygningen er lik de andre, vers med tekstlinjer og rifflek, så større harmonier og mer som skjer i refrenget. Til slutt munner alt ut i stillhet og 9-9, og man er klar for nytt vers. Nå som jeg hører den igjen, virker det som om rytmen er viktigere enn melodien, det er kanskje derfor den er så vanskelig å spille på gitar. “Conversation fear” er siste tekstlinje, som blir repetert tre ganger, hvis det da ikke er noe annet Stipe sier.

Shaking through

En gammel gitarfavoritt for oss dette, enkel å spille, og fin i solskinn. Jeg har også sett første linje som en favorittlinje av alle REMs tekster, på en diskusjonsgruppe på 90-tallet, den gangen det fantes diskusjonsgrupper på internettet. “Could it be the one small voice, that doesn’t count in the world?” Som vanlig på denne tiden er alle versene like, eventuelt at de har to vers som de bytter på og gjentar. “Yellow like a geisha gown, denial all the way” er en annen flott linje. “Could it be three bit tuned?” Er det ikke flott? Og så det enkle refrenget, med enkle akkorder, “Shaaaaaaking through, opportuned”. Med litt mindre mumling og renere produksjon ville dette vært en popsang, nå er det indipop. Den har til og med modulasjon til slutt.

We walk

Denne sangen skiller seg fullstendig ut, og innleder en tradisjon der jeg også vil sette sanger som Stand og Shiny happy people, som folk bør kjenne bedre. We walk er ikke helt som dem, men der REM ofte er representanter for kunstrocken, med eksperimenter og nye lydbilder, er denne sangen så enkel som den blir, med rytme som om man går ned en trapp, og akkorder fra C til Aml, “up the stairs and to the land, up the stairs and to the ho-oo-ho-hold”, og refrenget “we walk, we walk med like rene harmonier ,” hele sangen har ikke en krevende tone, en koselig sang jeg til og med kan spille på piano.

West of the fields

Etter sidespranget med We walk, er REM her tilbake i sitt vanskelige, utilgjengelige spor, som jo blir riktig tilgjengelig etter et par gangers gjennomhøring, litt aktiv lytting og noen anstrengelser. Denne sangen er en produksjonssang, med Mike Mills rundt omkring i høyre og venstre høytaler, så den blir ikke så bra på gitar, og sikkert ikke så bra live.

---

[1] Hele sitatet ser slik ut: ” Hahaha! lo doktoren besat. Han forlanger konsekvenser… på denne tid av døgnet! … Kan De si “encyclopedister”, kjære mand? “Ideasociationer”? Kom så, lat mig hjælpe Dem hjem… Haha, på denne tid av døgnet! …” og finnes på side 270 i min utgave av boken, som er første bok i samleverket fra Gyldendal forlag.

Dag Solstad - Artikler 1993-2004

Dette skal være en positiv blogg. Så jeg skal ikke skrive et ord om bøker jeg ikke liker, bøker jeg ikke anbefaler noen å lese, bøker som gjør seg like godt ulest, ikke et ord om Amalie Skram, Constance Ring, nei, ti stille.

Denne posten skal handle om en gledelig overraskelse, artiklene til Dag Solstad. Nå er det jo ingen overraskelse at jeg liker Dag Solstad, i hvert fall ikke for meg, jeg vet jo han er min favoritt, men jeg hadde nok ikke trodd jeg skulle finne glede i artiklene hans. I hvert fall ikke så stor glede, at det hver dag ville bli et av dagens lille høydepunkt, å lese en av dem. For det var slik jeg leste dem, en artikkel hver dag, verken mer, verken mindre, korte som lange, en til dagen, og så vente i spenning på neste.

Jeg skrev bittelitt om forordet i posten om mammutsalget, og jeg mener jeg skrev om første artikkel, Johnny Höglin, et sted, de to var helt topp, og forble et høydepunkt gjennom hele boken, det var vanskelig å toppe dem. Men her var flere favoritter, “En forfatters bruk av Ibsen i sine romaner” , “Fredrik Wandrup, Geir Mork og deres samtid” (la meg forsøke en enkel kommentar - wow!), “Nedrykket”, vel, la gå “Reisebok Europa 1492″, “Ved veis ende” (om fotballklubben Energie Cottbus, og deres seier 2 - 1 over Stuttgart), “Makt og legetimitet i rosekrigens tid” (kommentar: oj, oj, oj!), “Erindringer om mannen og verket” (om Kjartan Fløgstad), “Om fotball og skøyter” (igjen: oj, oj, oj!) og (kanskje) “Den nye vennen”.

Jeg kunne også nevnt noen få artikler jeg ikke likte så godt, men det ville være å bryte med innledningen. I stedet skriver jeg ”Solstad viser vei!” med utropstegn, og jeg er ikke den som skal unnlate å følge den.