Neil Young – Are you passionate?

Siden ganske langt tilbake har jeg skaffet meg én ny CD-plate i måneden, verken mer eller mindre. På det verste – eller beste, jeg vil heller si beste – var det slik at jeg kjøpte plater på tilbud og lot dem ligge uåpnet til det var en ledig måned for dem. En plate av U2, Wide awake in america, ble liggende i årevis, faktisk så lenge at jeg i løpet av tiden ble lei av hele U2, og knapt har hørt platen etter jeg åpnet den.

Men det er en fin tradisjon, selv om jeg nå følger den litt mer avslappet, og denne måneden her skaffet jeg meg en ny plate av Neil Young. Det er den spesielle “Are you passionate?”, en plate som på ingen måte hører med til hans beste, men er man fan, så er man fan, da skal man ha alt. Og med Neil Young betyr det en god del plater, for han har i motsetning til andre artister som har holdt på noen år, holdt seg produktiv gjennom hele karrieren. Det er ikke mange år siden han debuterte i 1968 han ikke har gitt ut plate, og tar vi med liveplater og spesialutgivelser, er det flere år han har gitt ut to plater, enn han ikke har gitt ut noen.

Og man kan trygt si alt ikke har holdt samme kvalitet. De første platene på 60- og 70-tallet er rene og fortjente klassikere, men ved inngangen av 80-tallet skjedde det noe, og Neil Young begynte å gi ut plater på et lavmål ingen stjerneartister kan måle seg med. Det var rosa 50-talls poprock, med Everybody’s rockin’, det var synth og elendig elektromusikk på Trans, det var køntri med ø på Old ways, det var slapp blues på This note’s for you og det var hva i all verden på Landing on water. Jeg har alle disse platene, og skal ikke underslå at jeg er sjarmert av dem. Jeg hører på dem. Og jeg ikke bare respekterer, men rett og slett digger Neil Young fordi han gav ut disse platene. Han er det nærmeste jeg kommer et forbilde.

Og i 2002 gav han altså ut Are you passionate?  Det er en plate som mer ser tilbake til fadesene på 80-tallet, enn på suksessene på 90-tallet.  Den er visstnok tillegnet konen, Pegi, og inneholder stort sett sanger med like mye på hjertet som setningen “Nå har vi det fint”. I dette sukkersøte landskapet har to andre sanger sneket seg inn, uten at det på noen måte berger helhetsinntrykket, de gjør det bare skikkelig Neil Youngsk. Den første er den langt over parodiske patriotiske Let’s roll, Neil Youngs reaksjon mot terrorangrepene 9. september 2001. Det er en utrolig sang. Den andre er Going home, som ved de første gangers høringer bare var komisk, men som ved litt mer konsentrert lytting kanskje har et visst potensial, om man anstrenger seg litt for å bli med på leken.

Jevnt over er sangene melodiøse og motstandsløse, her glir alt fint med sukker på. De begynner gjerne med en liten, enkel rytme, og så kommer en liten, enkel gitarsolo over der, spilt på en streng av gangen, og ikke særlig gjennomarbeidet. Det høres ut som at en god del av dette stoffet er blitt til på første forsøk. Her har Neil Young på hjertet å meddele at han ikke har noe på hjertet. Denne platen er uinspirert, og det er så herlig Neil Young, at han tilegner en slik uinspirert plate nettopp til sin kone Pegi, som han har holdt sammen med gjennom praktisk talt hele sitt voksne liv. What a man.

Neil Young

Are you passionate

1. You’re my girl

Platen begynner med en sang som setter standarden. Her har ikke Neil Young særlig mye på hjertet, her er ikke mye satt på spill. “Please don’t tell me that you’re saying good bye” er tekstlinjen, og musikken er ikke stort mer utfordrende. Enkel bass, enkel gitar og enkelt rytme, alt glir motstandsløst.  Dette er liksom sånn de lager sanger, de som ikke greier å lage sanger. Koringen gjentar siste ordene, og alt er passe raskt og lett og greit.

2. Mr. Disappointment

Rytmen er nesten som en trommemaskin, her, på denne sangen som i det minste har en litt dyster tittel. Neil Young synger også med liksomskummel stemme, mørk og hes, men med en slik rytme og en slik melodi er han vanskelig å ta alvorlig. Det er noe spesielt med Neil Young som klarer å synge slike sanger uten ironi.

3. Differently

På denne sangen har han fått med seg et lite keyboard å spille rytme på også. Det er liksom ikke måte på. Men denne sangen synes jeg ikke engang har sjarmen de andre klarer å oppdrive, denne er rett og slett dårlig. Rytmen er anmasende, melodien og effektene er det samme, dette er klisje og dusinvare. Sangen handler om at hver dag er en “different day” sammen med kone, så der har dere standarden. Melodien og alt er på samme nivå som det.

4. Don’t say you love me

Denne er også enkel og klisjeaktig og alt i hop, men denne er i det minste komisk, og den kunne fungert sent på kvelden blant en samling Neil Young fans, godt drukne. Gitarlyden er tjukk og feit, men likevel mild og ren, som en trompet, minner det meg om. Neil Young roper “Don’t say you love me”, og koret gjentar og svarer, og Neil Young “That’s what you say”, så der har vi liksom en liten motstand, hva mener han nå med det, er det at den han snakker med sier til ham at han ikke skal si at han elsker henne? eller? denne enkle motstanden ligger også liksom i melodien, så det er ikke all verden, men det er litt morsomt og litt sjarmerende. Men av en annen musiker enn Neil Young ville jeg aldri godtatt det.

5. Let’s roll

Dette skal liksom være hiten, og hele årsaken til at platen ble laget. Den er direkte inspirert av 11. september-hendelsene, spesielt det flyet hvor passasjerene overmannet kaprerne, og styrtet flyet i ufarlige områder. Dette er jo store hendelser, og litt av en oppgave å lage rockesang, særlig rett etter det skjedde, men Neil Young har alltid hatt tradisjon for å trå til både mot store og små oppgaver. Og denne sangen har blitt en helt pussig, halvtøff sang, over et enkelt bassriff, og tekstlinjen “Let’s roll”, som er en slags “la oss gå til angrep”. Andre tekstlinjer er “Time is running out”, så det er veldig direkte. Og på bridgen, er det “No one knows the answer”, i fortvilt Neil Youngsk fistel. Det nytter ikke å høre sangen på bakgrunn av hendelsene.

6. Are you passionate?

Tittelsporet er en vanlig, enkel sang. Det er en ballade, men jeg tror sant å si ingen i verden har danset til denne. Det er vanskelig å høre noe som helst originalt i denne.

7. Going home

Denne saken har jeg forandret syn på etter noen gjennomhøringer. Her er hva jeg skrev først:

Liksomtøft, liksomfortvilet, Neil Young er nesten på gråten i denne, mens gitarer og bass og trommer durer på (til og med noen pianoakkorder i refrenget mot slutten – for effektens skyld), det er jo den klassiske rockeide, men her står det i akutt fare for å bli komisk. “Do you think it is easy?” sier Neil Young med pipestemmen sin, “I’m going home”, og den som hører på kan jo velge om han vil kaste seg inn i det og være med på leken og fortvilelsen. Neil Young er i hvert fall med, det er det ingen tvil om. Sangen varer for sikkerhetsskyld i over 8 minutter, og backingband er selveste Crazy horse. Så det er jo platens beste, og litt bedre behandlet, kunne det jo blitt noe skikkelig. Men denne sangen må ikke forveksles med de virkelig episke perlene Neil Young har servert på tidligere plater, og også kommer til å servere flere av.

Nå har jeg forandret meningen. Dette er en kjempesang etter beste Neil Young merke. Det er merkelig at han gjemmer den bort på en laber plate som Are you passionate? Det er rock som rock skal være, Dm, Am, Em og F i verset, Dm, Am G og Dm, C G i refrenget, med herlige riff hvem som helst kan spille, og med et driv ingen andre enn Neil Young kan gjøre. Og teksten er også så Neil Youngsk som den kan få blitt. Den går tilbake til da general Custer gjorde sin “last stand” mot indianerne under ledelse av Crazy horse (jepp, samme navn som backingbandet, her blir historie skrevet), han hører trommevirvlene og kjenner vinden i håret, og så er det en fabelaktig overgang til Neil Young selv – eller i anstendighetens navn – jeg-personen i sangen, som går omkring mellom husblokkene i byen, og kjenner også vinden i håret. Den vandrende er på vei til et kvinnemenneske, og hva denne konflikten egentlig går i sier sangen ingenting om, men at den er alvorlig er selvklart, som svenskene sier, og så er det en ny fabelaktig overgang med at det nå er hun som hører trommevirvlene og gjør seg klar til slaget, mens hun ser klærne forandre seg til himmel og stjerner. Ingen andre enn Neil Young kan skrive noe slikt med en sånn selvfølge. Og refrenget “Going home” skrikende ut, dette er rock på sitt beste, hvordan skal det bli bedre enn dette? Åtte minutter varer sangen. Det er så bra som det blir.

8. When I hold you in my arms

Også en sang dedikert til konen. Dette er pop, og ikke i nærheten av rock. Den passer godt til danskebåten, til dansekvelder, til folk som ikke interesserer seg for musikk. Men så er det jo også en mulighet for oss som interesserer oss, å få hørt litt musikk av den typen, for det er jo interessant at Neil Young lager en sang som dette. Det er til og med litt koring mot slutten, “When I hold you in my arms”, sunget av damekor.

9. Be with you

Mange av disse sangene gir deg jo lyst til å le lite grann, og denne er ikke noe unntak. Den er enkel og catchy, men også en sang du føler du har hørt hundre ganger før, men likevel ikke helt klarer å huske etterpå. Det er gladrytmer og tekslinjer som “I got to hold on, I got to be strong, to be with you” og koring med alvorsmunter “uh-uh”, det henger jo ikke sammen i det hele tatt.

10. Two old friends

Sangen begynner med en liten, enkel gitarsolo, tjukk elektrisk lyd, og en og en tone, sakte tempo. Lyden er rett og slett finere enn melodilinjen, men lyden har vi jo hørt før, det er jo helt vanlig gitarlyd, og melodien er nok kanskje litt enkel og friksjonsfri. Refrenget er imidlertid litt artig, med Neil Younger som synger “In my heart, in my heart, in my heart” på stigende toner. Denne sangen mente jeg først var anonym, selv i dette selskapet, men etter å ha hørt litt på den, tror jeg kanskje den ville kunne klare seg i bedre omgivelser. For eksempel på Silver and gold, så tror jeg ikke at jeg ville reagert på denne.

11. She’s a healer

Den lengste sangen på platen, men langt fra den beste. Rytmen er anmasende, melodien enerverende, og tankene går bare tilbake til den ende mer enerverende “Like an inca” fra Trans, en sang jeg rett og slett har problemer med å høre. She’s a healer er hakket bedre – uten at det hjelper noe særlig.

Min anbefaling er altså å kjøpe alle andre plater av Neil Young enn denne. Men når først alle andre er kjøpt, kan man godt kjøpe denne også. Det er jo Neil Young, og for gammelt vennskaps skyld, blir man helhjertet med på oppturer og nedturer, slik Neil Young selv. Det er derfor vi digger ham.