Det er blitt en ny Oslotur på meg, i forbindelse med jobben denne gangen, og jeg har valgt å reise med tog. Det skulle vise seg å bli et lykketreff, all den tid flyplassarbeiderne på Flesland streiker i dag. Men den slags lykketreff hører med, sånt registrerer jeg bare med et gjesp.
Det samme gjør jeg med uhell som at jeg snublet på vei til stasjonen i morges. Det lå en sånn snor som blir brukt til å bunte sammen aviser med, den lå uklippet i en sirkel på bakken, og så snublet jeg i den. Heldigvis ramlet jeg over kofferten, så jeg ble ikke skitten på den eneste buksen foruten dressbuksen jeg har med, men det ble noe blod på fingrene, og et sånt sår man må regne blir slått opp et par ganger før det får grodd. Jeg hadde i utgangspunktet god tid, men slike små uhell og andre små forsinkelser som man aldri regner med, men som likevel kommer, gjorde at jeg rakk toget akkurat som vanlig. Den ærede leser kan selv sette komma før eller etter akkurat.
Jeg sitter på NSB-komfort. Det betyr stikkontakt, gratis kaffe og gratis aviser, mot en ekstrapris på 75 kroner. Det er så råflott som det blir når man er lærer, det blir ikke bedre enn dette. Og avisene var i dag ikke annet enn VG og Dagbladet, og slike aviser leser jeg ikke engang gratis. Så det blir kaffen og stikkontakten som skal finansiere ekstraprisen. Om kaffen kostet 25 kroner hadde jeg allerede tjent det inn, målet er å drikke nok kaffe i løpet av turen til å tjene på det i forhold til en pris på 10 kroner. Og ha stikkontakten som ren bonus.
Det er en reise som passer dagen før nasjonaldagen. Særlig fra Voss opp mot Finse, og for så vidt fra Finse ned mot Geilo, er det natur som forsvarer nasjonalromantikken. Det er jo flott fra Arna inn mot Dalekvam og Stanghelle også, med Osterøy og sjøen mot nordvest og fjellskråningene mot sørøst, grønt og fint, og alltid en foss og en liten elv og bekker og vann som dukker frem og forsvinner igjen. Men fra Voss og oppover blir det regelrett storslått, med skikkelige elver som følger jernbanelinjen og viser frem fosser og stryk og virvler og kraft, og så rent vann at man ser rett ned i bunnen. Fjellene går stupbratt til værs, og på toppen er viddene, og dit kommer vi regelrett. Myrdal er jo så vakkert at det kunne vært konstruert, men i Norge er det som ingenting, sånn er det bare her. Hurra for 17. mai.
Finse stasjon. Landets høyeste jernbanestasjon, 1222 meter over havet. Det blir alltid nevnt, og av meg aldri glemt. Her er det fortsatt godt med snø, ingen sak å gå på ski, men det er visst i dag ingen som benytter seg av naturens hjertelige invitasjon. Det er hva man på værmeldingen kaller delvis skyet, men som jo også er delvis sol, og de delene av terrenget som glinser i solen, de får en belest mann til å tenke på det dikt av Olaf Bull (Metope), der jenta tenker på all den tiden det vakre landskapet ligger der uten oss. Det går mange øyeblikk tapt, fordi ingen får dem med seg, kan man humoristisk si.
Ustaoset. Alle stasjoner her har minner fra livet jeg har levd. I høst gikk vi av her, Martin og jeg, for en tre dagers fjelltur senhøstes i fjor. Det var møkkavær med regn og vind og minusgrader, selv i oktober, lørdagen så kaldt at det gikk ikke an å lage pannekaker. Men det gikk an å gå, og det gjorde vi, ned til utkanten av Hardangervidda, en liten runde, og tilbake igjen. Vi hadde opprinnelig kjøpt billetter til Finse, men nettopp pga været valgte vi underveis å heller gå av på Ustaoset, slik at vi kom litt lavere. Dessverre, men selvsagt, glemte vi dette på vei hjem, og var på Ustaoset sånn cirka på den tiden vårt tog ankom Finse…
Fra Ustaoset og inn til Oslo er det stort sett skog og kjedelig. I Oslo var det å surre litt rundt og ordne et par småting, før jeg tok t-banen opp til Sinsen-krysset der min søster Tonje bor. Der blir det Taco-middag i kveld, så blir det ut, så blir det 17. mai i morgen, sjakkturnering søndag, og kurs mandag og tirsdag. Alt er klart. Kjør på.
[...] På toget Oslo Bergen [...]