Edderkopp

Det var til å begynne med en fornøyd dag i mitt liv da jeg endelig hadde fått henne med på café. Jeg hadde spurt henne om hun ville være på café, og hun hadde sagt ja. Så enkelt kan det være av og til. Nå skulle vi dit, – hei, hilste jeg på henne, og så gikk vi. Hun var svært vakker, det sier seg selv, slik må det være. Vi bestilte hver vår kopp kaffe, jeg bestiller alltid cappuccino i tekstene mine, og gjorde det denne gangen også. Hun bestilte det samme som jeg, det vil si, jeg sa bare ”to cappuccino” til servitøren, og tenkte betalingen kan jeg ta meg av fordi hun er så vakker. Mens vi satt der og ventet på koppene våre, tenkte jeg at jeg kunne snakke litt. Så begynte jeg på en historie. – Vet du hva, sa jeg til henne, og lo litt, – en gang jeg skulle legge meg var det en edderkopp på rommet mitt. Jeg vet ikke hvorfor jeg begynte nettopp på denne historien her, men nå som den var begynt, måtte jeg nesten fortelle den ferdig. – Den hang ned fra taket. Rett over hodet mitt. Den kan bare være, tenkte jeg, og la meg til å sove. Neste morgen hadde jeg glemt hele edderkoppen, men utover dagen husket jeg den igjen og sa det til min far, det hendte forresten en gang jeg var hjemme og besøkte mine foreldre, sa jeg til henne, – du far, sa jeg, – i natt var det en edderkopp på rommet mitt. Jeg vet ikke hvorfor jeg nevnte dette for far, det var selvfølgelig ingen grunn til det. – Du tok den vel ut? sa han. – Nei, sa jeg. – Det måtte du gjort, det blir så mye nett og graps, og sånt, sa han. Og jeg tenkte at det hadde han rett i, det var klart jeg måtte ha tatt den ut, fordi det blir så mye nett og graps og sånt, det hadde jeg ikke tenkt på. Kaffekoppene kom, – her har dere to cappuccino, sa kelneren, – takk, sa jeg, og tok straks en slurk. – Neste natt hang den der på ny, fortsatte jeg, – det var en slik svær, svart edderkopp, sa jeg og holdt fingrene på en måte som skulle vise hvor svær den var. – Nå skal jeg ta den, tenkte jeg, og gikk opp i sengen. Den hang fortsatt fra tråden, slik den hadde gjort dagen i forveien. Det ser ut som den svever i løse luften, men jeg vet jo den henger i en tråd. Derfor er den lureste måten å ta den på bare å gripe liksom i luften over den, altså ta tak i tråden og rive den løs, og så holder man den i tråden og kan bare flytte den ut av vinduet som var åpent. Men – poengterte jeg – med en gang jeg tar tak i tråden, vil edderkoppen begynne å spinne. Det går svært raskt, jeg har gjort det før, på et blunk vil den være helt nede på bakken og stikke av, det går utrolig raskt. Jeg måtte derfor med en gang jeg hadde tatt den, være klar til å skifte hånd, sa jeg til henne og lo, og viste henne hvordan jeg måtte gjøre det, – jeg måtte gjøre det på denne måten her, sa jeg til henne og viste, tok liksom og nøstet med hendene høyre og venstre, slik at jeg kunne holde en tråd på samme sted selv om den vokste utrolig raskt, og samtidig fikk jeg tatt enda en slurk cappuccino, før jeg fortsatte: – og så skulle jeg ta den da, vet du, jeg løftet hånden for å ta den, men så hadde den spunnet mer nett enn jeg hadde ventet, ikke sant, det var ikke bare denne tråden, det var mer på siden som jeg kom borti, et slags nett, og jeg skvatt, vet du, haha, jeg hadde ikke ventet at det var nett der, jeg skjønte ikke hva det var, jeg skvatt, vet du, og ristet på hånden så edderkoppen falt rett ned på sengen. Der forsvant den, haha. Jeg fant den ikke igjen, jeg tenkte det var ingen vits i å lete etter den. Den hadde sikkert funnet seg et skjulested i en eller annen fold i lakenet, et eller annet sted, hvem vet hvor den ble av? Jeg la meg bare til å sove, men når jeg sov vet du, så følte jeg liksom hele tiden at det var en edderkopp der. Den var jo et sted også. Det er merkelig det der, du har en følelse av at det er noe der, kanskje er det noe der også, men følelsen, ikke sant? Akkurat som når jeg kom borti det spindelvevet, jeg skvatt vet du, mistet hele edderkoppen. Fant den aldri mer igjen. Jeg tenkte jeg skulle føle henne litt på kneet, se hvor landet lå. Kneet skulle da være uskyldig nok. Men det var det ikke. Så snart jeg kom borti med fingertuppene, skrek hun og kastet hele koppen med cappuccino hun holdt i hånden utover bordet og utover meg, den var rykende varm og jeg skrek jeg også. – Hva er det du gjør!? skrek jeg. Hun skremte meg virkelig med skrikingen sin og ikke minst med den rykende cappuccinoen sin som hun kastet over meg, jeg brant meg og skvatt noe forferdelig fordi jeg var så anspent på forhånd, jeg hadde jo forsøkt å berøre henne på kneet. Hun kunne ha reagert mer dempet ønsket jeg å fortelle henne, men jeg sa ikke noe mer etter jeg hadde skreket.

ES2004