I dag er det kursdag her i Oslo, og siden jeg ikke vet om det er internettkobling på hotelet, forbereder jeg posten allerede nå. Eller nå i ettertid kan jeg jo skrive at jeg forberedte den da, altså før, og skriver den nå, altså etterpå.
Det var altså et kurs i historie og filosofi jeg var på. Det var presentasjon av en lærebok, de som hadde skrevet læreboken, fortalte oss som hørte på, hva de hadde skrevet. Hva som egentlig foregikk på kurset, hører nok mer hjemme i min mer anonymiserte skoleblogg, som altså ikke er mer anonymisert at den er gjenkjennelig på navnet og tittelen. Dere finner den her, posten blir skrevet i løpet av kvelden.
http://lektorsalen.wordpress.com/
Her i denne bloggen er det bedre å skrive om alt utenom. Og alt utenom, er at det er kjekt å gå på kurs i historie og filosofi, da treffer jeg alltid noen av Hellas-farerne, fra kurset i Athen i høst. Når det så er hotellfrokost, mildt påkostet lunsj og utømmelige mengder kaffe, er det helt ok å være på kurs. Kurset var også på Litteraturhuset i Oslo. Der solgt de bøker, og akkurat nå, dagen før, hadde de hatt en slags russisk utstilling, et foredrag om russisk kultur og litteratur, og i den forbindelse hadde stilt utvalget av russiske bøker litt mer frem, og i tillegg kanskje kjøpt inn litt ekstra. Jeg holdt meg til min gode gamle ide, om at jeg ikke kan se en russisk bok uten å kjøpe den, så i går kjøpte jeg 4 nye bøker, noen dyre.
Jeg er også godt fornøyd med at jeg rakk å lese to av dem samme dag. Ikke verst, når jeg også var på kurs. Den ene jeg leste ut var “Fatale egg”, av Mikhail Bulgakov, som jeg allerede hadde lest to ganger tidligere, og nå måtte lese på ny, fordi den er så kjekk og fengende, og fordi jeg skulle gi den til min i søster, Tonje, i gave. Jeg måtte jo gi en gave, tenkte jeg, og spredningen av russisk litteratur, er en riktig fin gave.
Den andre boken jeg kjøpte var Knakk, av Danil Kharms. Den boken ble anbefalt meg av Mr. Frode Bjorøy, min gamle teatervenn som nå har blitt ekte skuespiller på Den nationale scene. “Les den boken, Eivind” sa han. Og det er klart, si sånn om russisk litteratur, jeg måtte jo lese den, når jeg bare fant den, og nå fant jeg den. Første korte tekst ville fanget meg uansett, den handlet om en rødhåret mann som ikke hadde øyne eller ører, og ikke hår heller, forresten, så det at han var rødhåret var en sannhet med modifikasjoner. Han hadde ikke munn og nese, armer og bein heller, og ikke innvoller eller ryggrad. Han hadde ingenting, så det var ikke godt å skjønne hvem han var.
La oss ikke snakke mer om ham.
