Forrige måned begynte jeg å anmelde platene til den amerikanske rockegruppen R.E.M fra begynnelsen, og lovet jeg skulle fortsette med det frem til konserten i september. Fire dager før konserten med en kanskje enda større artist, Mr. Bob Dylan, i Stavanger, så fortsetter jeg med plate nummer 2: Reckoning.
Dette var den siste platen jeg skaffet meg fra IRS-årene, så jeg var allerede godt fan og kjente det meste R.E.M hadde gjort. Av sangene på Reckoning kjente jeg allerede meget godt og hadde som favoritt So. Central rain og Time after time (Ann Elise…), gjennom medlyen fra bonussporene på Dokument-platen jeg har (Nyutgivelsene av disse platene inneholder alle bonusspor, som man også kan finne en del av på bonusplaten Dead letter office). Jeg kjente også melodien til Seven chinese brothers, gjennom Voice of Harold, og jeg hadde sikkert vært innom Camera og Letter never sent, lite grann.
Der debutplaten Murmur er nettopp det, mumling, med obskure sanger man skal lytte godt til for i det hele tatt å skille dem fra hverandre, består Reckoning av flere enkeltsanger det skal gå lang tid før R.E.M klarer å overgå. Særlig nevnte So. Central rain, Time after time (Ann Elise…) og Camera er nydelige, mens Don’t go back to Rockville er artig og Letter never sent interessant, og Seven chinese brothers altså udødelig gjennom hva som skjer med den i Voice of Harold. Mellom disse er en samling flotte popsanger, der Peter Bucks gitartriller og Michael Stipes assosiasjonsrike lyrikk og karakteristiske stemme sikrer for kvaliteten. Og jeg har ikke engang nevnt koringen til Mike Mills, den store musikeren i bandet, som på denne tiden fortsatt var en herlig nerd (i motsetning til nå, hvor han har langt hår og lilla blomsterdress).
Før jeg går over til sangene, vil jeg bare si at platen kom i 1984, og solgte bedre enn debuten, og fortsatt selger godt, så vidt jeg vet. Det skulle bare mangle.
RECKONING
1. Harborcoat
Platen begynner med en enkel popsang, av typen R.E.M lager på denne tiden. Den består av en intro og mellomspill med et liten gitartrille, to vers som begge blir gjentatt to ganger, og et refreng med koring. Teksten handler ikke om særlig mye, og det gjør ikke sangen heller. Det er således en fin start til en fin plate.
2. Seven chinese brothers
Denne sangen består av et riff over en d-akkord gjennom hele verset, og en forløsende Cadd2 sammen med en d i refrenget. Riffet er utformet slik, at basstrengen alltid klinger, og gir en flott og suggererende effekt. Så har de en slags bridge, med en slags F#-akkord, som er veldig tøff, og det er d-riffet som blir forløsningen igjen. Sangen handler om 7 chinese brothers “swallowing the ocean”, “7 years to sleep away the pain”, med et lidende “she will return” som blir gjentatt. Det er en veldig bra sang, som blir suveren når samme riff og melodi blir brukt til teksten på coveret til en plate av The revelairs (tror jeg det staves), en fantastisk tekst som blir løftet til det sublime i sangen “Voice of Harold”. Dere finner den på Dead letter office, og det er noe av det beste (og i hvert fall morsomste) R.E.M har gjort.
3. So. central rain
Denne sangen kåret jeg i sin tid som sangen med de vakreste akkordskiftene. Første gang jeg hørte den, var i versjonen som jeg fikk på min utgave av Document. Sangen er der en lang og akkustisk medly, bestående av denne, time after time (Ann Elise…) og av alle ting, Red rain, av Peter Cetera. Dette var noe av det vakreste jeg visste i 1994 og 1995, og det var ganske overraskende for meg å høre studioversjonen som er mye raskere, og med en mer markert bass. Den handler så vidt jeg har forstått om en flomulykke i USA, det var oversvømmelse, og telefonlinjene virket ikke. Tekstlinjen “Did you never call”, blir dermed meget konkret, selv om det også går an å høre sangen som en ren kjærlighetssang, slik at “Did you never call”, blir noe helt annet. Det følger “I waited for you call/This river of suggestion/Here’s a boy without a dream”, og refrenget “I’m sorry”, meget lidende, og sterkt sunget. Akkordene i refrenget er en c med et karakteristisk riff (av typen publikum alltid vil kjenne igjen og klappe for på konserter), og en d eller d-moll.
So. står for Southern, og enkelte andre steder er sangen oppført med tittelen Southern central rain, og noen steder også med parantesen (I’m sorry).
4. Pretty Persuassion
En enklere sang, som for meg lenge var anonym. Men denne har også et flott riff, og har den karakteristiske popsang-type melodien, som R.E.M var så flinke til den gangen. “She’s got, Pretty Persuassion,” og “Got damn, she’s good looking” er så talende som det blir.
5. Time after time (Ann Elise…)
Dette er en nydelig sang, der verset er bygget opp over en enkel d-akkord (det vil si, det er mulig det er Eb og capo på gitaren). Så kommer det en enkel og vidunderlig vakker forløsning i refrenget, med Em og deretter G, og tekstlinjene “time after time after time after time”. Den passer som bare juling til ungdommen, verselinjene har også flotte setninger som “the third time you can’t lose” og “you can find me in my room” og en rekke med ting å spille videre på. Også denne var nesten overjordisk vakker på medlyen jeg snakket om, på Document-utgaven min, der sangen var satt sammen med Red rain og So. Central rain, men denne er ikke så ulik her på platen. Forskjellen er stort sett at den her er elektrisk, og har en kraftfull, eller kanskje heller man skulle si effektfull, Peter Bucksk, solo. Den er så enkel at selv jeg kan spille den, men den funker som bare juling, og det er jo det det gjelder om.
6. Second guessing
En rask gladsang, med d- og a-akkorder, og nøyaktig (eller så godt som nøyaktig) samme vers tre ganger mellom refrengene som består av “uuuuhh-uuuuhhh” og “heeere we aaaaare”.
7. Letter never sent
Jeg leste for lenge siden en R.E.M bok (jeg leste alt som var om R.E.M på bibliotekene, det var omtrent én bok), og der snakket forfatteren om en undervudert sang på denne platen, og mente denne sangen kanskje var en av de beste R.E.M noensinne hadde laget. Jeg var sikker på han tenkte på Camera (neste sang her), som er både undervudert og nydelig, men det var “Letter never sent”, som jeg ganske riktig hadde lagt merke til. Den består av et riff som ikke er så slående som det i Voice of Harold, og som det krever en del gjennomhøringer for i det hele tatt å huske, men når det er gjort, så vokser sangen. Den har også en slags abrupt rytme i teksten, eller sanglinjen, som spesielt fungerer bra i “knock, knock, knock on wood”, og før refrenget en hylende “It’s so loooong/It’s sooooo daaark/I’m sooooo loooooost” og refrenget med “Heaven is yours/Heaven is yours”, et refreng som fungerer veldig bra i overgangen til verset igjen. Nei, denne sangen er rett og slett riktig godt laget.
8. Camera
Dette er en skjult skatt. Verset består av enkle triller og riff rundt en d-akkord og en liten g, før det blir en oppbygning av spenning til refrenget med a og asus4, og en voldsom forløsning med G og D, siden C og A i refrenget. Bassgangene til Mike Mills løfter sangen ytterligere, som også velvalgte enkelttoner på gitaren gjør det fra Peter Buck. “Alone in the crowd, a battered lantern borrowed” er første linjer i refrenget, “If I could be your camera, than who will be your face” er den neste. Og før refrengene, slutter versene med variasjoner over tekstlinjene “Will you be remembered, will she be remembered”. Assosiasjonsmulighetene er ubegrensede, noe som karakteriserer tekstene unge Michael Stipe laget. Men denne sangen er først og fremst melodi, og som sådan, en av de aller beste R.E.M noensinne laget.
9. Don’t go back to Rockville
Dette er en artig sang det er artig har funnet veien til en R.E.M-plate. Den hevdet seg langt oppe på countrylistene i USA, og er en country-sang eller en parodi på en country-sang, alt etter hvordan man ser det. Melodien er glad og rask og lett, og Michael Stipe legger seg til en liten countrystemme, om det da ikke er Mike Mills som synger her. Eller, på platen er det Mikael Stipe, nå for tiden er det Mills som synger den på livekonsertene. Det er visstnok hans sang, skrevet meget konkret til kjæresten hans på den tiden. Ved siden av bassen, tar han seg også av et lite countrypiano her, med plinging og plonging av akkorder. R.E.M på sitt beste har evnen til å få sangene til å høres skikkelig gøy ut å være med på, og denne er kanskje selveste kroneksempelet (den overgår i hvert fall uten sammenligning senere forsøk på feks. Stand, fra Green, og Shiny happy people. fra out of time). “To night I’ll drink myself to sleep, and I pretend I don’t care if you’re not here with me” er en flott tekstlinje, refrenget “Don’t go back to Rockville/and waste another year” er en annen, på en sang der hver eneste tekstlinje egentlig er en liten perle. “Looking at your watch a third time/waiting at the station for the bus” sånn er det i Rockville. Don’t go back, there.
10. Little America
Dette er en sang som lenge var anonym for meg, men når jeg først satte meg inn i den, ser jeg at den er riktig så tøff. Det er aggressiv D-C-G i refrenget, og tøff G-Em-d i refrenget. Stipe har så mye tekst, at han knapt har tid å si den i farten, og må si den riktig så aggressivt, mens særlig Peter Buck briljerer ved å trille rundt i verseakkordene. På refrenget blir det tøff lyd, og tekstlinjene “The biggest wagon/is the empty wagon/a consul a horse/Jefferson I think we’ve lost”, der Jefferson kan være alt fra gamle, gode president Thomas Jefferson, via (mer sannsynlig) sørstatenes president under borgerkrigen, Jefferson Davis, til bandets manager Jefferson Holt.
