I dag er den store dagen for Bob Dylan-konsert på Stavanger stadion. I den forbindelse legger jeg ut en post jeg laget for Bergen Dylan society, hvor jeg er med, en slags uhøytidelig fanclub. Vi møtes noe sånt som fire ganger i året, de som har tid, og så litt ekstra når det er konsert et sted i Norge eller i nærheten, eller det er noe annet Dylan-arrangement i en eller annen form.
Det er skrevet et Dylan-evangelium. Det høres ut som en spøk, og burde sikkert vært det, men det er ingenting i den boken som tyder på at det ikke er alvorlig ment, og dyrkelsen av Dylan i den, står ikke tilbake for dyrkelsen av noen religiøs helt. Vi hadde tradisjon for å lese et lite utdrag av teksten, eller budskapet, som vi kaller det, for å komme i stemning. Men så kom det forslag om at vi kanskje like godt kunne lage budskapet selv, og la det gå på rundgang.
Jeg var da nummer to som skulle til pers, og gikk til oppgaven med det alvor den fortjente, og holdt som vanlig ikke igjen når det gjaldt omfang. En trosbekjennelse gjennom karrieren hans var det jeg hadde planer om, men jeg kom ikke lenger enn de 6 første platene. Der var han på sitt aller mest utrolige, selv om han var fantastisk på 70-tallet og på noen av platene fra 80-tallet, 90-tallet og etter 2000 også, men det skulle jeg eventuelt ta på en senere bekjennelse. Her er det altså 60-tallet, første halvdel.
Bob Dylan
En bekjennelse av Eivind Salen
Jeg tror på Bob Dylan. Skaperen av et trettitalls plater, og mange, mange flere sanger. Født i Dulut Minnesota, 24. mai 1941, sønn av Abraham Zimmerman og Beatrice Stone, kalt Robert Allan Zimmerman, tok navnet Bob Dylan i 1959, eller 1960, mens han bodde i Minneapolis og spilte nede på Dinkytown folk club. Jeg tror på ham. Jeg tror på den første platen han gav ut, Bob Dylan fra 1962, jeg eier den, og jeg tror på den, selv om den stort sett består av coverlåter og disse stort sett er bedre enn Dylans egne bidrag, ”talkin’ New York” og ”Song to woody”. Jeg tror på The freewheelin Bob Dylan, plate nummer 2, utgitt 27. mai 1963, Dylan er da 22 år, det er ikke til å tro, men jeg tror det. Jeg tror han – selv om det ikke er mulig – laget ”Don’t think twice, it’s allright” mens han var 21 år. Jeg må tro det, fordi han gjorde det, og ikke bare gjorde han det, han forandret også musikkhistorien ved å gjøre det. Jeg kan ikke musikkhistorien godt nok til å si han var først ute til å lage en usentimental, ulykkelig kjærlighetssang, men jeg tror jeg kan si ingen annen singer-songwriter den gang hadde behandlet et kjærlighetsbrudd som 21 år gamle Bob Dylan gjorde her.
I hope there’s something you could do or say
to try to make me change my mind and stay
but we never did to much talking anyway
Don’t think twice, it’s allright.
Denne sangen har jeg snakket mye om, men nå skal jeg snakke om en annen sang. Og dette er en plate som har ”Blowin in the wind”, ”Masters of war” og ”A hard rain’s a-gonna fall”, av politiske sanger, jeg tror på dem, og jeg tror på vakre, vakre ”Girl from the North country”, hvordan er det mulig å la være å tro på den, disse sangene er det mulig å tro på, men hvordan 21 år gamle Bob Dylan fikk til ”Bob Dylan’s dream” er ufattelig, men jeg må tro det, fordi han gjorde det. De to sangene der, ”Don’t think twice” og ”Bob Dylans dream” overgår alt jeg tror en par og tjueåring kan klare få til, tenke det, uttrykke det, og på en slik måte, det er ikke mulig å få inn i hodet, men han gjorde det, og jeg tror på ham.
As easy it was to tell black from white
It was all that easy to tell wrong from right.
We thought we could sit, forever in fun
But our chances was really a million to none.
I wish I wish I wish in vain
That we could simply in that room once again
Ten thousand dollars at the drop of a hat
I’ll give it all gladly, if our lives could be like that.
Jeg tror på det.
The times they are a-changing
Jeg tror han gav ut en ny plate etter litt mer enn et halvt år. Jeg tror på denne platen. På protestsangene ”The times they are a-changing”, ”With God on our side” og slett ikke minst ”The lonesome death of Hattie Carol”, jeg tror også på “The ballad of Hollis Brown” og “Only a pawn in the game”, selvsagt, disse sangene er mulig å tro på, selv om de er førsteklasses og skaperen av en helt ny sjanger, protestsjangeren, og egentlig en helt ny bevegelse, en helt ny tid, egentlig, jeg tror på det. Men at en ung mann vil protestere mot samfunnet han vokser opp i er mulig å forstå, selv om det er vanskelig å forstå hvordan noen kan gjøre det så bra, hva som er ufattelig er hvordan en ung mann kan være så dypfølt som ”One to many mornings” og ”Boots of spanish leather”, og, ja, forresten også ”When the ship comes in”. Dette er samme mann som skrev Don’t think twice, it is så definetly allright.
But if I had the stars from the darkest night
and the diamonds from the deepest ocean,
I’d foresake them all for your sweet kiss,
for that’s all I’m wishin’ to be ownin’
But I might be gone a long old time,
and it’s only that I’m askin’.
Is there something I can send you to remember me by,
To make your time more easy passin’?
Oh how can, how can you ask me again?
It only brings me sorrow.
The same thing I would want today
I would want again tomorrow.
Eller det grusomt vakre i ordenes retteste forstand ”One too many mornings”
From the crossroads of my doorstep,
My eyes start to fade.
And I turn my head back to the room
Where my love and I have laid.
And I gaze back to the street
the sidewalk and the sign.
And I’m one too many mornings
And a thousand miles behind.
It’s a restless, hungry feeling
That don’t mean no one no good.
When everything I’m saying,
You can say it just as good.
You are right from your side,
And I am right from mine.
We’re both just one too many mornings
And a thousand miles behind.
Jeg tror på det.
Another Side of Bob Dylan
Jeg tror han gav ut en ny plate etter så vidt over et halvt år, 8. august 1964. Jeg tror ikke denne platen er noe dårligere enn de forrige, jeg tror på den fra start til mål og har mange, mange favoritter her. Og jeg tror jeg vil gå rett på sak, ”To Ramona”, en av de kåteste sangene som er laget, slikt dampende begjær så lite vulgært utført ser man sjelden, og så godt som aldri andre steder enn hos Mr. Bob Dylan, tror jeg.
Your cracked country lips
I still wish to kiss
As to be by the strength of you skin
Your magnetic movements
Still capture the minutes I’m in
I’d forever talk to you
But soon my words
They would turn into a meaningless ring
For deep in my heart
I know there is no help I can bring
Everything passes
Everything changes
Just do what you think you should do
And someday, maybe
Who knows, baby
I’ll come and be cryin’ to yo
Og samme plate har ”My back pages”, ”I don’t belive you”, ”Ballad in plain D”, og “It’s not me babe”. Der første plate – for meg – mest er sjokkmodenheten, og andre platen – opplagt – er protestsangene, så er den tredje platen også moromannen Bob Dylan, han som bare har det litt gøy. Ta melodien og teksten i ”I don’t belive you”, eller teksten (og melodien) i ”It’s not me babe”
But if you want me to
I can be just like you
And pretend that we never have touched
And if anybody asks me: “Is it easy to forget?”
I say, “It’s easily done
You just pick anyone
And pretend that you never have met.”
You say you’re lookin’ for someone
Who’s never weak but always strong
To protect you an’ defend you
Whether you are right or wrong
Someone to open each and every door
But it ain’t me, babe
Jeg tror på det også.
Bringing It All Back Home
Jeg tror han gav ut en ny plate før det var gått mer enn et drøyt halvt år. 22. mars 1965. Og jeg tror denne platen er bedre enn de tre første til sammen. Jeg tror ikke det er mulig å lage en sånn plate, og nå tar jeg ikke engang alderen i betraktning, dette er i ren, skjær kvalitet. Her er absolutte klassikere som ”Subterranan homesick blues” og ”Mr. Tambourine man” , ”Maggies farm”, sanger til og med dem som aldri har hørt om Bob Dylan, har hørt om. Tror jeg. Og her er kjente skatter for alle sanne Dylan fans, ”She belongs to me”, ”Love minus zero/no limit”, og fantastiske ”It’s allright ma, I’m only bleeding”, en sang som – for meg – slår alle tidligere protestsanger til Mr. Bob Dylan av banen. Og her er en skjult skatt som ”It’s all over now, baby blue”, en sang jeg ville spilt om bord på Titanic, om verden gikk under, når alt er slutt og bare la det stå til.
Leave your stepping stones behind, something calls for you.
Forget the dead you’ve left, they will not follow you.
The vagabond who’s rapping at your door
Is standing in the clothes that you once wore.
Strike another match, go start anew
And it’s all over now, Baby Blue.
Det er sånn tempo og energi i den sangen at det er helt rett at en slik sang avslutter en slik plate som Bringing it all back home, det er klart verden må gå under etter en slik plate og det er klart man må spille It’s all over now, baby blue, mens det skjer.
Og jeg tror, jeg vil gå en av klassikerne nærmere etter i sømmene, en sang så oppskrytt at den ikke alltid blir trukket frem i Dylan-kretser, jeg tror den kunne blitt trukket frem oftere. Jeg skal ikke si hva den egentlig handler om, jeg skal si hva den handler om for meg, for meg er den et uttrykk for noe av det mest fortvilt ensomme som er laget i en sang, og for meg inneholder denne sangen noen av de beste sanglinjene som er skrevet, og hvis jeg skulle hente frem de 12 beste Dylan-sanger, ville jeg tatt denne med, og aldri blir det sårere enn
Then take me disappearin’ through the smoke rings of my mind,
Down the foggy ruins of time, far past the frozen leaves,
The haunted, frightened trees, out to the windy beach,
Far from the twisted reach of crazy sorrow.
Yes, to dance beneath the diamond sky with one hand waving free,
Silhouetted by the sea, circled by the circus sands,
With all memory and fate driven deep beneath the waves,
Let me forget about today until tomorrow.
Jeg tror på Mr. Tambourine man og hver eneste sang på platen.
Highway 61… revisited
Jeg tror ikke det er mulig å lage flere plater etter Bringing it all back home. Jeg tror Bob Dylan gjorde det, før det var gått et halvt år. 30. august, 1965. Og jeg tror at den første sangen her, viser at han har tenkt å overgå seg selv. Intet mindre enn å overgå seg selv, altså overgå det beste som hittil er gjort, og kanskje noensinne vil bli gjort. ”Like a rolling stone”. Den sangen feier alle hans tidligere sanger og alle andre sanger, av banen. En sang kanskje enda mer klassisk og oppskrytt enn ”Tamburine man”, men intet skryt vil nå opp til hvor bra denne sangen egentlig er, tror jeg. Jeg tror på den, jeg tror på hver eneste tekstlinje i den og jeg kjenner dem fortsatt som knyttneveslag mot brystet når jeg hører dem, selv om jeg kan hver eneste en av dem. Dette er rock, så rock som det blir. En energisk, aggressiv, drivende melodi, og tekst om en bedrestilt kvinne som faller til bunns, til bunns, til bunns. Og hver eneste bitende tekstlinje er mulig å gni inn så seigt, sarkastisk og herlig hensynløst at det blir en nytelse, en nytelse i all sin gru, rytmen og rimene er briljant utført, alt henger sammen, it’s as good as it gets, så godt som det blir, til og med opplest er det sinne
Once upon a time you dressed so fine
You threw the bums a dime in your prime, didn’t you.
You said you’d never compromise
With the mystery tramp, but now you realize
He’s not selling any alibis
As you stare into the vacuum of his eyes
And say do you want to make a deal?
You used to be so amused
At Napoleon in rags and the language that he used
Go to him now, he calls you, you can’t refuse
When you ain’t got nothing, you got nothing to lose
You’re invisible now, you got no secrets to conceal.
Man ber ikke om mer fra en slik artist. Men man får mer, man får Mr. Jones, man får herlige, herlige Highway 61, energisk og morsom og full av referanser, og utmerket utført av gamle Dylan på live opptredener nå om dagen, man får fantastiske ”Just like Tom Thumbs blues”, fantastiske ”Just like Tom Thumbs blues”, det er ingen sanger man kan spille så gøy på gitar og skrike så godt til,
When you’re lost in the rain in Juarez,
and it’s eastern time too,
tenk på det, da, man er fortapt i regnet i Juarez, og i tillegg er det påske. Det er deilig, morsomt og fortvilet, og ved siden av narkotikaen og snusket som det nok egentlig handler om, kan man bare la det handle om alt mulig annet også, teksten er så rik, så rik. Og alle sangene har fraseringer, altså måter å synge på, altså organiseringen av teksten, som ikke står tilbake for noen i musikkhistorien. Ikke for noen, tror jeg. Hør, bare hør, aldri trenger man slutte å hyle på siste ordet
If you see Saint Annie, please tell her ”Thanks a lot”.
I cannot move and my fingers are all in a knot.
(…)
But the joke was on me
There was no one there, to even call my bluff
I’m going back to New York city,
I do believe I’ve had enough
Det er så morsomt som det blir, og vil man være frustrert, er det fullt mulig å være frustrert også i den. Jeg tror det er en kjempesang. Og jeg tror den neste, og siste sangen, er et mesterverk uten sidestykke i musikkhistorien. Verken før eller senere. Jeg tror den heter ”Desolation row”. Hvem andre enn Bob Dylan får til så mange åpne og skjulte referanser, og en sang som på en gang er så intuitiv og så dyp?
Og blant 10 uovertrufne vers er min favoritt
Now Ophelia, she’s ‘neath the window
For her I feel so afraid
On her twenty-second birthday
She already is an old maid
To her, death is quite romantic
She wears an iron vest
Her profession’s her religion
Her sin is her lifelessness
And though her eyes are fixed upon
Noah’s great rainbow
She spends her time peeking
Into Desolation Row
Jeg tror på Highway 61… revisited.
Blonde on Blonde
Jeg tror han gav ut alle disse fem platene i løpet av en to års periode, fra mai 63 til august 65, og jeg tror han toppet det med en sjette før det var gått ett år. 27. juni, 1966, Blonde on blonde, 14 sanger, og jeg måtte høre denne platen mange, mange ganger og lese mange, mange ganger på coveret for å fatte at denne platen er fra 1966, fra 60-tallet. Dette er sanger som ville vært revolusjonerende og vakt oppsikt for sin originalitet i hvert fall gjennom 70-tallet, tror jeg, og på 80-tallet ville den feid alle andre plater av banen, som det meste Dylan gjør feier det meste annet av banen, tror jeg, og jeg ville ikke blitt mer overrasket om platen var fra 1996, enn 1966, det er en fantastisk rik og mangfoldig plate, synes jeg. Jeg tror på den platen. Jeg tror vi går forbi forrest gump sangen, festlig nok, ”Rainy day woman #12 # 35” som også ”Pledging my time” kunne blitt lagt merke til hvis det bare var en annen som hadde laget den eller det var en annen plate den var på. For på Blonde on blonde er ”Visions of Joanna” sang nr 3, oh, visions of Joanna, for en energi og for et begjær, på ny. Jeg tror alle har fått med seg hvordan Louise prepares for the peddler som lurer på om noen ikke er parasitter, slik at han kan be for dem, ”you can’t look at much, can you man,” sier hun, og kler altså av seg, for ham, så jeg henter et annet eksempel fra vers 3, det er altså den lille tapte gutten som skryter av sin ulykke og liker å leve farlig, og viser det ved å snakke om – Joanna.
And when bringing her name up
He speaks of a farewell kiss to me
He’s sure got a lotta gall
to be so useless and all
Muttering small talk at the wall
while I’m in the hall
Og allerede neste sang er ”Sooner og later”, som i musikkhistorien i den genren bare blir overgått av ”She’s your lover now”, og det finnes vel ingen andre, og ”Sooner og later” er egentlig en morsom sang, men den har tekstlinjer som
When you whispered in my ear
And asked me if I was leavin’ with you or her
I didn’t realize just what I did hear
I didn’t realize how young you were
og en melodiføring som gjør at teksten kommer noe så til de grader til sin rett, noe jeg tror, er et av Bob Dylans mange varemerker. Og neste sang er ”I want you”, så enkelt kan det sies, og så gnistrende elegant blir det utført at også her har vi et musikkhistorisk toppunkt innen sjangeren, jeg tror på alt i den sangen, på den lille trillen, på teksten, på farten i melodien, på alt fra start til mål og alt som er rundt og høyt og dypt.
Now your dancing child with his Chinese suit,
He spoke to me, I took his flute.
No, I wasn’t very cute to him,
Was I?
But I did it, though, because he lied
Because he took you for a ride
And because time was on his side
And because I . . .
I want you, I want you,
I want you so bad,
Honey, I want you.
”Stuck inside of mobile with your Memphis blues again”, “Leoprd skin pill box hat”, “Just like a woman”, “Most likely you go your way, I’ll go mine” kommer på rekke og rad, “Absolutly sweet Marie”, og “Forth times around”, en gammel favoritt for meg.
Her Jamaican rum
And when she did come, I asked her for some.
She said, “No, dear.”
I said, “Your words aren’t clear,
You’d better spit out your gum.”
Og så avslutter denne platen med et 11 minutter og 19 sekunder langt verk jeg tror ikke kan bli langt nok. Jeg tror denne sangen kunne vare resten av livet når jeg hører den. Jeg tror det er noe av det vakreste som er laget. ”Sad eyed lady of the lowlands”, bare tittelen er poesi, og poesien fortsetter. ”Girl of the north country” er en nydelig sang, og det tegner et nydelig portrett av en nydelig kvinne, men Bob Dylan er blitt fem år eldre, og på de fem årene har han hvor uventet det enn kan høres, utviklet seg. Og fra det utgangspunktet, jeg tror det er like ufattelig som det var den gang, da han laget for eksempel alle sangene fra The freewheeling.
Oh, the farmers and the businessmen, they all did decide
To show you the dead angels that they used to hide.
But why did they pick you to sympathize with their side?
Oh, how could they ever mistake you?
They wished you’d accepted the blame for the farm,
But with the sea at your feet and the phony false alarm,
And with the child of a hoodlum wrapped up in your arms,
How could they ever, ever persuade you?
Jeg tror Blonde on blonde fullførte den mest produktive perioden av noen artist noensinne, og jeg tror absolutt ikke Bob Dylans karriere endte her. Jeg tror den fortsatte.
ES2006
