Jeg har nettopp latt mine elever i norsk lese en av følgende 5 bøker, og jeg benytter anledningen til selv å gi en liten vurdering av dem. Siden dette er romaner som blir mye brukt i skolen, er det grunn til å tro at mange elever på jakt etter stoff å skrive i analysen, vil finne frem til denne siden. Til dem er å si at dere kommer mye bedre ut av det ved å lese bøkene selv og å tenke selv, enn å se her hva jeg har skrevet. Her har jeg skrevet min vurdering, og det vil overraske meg meget om dette også er deres vurdering.
Kabalmysteriet, av Jostein Gaarder
Dette er den enkleste boken av de 5, og passer godt for folk som ikke liker å lese bøker. Det er en barne- og ungdomsbok lagt opp som en slags fantasifull, filosofisk kriminalroman, der Gaarder får vist sin entusiasme for livet og verden vi lever i. Det er en parallellhandling, der far og den 12 år gamle jeg-fortelleren av en sønn, reiser nedover Europa mot Athen, for å finne moren som forsvant for 8 år siden for å finne seg selv. Underveis får sønnen tak i en bok i en bolle, en “bollebok”, som handler om en bakersønn som strander på en øde øy. Han har bare en kortstokk med seg, og bruker tiden til å legge kabal, og etter hvert blir kortene levende for ham. Som levende går de rundt på øya og snakker og driver på, men stiller ikke det viktigste spørsmålet, som er hvem de er og hvor de kommer fra. Parallellen går helt direkte til oss mennesker, vi er kanskje også produkt av en eller annens fantasi, og går omkring uten å stille de viktigste spørsmålene. Den eneste som gjør dette er jokeren, både i kortstokken, og blant oss mennesker. Tja, dette med fantasi har også sin parallell til hovedpersonen, jeg-fortelleren, Hans Frode, som kanskje også bare dikter opp historien om bolleboka og dvergen, det er antydninger til det mot slutten av boken. Sånn er romanen full av hint og filosofi og antydninger og teorier, og er hele tiden drivende og spennende, men det er en barnebok og underholdningsbok. Gaarder tar noen snarveier og gjør noen forenklinger, som ingen ville gjort i en bok jeg leser frivillig.
Jeg leste denne boken første gang da jeg studerte nordisk en gang på 90-tallet. Det er en artig bok, som kan få opp leselysten til folk som vanligvis ikke liker å lese bøker.
Herman, av Lars Saabye Christensen
Dette er selve skoleromanen. Siden Beatles kanskje er litt lang, er dette kanskje den romanen som blir mest brukt i norsk skole. Den fungerer ypperlig. Den har fullt av litterære og språklige virkemidler det er lett å forklare elevene, og lett for elevene å forstå. Synsvinkelen er personal, den blir fortalt gjennom Herman, og siden Herman er akkurat litt passe rar, er det lett å se hvordan handlingen blir påvirket av fortellerstemmen. Komposisjonen har tre atskilte deler, høst, vinter og vår, og slik får elevene lært hvilken symbolsk betydning årstidene har (eller kan ha i litteraturen). Det er en oppvekstroman, og handler om å finne seg selv, eller akseptere seg selv, og det blir tydelig symbolisert av Herman som mister håret, og først ikke aksepterer det, og siden gjør det. Han blir da også en dynamisk hovedperson. Og han blir litt diskutabel. Det er lett å diskutere forholdet mellom Herman og hvilken som helst av bipersonene, og det er mange fine håravfallssymboler å få øye på. Vi kan spørre elevene om de kjenner seg igjen i Herman, og få diskusjoner ut av det. Denne romanen mangler ikke på noe.
Men skal man lese en tøff oppvekstroman, les heller Destroyer, av Lars Ramslie. Den er skikkelig.
Tatt av kvinnen, av Erlend Loe
Dette er en roman jeg leste i fjor, og som ikke akkurat har satt seg fast i hodet. Det er et sikkert tegn på at den ikke har gjort noe inntrykk, den går inn og ut, den er en konsumroman. Erlend Loe har sin karakteristiske, enkle og naive skrivestil, både i språket og i personskildringen, særlig i de mannlige hovedpersonene. Denne mannlige hovedpersonen er et typisk eksempel, han har ikke kontroll over eget liv og forstår ikke særlig mye av det som skjer, og han gir liksom opp på forhånd å skaffe seg denne forståelsen. Den kvinnelige hovedpersonen, Marianne, går inn og ut av livet hans, uten at hans egne ønsker har noen innvirkning på det. Det er jo artig nok. Med denne og andre romaner – særlig Naiv.Super, selvsagt – har Erlend Loe blitt den store 90-tallsforfatteren, eller ikke den store, ingen skal få meg til å kalle Erlend Loe en stor forfatter, men hans måte å skrive på står godt sammen med dette tiåret. Man har en rekke med ting, den nye mannsrollen, det å orientere seg i en stadig mer komplisert verden, og ironien som forsvar mot et norsk samfunn av velstand og overflod, der man likevel er ulykkelig. Han er en flott ungdomsforfatter som passer i skolen, og det gjør denne boken også.
Mannen som elsket Yngve, av Tore Renberg
Og dette er nok den kuleste av romenene. Tore Renberg er en kul forfatter, som skriver kult. Handlingen er lagt til tiden og stedet jeg selv vokste opp, Rogaland på slutten av 80-tallet, romanen fra Stavanger, jeg fra Sandnes, romanen lite grann tidligere enn jeg. Men jeg kjenner igjen skolen, skoleturer, hva som var kult og ikke, ord og uttrykk, skjønt, romanen er jo skrevet etter år 2000 (2003), og hva som er lov nå, var ikke helt lov da. Ord og uttrykk er nok litt forsterket, men det er jo også kult. Det holder lenge mål at alt er så kult, det er greit å lese en roman som har samme forhold til omverdenen, som hovedpersonene i den. Den dabber av gårde, er ikke så nøye, som hovedpersonene spiller i band og er opptatt av politikk, uten å være all verden i noen av delene. Jeg hører til dem som synes kulheten tar helt overhånd mot slutten, jeg oppfatter den som utenpåklistret, romanen har ikke bygget opp til en slik slutt, den er overdrevet på en måte romanen ikke åpner for. Men det er kult å bryte litt regler, og dette er en kul bok. Som passer for dem som ikke er så opptatt av å lese bøker.
Innestengt i udyr, av Olaug Nilsen
Dette var utfordringen for elevene, og boken jeg likte best. jeg synes sant å si denne går utenpå alle de andre. Dette er den eneste jeg føler jeg vet mer etter å ha lest den, enn før. Der alle andre av disse fem liksom viser seg som forfattere, “se hva jeg kan”, er det nærmest stikk motsatt i Nilsens bok, “se hva jeg ikke kan”. Der de fire mannlige hovedpersonene i de fire mannlige romanene stiller seg litt på siden av verden, de har liksom sine problemer, men det er ikke så nøye, er den kvinnelige hovedpersonen i den kvinnelige romanen intenst i den, og problemene hysterisk viktige, de er altoppslukende. De har vel alle fire romanene en slags jeg-forteller, men der alle de fire andre har full kontroll på språket og formen, er språk og form helt oppløst hos Olaug Nilsen. Her er en hovedperson som ikke har kontroll over noen ting, og kaoset i tekstoppsettet står helt i stil med kaoset i hovedpersonens indre. Den naive flukten og forenklingen som hos Loe er litt kul og litt morsom og litt ufarlig, er hos Nilsen noen høyst ukule og temmelige umorsomme historier om to griser, mener jeg å huske, Griseline og en til, der forenklingen er alt, og forsøket på ufarliggjøring er hysterisk. Dette er en person som intenst ønsker å klare seg i verden, men like intenst føler hun mangler ressursene til å gjøre det. Olaug Nilsen klarer i sin debutbok å gi dette en helt ny form, og det synes jeg er ordentlig godt gjort.
