Moskva – Jekaterinburg

 

Togbilletten Moskva – Jekaterinburg

Over 28 timer, dag og natt, fra europeisk Russland og over Ural-fjellene til Asia, første etappe på den transsibirske jernbane, for første gang har jeg tatt tog over ett døgn i strekk. Fra Moskva gikk toget 1450, men jeg var på vei fra leiligheten eller hostellet i Kitaj Gorod fra klokken 1300. Jeg spiste litt lunsj på veien, og var ute i god tid. De første gangene jeg var i Russland, var jeg alltid litt engstelig for å gå rundt med all bagasjen, men den slags er det slutt på. Det går helt greit å ta metroen, helt greit å spise lunsj med all bagasjen ved siden av seg, man kan til og med gå på toalettet, om man bare tar med seg de viktigste verdisakene i en håndveske eller sekk.

Jeg før avreise Moskva - Jekaterinburg, Jaroslavskij-stasjonen i Moskva

De transibirske togene går enten fra Jaroslav-stasjonen, eller fra Kazansky, begge ligger på samme sted ved Kosmonskaya metrostopp, så de er enkle å finne, om man bare skjønner metrosystemet, som er laget nettopp slik at folk skal skjønne dem. Mitt tog gikk fra Jaroslavsky. Jeg har tatt noen bilder med synsinntrykk, og for at hvem som helst som vil ta denne reisen, skal skjønne hvor det er.

Utenfor Metrostasjonen Komsomolskaja, hvor man kommer til Jaroslavskij-stasjonen med flere av togene for den transsibirske jernbanen.

Karakteristisk ved Jaroslavskij-stasjonen i Moskva. Men dette er for lokaltogene, langdistansetogene (for den transsibirske jernbanen) går fra et spor i ytterkanten av bildet. Merk også at noen av togene går fra Kazanskij-stasjonen, på motsatt side av veien.

... og slik ser det ut. Her er togene for den transsibirske jernbanen. Mitt tog står lengst til høyre. De blir satt opp 40 minutter før avgang.

Om bord i toget var det riktig trangt til å begynne med. For meg som hadde koffert i full størrelse, var det omtrent ikke mulig å bære den og meg selv i den trange korridoren mellom kupeene og vinduene. Jeg gikk for sikkerhets skyld litt for langt, og måtte snu og gå tilbake, da jeg slett ikke var sikker på hvilken kupe som var min.

Slik så kupeen min ut, etter at alle sengene er redd opp. Jeg har køyen nederst til høyre i bildet, og det er min mat som står på bordet.

Jeg delte med tre hyggelige russere, i nedadstigende grad, den første var hyggeligst, og snakket riktig mye i starten. Hun var fra Latvia, eller det var hun ikke, hun var fra Krasnojarsk (togets endestasjon), og bodde i Latvia, og hadde en datter i Norge. Hun kom også stadig vekk og gav meg informasjoner om hvor vi var, og hva som skjedde, men samtalene våre gled litt ut, da jeg gjorde noen stygge språkfeil, og også misforstod den enkle informasjonen ”Jaroslav – pitnadzed minut”, som altså betyr Jaroslav, 15 minutt, og at vi var i Jaroslav og der skulle ha en 15 minutters stans, til å bety noe sånt som ”Ja ro slav – 15 minut”, og siden ”ja” betyr ”jeg”, tenkte jeg sikkert hun sa at hun skulle hvile seg, eller noe, og spurte straks etter hvilken by vi var i.

For øvrig kom denne byen etter 5 timers togtur, bare litt mindre enn Oslo-Bergen. Og jeg tenkte, denne byen hører jo med i den gylne ring, det er en utflukt fra Moskva, og jeg sjekket straks kartet og så at vi hadde i praksis ikke beveget oss noen ting. Vi var så å si ved startpunktet, selv jeg som bare skulle til Jekaterinburg i første omgang, det var ikke begynt, det var ikke begynt. Det var bare å lene seg tilbake.

Jeg ser ut av vinduet, toget Moskva - Jekaterinburg over den transsibirske jernbane

Og lene seg tilbake gjorde russerne til gangs. Hun nest hyggeligste i kupeen min, gjorde ingen forsøk på å snakke med meg da jeg skjønte jeg var utenlandsk, men hun redde opp hele sengen min (som er et briljant system jeg skal beskrive nærmere i en senere post). og etter å ha gjort det, gikk hun selv til sengs. Og ble der. Det samme gjorde sistemann, som jeg var helt sikker på var gift med den første, men han gikk av på en helt annen stasjon, så det kan neppe stemme. De to la seg til å hvile sånn mellom tre og fire en gang, og hvilte i praksis helt til neste morgen. Og godt utover formiddagen også. Det er jo helt herlig, man har jo ingenting å gjøre, man skal bare vente, toget gjør jobben. Sjelden kan man sove med bedre samvittighet, sjelden kan man slappe av som der. Jeg trodde bare ikke det var fysisk mulig å sove så lenge.

Jeg sov ikke. Jeg leste ut møkkaboken ”Nattely for en gyllen sky”, herlighet, det er ikke gull alt som er russisk, dette var skitt, les den ikke, og bladde frem og tilbake i Lonely planet, og planla og justerte min egen reise. Jeg begynte også på brødrene Karamasov, som jeg har med i norsk og russisk utgave. Det er fullendelsen av mitt liv å lese denne over den transibirske jernbane. Det blir ikke bedre enn dette.

Jeg leser møkkaboken Nattely for en gyllen sky, på toget mellom Moskva og Jekaterinburg over den transsibirske jernbane

Å, jeg brukte også mye tid på å studere de andre, snakke litt der det var mulighet, jeg hadde også Mp3-spiller med foredrag, Russlands historie fra Peter den store til Gorbatsjov, og jeg brukte time ut og time inn, på å stå i vinduet og se i vinduet på landskapet som gled forbi. Det russiske landskapet. Først var det Bjørketrær og buskas, rotete, kaotisk og uinnbydende som hele Russland ved første inntrykk er, her og der en skitten dam, full av alger, fra tid til annen en husklynge eller noen datsjar, en og annen by var der også, alltid med kommunistblokkene, alltid med fabrikken like ved, og mennesker, russere i alle aldre og fasonger. De dukket opp, lå ved skinnegangen, arbeidet på jordene eller med andre ting, gikk på veiene, satt og drakk litt, badet ved elevene, alt mulig. Plutselig midt ute i ingenting lå to russere og sov, de var jernbanearbeidere, og hadde det ikke vært flere arbeidere like etter, ville jeg vært overbevist om at de var døde. Så var det en jernbanestasjon, og noen meter bortenfar, lå et russisk par og klinte og vel så det. Ved en elv stod en lastebil uti, og en mann i bar overkropp røykte på taket, det var så mange syn å se. Men stort sett var det bare det ensformige, monotone landskapet, først bare løvskog, så mer barskog, og når Sibir kommer, bare barskog.

Typisk russisk kratt. Fra togvinduet langs den transsibirske jernbanen, fortsatt i Europeisk Russland

 

Russiske jernbanearbeidere langs den transsibirske jernbanelinjen i Europeisk Russland

 

En liten russisk murbygning av typen man kan se mange av langs den transsibirske jernbanen. Dette er et stykke før Ural, på veien mellom Moskva og Jekaterinburg

 

Jeg må også skrive litt om Ural, vi passerte jo Ural-fjellene. I en av reisebøkene jeg leste før forrige reise, stod det at denne passeringen var skuffende, fjellene var jo så lave. Og det er helt riktig. Naturligvis la de jernbanen over fjellkjedenes laveste punkt, men å kalle det skuffende, er en kraftig overdrivelse. Jeg stod ved vinduet som vanlig, og mente at her var landskapet virkelig vakkert. En bred, russisk elv gikk langs jernbanelinjen, det var vekslende mellom barskog og åpne sletter, det var høydedrag og stein, ikke bare ås og gress, som europeisk Russland er overfylt av. ”Krasiva?” spurte min sidemann, det betyr vakkert, ”Eto Ural”.

Dette bildet er fra området rundt Ural, på den transsibirske jernbanen.

Jeg sitter på en pub og skriver dette, Gordon pub i Jekaterinburg, Doktor Scotch, varmt anbefalt i Lonely planet, men jeg ville aldri gått hit, om den ikke dukket opp mens jeg gikk omkring på vanlig villspor, og var åpen for mat om det dukket opp noe, som Gordons altså gjorde. Jeg hadde noen runder ut og inn, før jeg bestemte meg, selv om de verken hadde businesslunsj eller internett her, jeg hentet frem maskinen, og begynte å skrive uansett.

Og jeg må skrive litt om barna, det var noen unger der på toget. Og de er jo helt utrolige, i Norge er tog ofte forbundet med noe kjedelig, barna må underholdes på alle vis mellom Oslo og Sandnes, som er den togreisen jeg har gjort som barn, jeg husker den som dørgende lang. Dette er altså bare litt lenger enn Moskva – Jaroslav. Men ungene så ikke ut til å savne noen ting, de hadde noen leker med seg, men dem brydde de seg ingenting om. De lekte i korridoren. Og der er det virkelig ingenting, det er en smal gang, med et rekkverk å støtte seg til når man skal se ut av vinduet, og en liten slags ovn å sitte på for unger. De løp frem og tilbake, hilste inn i kupeene, smilte og lo, de hadde det kjempegøy. Unger klarer seg fint, når de bare får være unger.

Nei, det var litt av en reise, og skuffet ikke, som Russland aldri skuffer. Jeg husker den merkelige følelsen av å våkne, og føle at i dag kommer vi frem, liksom at jeg nå hadde litt hastverk, selv om fra jeg våknet til jeg kom frem, vil være lenger enn noen togreise mulig å ta i Norge. Og jeg reiste bare litt over et døgn, mange reiser i dagevis.

Vi er fremme i Jekaterinburg sånn cirka litt før klokken 2200, lokal tid.

Toget var bittelitt forsinket, så vi var fremme i Jekaterinburg sånn litt før ti. Moskvatid var åtte, og det var den jeg var innrettet etter, så jeg var nå våken nok. Men det skal jeg si, det er noe eget i det, å forlate et tog, det er over 100 mil til nærmeste person man kjenner, det begynner å bli mørkt, og man står med all bagasje og uten noe som helst. Planen var å få kjøpt billett videre til Tobolsk med en gang, og velge hotell etter hvilken dag jeg skulle reise, men jeg greide ikke engang å finne en minibank. Til slutt feiget jeg ut, valgte hotellet rett over gaten (som jeg også hadde som backup plan, jeg har alltid en backup plan, jeg reiser ikke tullerusk), og snakket fabelaktig russisk og fant meg et rom der.

 

  

Utenfor stasjonen i Jekaterinburg ved ankomst. Hotell Sverdlovsk er betongklossen dere ser i bakgrunnen.