
En uvanlig konstellasjon: En kommunistisk statue står foran en kirke som en rytter til hest pleier å gjøre det. Kirken er reist på stedet der tsarfamilien ble drept i 1918.
Denne byen ligger rett på Østsiden av Uralfjellene der de er på sitt laveste, og befinner seg derfor akkurat på grensen mellom Europa og Asia. Byen ble grunnlagt av den utrettelige Peter den store i 1723, og hensikten var å ha en by som kunne utnytte mineralforekomstene i Uralfjellene. Navnet kommer både fra Peters kone, Ekaterina (senere Katerina I), og den russiske helgenen for gruvedrift, Santa Katerina. Fra 1924 til 1991 het byen Sverdlovsk, etter Yakov Sverdlov, en av lederne i borgerkrigen som fulgte den russiske revolusjon.

Tatisjtsjev og de Gennin, grunnleggerne av Jekaterinburg
Byen er i dag kjent eller burde vært kjent av flere årsaker. Den er en millionby, med cirka 1,1 millioner innbyggere, og oljerikdommer i området har sørget for en god økonomisk vekst. Det er også hjembyen til Russlands ledende dramatiker, Sigarev, noe Ingrid gjorde meg oppmerksomt på, kjekt å skrive hun er en av Norges ledende Sigarev-eksperter, men det er hun altså, siden hun har hovedoppgave om ham (eller masteroppgave, som det nå så bakstreversk heter). Det var også her Boris Jeltsin begynte sin politiske karriere, som guvernør i kommunistpartiet. Partisekretær Mikhail Gorbatsjov ble gjort oppmerksom på ham, og trakk ham oppover i gradene. Resten av historien er velkjent. Byen var også åsted for noen av de verste oppgjørene i den russiske mafiaen på 90-tallet. Dog er dette alt sammen å spnne rundt grøten. Mest av alt er byen berømt, fordi det var her familien Romanov ble myrdet 16. juli 1918.

Minnesmerket over tsarfamilien i Jekaterinburg

Med kors og tsarfamilie og russisk tekst...
Det er jo ikke akkurat uvanlig at den regjerende makt blir myrdet under revolusjoner, men det er sjeldent drapene blir så myteomspunnet som disse mordene på den russiske tsarfamilien. Hva som skjedde under oktoberrevolusjonen i 1917 er klart nok, kommunistene tok makten ved å storme vinterpalasset i St. Petersburg, og tsarfamilien ble forvist til Ekaterinburg. Om det var meningen at de skulle få leve der i et slags indre eksil, eller om det hele tiden var meningen å henrette dem, er ikke like klart. Dog hadde kommunistene lite å tjene på å la dem leve, og døde ville de tsarvennlige ikke ha noen legitim tsar å slutte seg om, så krigens og revolusjonens logikk tilsa å gjøre ende på dem. Det ble i alle fall gjort.

Minnesmerket der tsarfamilien ble skutt og blodskirken i Jekaterinburg
Jeg er ikke den som skal forfølge ryktene om at unge Anastasia – 17 år gammel da hun ble drept – fortsatt er i live, tvert i mot skal jeg henvise til at DNA-tester på 90-tallet viste at hun var blant de drepte. Uavhengig av dette, visste kommunistene at de her hadde et valfartssted, drapsstedet kunne bli åsted for både direkte og indirekte protester. De løste det på sedvanlig vis, de anla et museum for ateisme der, som de også gjorde i Kazan-kirken i St. Petersburg, og flere andre hellige og potensielt hellige steder. Dette museet ble imidlertid nedlagt av selsomme Boris Jeltsin i 1977.

Den lille trekirken (kapellet for den ærede martyr storfyrstinne Jelisaveta Fjodorovna - familiens tante) og korset der tsar Nikolai II og familien hans ble skutt av kommunistene i 1918
Etter kommunismens fall, er tsarfamilien gjort til helgener, og på drapsstedet er anlagt et lite kapell av tre og noen små kors og en liten grav. Kapellet er tilegnet den storfyrstinne Jelisaveta Fjodorovna, som giftet seg med Sergej Aleksandrovitsj, sønn av tsar Alexander II, bestefar til Nikolaj II, og hun ble altså senere hans tante. Hun var tysk protestant, men konverterte til den ortodokse kirke etter at hun giftet seg og flyttet til Russland. Hun ble nonne, da ektemannen Sergej ble drept av russiske revolusjonære i 1905, og martyr og helgen da hun selv ble drept i 1918 (utnevnt til helgen av den ortodokse kirke i 1981). Dette kapellet er tross størrelsen helt virksomt, ortodokse kristne korser seg før de går inn, og kvinner bærer skaut på hodet, som jeg selv så da jeg var der. Ved siden av hytten er det anlagt en prangende kirke, ”Kirken av blodet”, er den beste oversettelsen jeg kommer på, “Blodskirken” er et annet forsøk, og det ser alt sammen temmelig pussig ut ved siden av den seks felts hovedveien. Kirken er også kontroversiell, den er for eksempel noe av det dyreste som er laget, og kanoniseringen av Romanov-familien er også naturligvis omdiskutert. Jeg hører til blant dem som ikke helt skjønner hvorfor denne familien skal hedres, og kan ikke helt se at tsar Nikolai II skal ha gjort noe som fortjener overdådige minnesmerker eller valfart.

Inngangen trekirken, som egentlig heter kapellet for prinsesse Jelisaveta Fjodorovna, tanten til tsarfamilien som ble skutt på dette stedet.

Inne i Kapellet for den hellige martyr Jelisaveta Fjodorovna, på stedet tsarfamilien ble skutt i Jekaterinburg
Men Jekaterinburg er langt mer enn bare åsted for et av verdenshistoriens mest berømte drap. Det har tross størrelsen et ganske koselig sentrum, med mange kafeer og restauranter, og den utstrakte byggevirksomheten viser at økonomien er ad oppadgående. Det blir sagt at alle Russlands ressurser ender opp i Moskva og St. Petersburg, det er en sannhet jeg ikke skal tilbakevise, annet enn å si at noe blir igjen i Jekaterinburg også. Det er en levende og trivelig by.

Gågate i Jekaterinburg
Som de fleste russiske byer er det meste konsentrert rundt Prospekt Lenina, eller Leningaten. Og selv om det er en millionby, er severdighetene og restauranter og kafeer og alt verdt å besøke, konsentrert rundt gangavstand i sentrum. Spise- og drikkesteder er det ikke mange av, men det er mange nok til at du ikke vil gå tom for nye steder å besøke. Dessverre er drikkestedene begeistret for utenlandsk importøl, som de selger til tilnærmet – faktisk – norske priser. Restaurantene er imidlertid bra, spesielt “Datsja” i vestre ende av Leningaten, hus nr. 20, ypperlig mat og ypperlig servert i ypperlige omgivelser. Ypperlig.

Pelemeni på den utmerkede restauranten i Jekaterinburg, Leningaten 20.
Severdighetene innbefatter noen statuer, av Lenin, selvfølgelig, og av byens grunnleggere Tatisjtsjev og de Gennin, begge disse er plassert rundt bydamen langs Leningaten. Lenger borte mot øst, er en statue av Jakov Sverdlovsk, som gav byen dens navn i kommunisttiden. Rett syd for dammen er den litt merkelig utseende Leninordenen, gitt for innsatsen under andre verdenskrig. Den er mer for å ta bilde av, enn å la seg fengsle av. Her er også byens riktige sentrum, der ungdom i alle aldre nå om sommeren samlet seg, og gjorde triks på rulleskøyter, skateboard og sykler, eller bare gikk med hverandre og koste seg i solskinnet. Noen tok seg også en båttur på dammen. Jeg så til og med noen som fikk påbud om å bruke redningsvest.

Sentrum i Jekaterinburg
Lenger borte fra sentrum, men fortsatt nær Leningaten og fortsatt i gangavstand, er flere museer og flere kirker, og noen flere minnesmerker. Ingenting er av topp klasse, etter hva jeg synes, men minnesmerket fra krigen i Afghanistan er i det minste interessant. Er det overgriperen som nå skal sørge?

Minnesmerket for krigen i Afghanistan, Jekaterinburg
Jeg bodde på Hotell Sverdlovsk, som har den store fordel at det er svært enkelt å finne, det er bare rett ut fra stasjonen. Standarden er helt grei, det man kan kalle funksjonelt, og for en storspiser som jeg, er det greit at man av frokosten kan forsyne seg selv, og ikke får den servet, som er vanlig i russiske hoteller. Men hotellet var elendig under utsjekking, og hadde ikke engang plass for oppbevaring av bagasjen. Det er for dårlig. Så unngå dette hotellet, reis heller ned til byen til et av hotellene der.
[...] Jekaterinburg [...]
[...] Jekaterinburg [...]
[...] Jekaterinburg [...]