Byen er delt i tre. Lengst mot nord, godt utenfor byen, faktisk, ligger jernbanestasjonen. Så følger en halv mil med skog og mark og en enslig vei, en og annen bussholdeplass midt i ingenting, en og annen fabrikk fra Sovjettiden, før nybyen kommer et par tre kilometer før det gamle sentrum. Denne nyeste bydelen er nitrist, gamle, Sovjetiske betongblokker fra 60-tallet, standard modell, helt like alle andre slike blokker bygget over hele Sovjetunionen, og like nedslitte. Så kommer bydelen rundt Kremlin, det som må sies å være sentrum. Her er det russiske kontraster, med den prangende St. Sophia katedralen som midtpunkt i festningen, som alt sammen er meget godt bevart og se godt ut, det er også noen andre, nyere, luksusboliger her, men de er få, for det meste er det gamle trehus, der en luksusvant nordmann kan bli overrasket over at det bor folk. I hvert fall om vinteren, med sibirske kuldegrader. Til slutt er det en og annen nedslitt betongblokk her også, det er vanvittig så de kommunistiske byplanleggerne kunne overse alle estetiske, kulturelle og til og med menneskelige hensyn, for å få disse betonghjemmene ut over alt. Til sist er det gamlebyen nede ved elven, med en flott trapp opp til Kremlin eller en russisk bilvei opp til den delen av byen hvor jeg bor. Man kan fortsatt si at dette er hoveddelen av byen, her er administrasjonen, flere kirker, og de få butikkene som er. Men for en turist som jeg, er det flotteste og best oppe ved Kremlin.
Jeg har ennå ikke laget en bloggpost om Sibir og Sibirs historie, det må jeg gjøre en gang. Den vil vise at storparten av erobringene ble gjort av en viss Yermak Timofeevitsj, som kunne velge mellom dødsstraff og å erobre Sibir med en liten hær. Han valgte det siste, og hadde fordelen av å at hæren han ledet bestod av krigsdyktige kosakker som ham selv, og at han hadde krutt. I stedet for en æreløs, er han i dag en russisk helt.
Byen Tobolsk ble grunnlagt som Sibirs første russiske hovedstad, og et viktig fort. Plasseringen er klassisk velvalgt, med festning oppe på en høyde, og selve byen nede ved en elv. Og dette er en vanvittig elv, Irtush, sjekk selv, den er mye lenger enn Ob før de elvene slår seg sammen, den går ned gjennom de nordøstlige delene av Kasakhstan, over Kina og nesten helt bort til Mongolia, nordover går den sammen med Ob opp til Kara-sjøen. Det er også flere betydelige sideelver, Tobolsk ligger midt i et viktig krysningspunkt, men det må også bli sagt at tross elvenes størrelse, hadde de ikke så stor økonomisk betydning som Russlands europeiske elver, det var nå en gang større rikdommer langs ved dem. Til sist var Toblsk for spredningen av kristendommen østover, så den hadde alle forutsetninger for å bli en riktig, russisk storby.
Slik gikk det ikke. Den ideelle plasseringen ved krysningspunktet av de store elvene, og med festningen oppe på høyden, lå litt for langt nord til å havne langs den strakeste Sibirske postruten videre østover. Strategisk fikk den heller ikke særlig betydning etter at Sibir først var erobret, truet utenfra har Sibir aldri vært, og innenfra har det heller ikke vært særlig med uroligheter i russisk målestokk. Da den transsibirske jernbanen også ble lagt sør for den, forsvant en ny mulighet for økonomisk og befolkningsmessig vekst.
Kanskje er dette like greit. Selv om kommunikasjonene langs den transsibirske jernbanen er bedre, også med tanke på flyplasser og veier og andre midler enn tog, så har ikke veksten millionbyene der har opplevd alltid vært av det gode. Tobolsk ligger fortsatt i fin harmoni med landskapet, her er frisk og ren luft, og ikke så mye av andre typer forurensning heller. Folk her er fattige, det er det ingenting, men mens jeg er her, ser jeg byggeaktivitet overalt, noe som pleier å være et sikkert tegn på økonomisk oppsving.
Jeg skriver for øvrig mye mer om Tobolsk, og mitt inntrykk av den, i posten Mine første dager i Sibir. Der er det også flere bilder.







[...] Tobolsk [...]