Døren var så stor at størrelsen alene gjorde det fristende å gå inn. På andre siden var all den lykken det ikke går an å forestille seg på denne siden. Han stod likevel og ventet, på en måte som minner om hvordan man står når man står og nøler. Det var kanskje fordi døren stadig ble mindre, han nølte slik. Det gav avgjørelsen noe ugjenkallelig over seg, gikk han inn, kunne døren fort bli så liten at han ikke kom ut igjen. Men det var lite sannsynlig dette skulle spille noen rolle, det var jo på innsiden av døren han ville være. – Nei, jeg skulle nok gått inn, tenker han, i det døren passerer størrelsen som ville gjøre det mulig for ham å komme inn på en behagelig måte. – Kanskje jeg skal trenge meg inn, tenker han, mens døren fortsatt gjør dette mulig. – For sent, tenker han, før det egentlig er for sent, men døren er blitt så liten at det å passere den, både ville representere ubehag og ydmykelse. Selv om det virker unødvendig, fortsetter døren å bli mindre. Den er allerede mindre enn mannens pekefinger, men fortsetter krympingen i samme tempo, som om den hadde et eksempel å statuere. Den skrumper inn over alle grenser, dens størrelse har kun matematisk betydning, fysikken har ingenting å stille opp mot slike størrelser. – Nei, jeg må absolutt inn, tenker mannen, åpner døren, og går inn.
ES2000
