Stasjonen i Omsk
Tredje etappe på reisen tvers over Russland viste seg å være litt av et stunt. Lonely planet skriver at Omsk er et fint stopp på veien mellom Tobolsk og Tomsk, eller eventuelt Tyumen og Tomsk, slik at man får to nattog og sparer hotellutgifter, og får sett mer. Og jeg ville gjerne se Omsk, det er et midlertidig og ufrivillig stoppested for dikteren Fjodor Dostojevskij, og hovedstaden til den hvite arme under borgerkrigen. Det var hit admiral Koltsjak kom med sine vanvittige gullreserver.
Så jeg ville gjerne ha en dag her, selv om Omsk i dag mest av alt er en industriby, en russisk storby uten så altfor mye å se. Jeg kjøpte billetten fra Tobolsk til Omsk straks jeg kom til Tobolsk, toget gikk 2340 Moskvatid, og skulle være fremme etter 12 timer i følge Lonelyplanet. Ved første forsøk fikk jeg ikke billett videre fra Omsk til Tomsk, så det tenkte jeg å vente med, slik jeg også ventet med billetten fra Jekaterinburg til Tobolsk.
Da jeg kom til stasjonen i Tobolsk kvelden jeg skulle reise, var klokken litt over ti lokaltid, som er to timer foran Moskva. Det var altså nesten tre timer til toget skulle gå. Og det var omtrent ingen kø i lukene. På tide å kjøpe billetter, tenkte jeg, og skred til verket, og fikk opplyst at det fantes billetter til et tog som Moskvatid gikk 1558 fra Omsk, til Tomsk. Det må være dette, tenkte jeg, med tidsforskjellen blir det 1758 så jeg får altså en grei dag i Omsk, jeg slo selvfølgelig til (ettertiden viste at Omsk er tre timer foran Moskva, en nettside jeg sjekket satte grensen ved Novosibirsk, men allerede ved Omsk er det altså ny tid, uten at det skal ha så mye å si, siden alle togtidene uansett er Moskvatid).
Det viste seg imidlertid når jeg så nærmere på billetten, at den jeg hadde ville være i Omsk 1302, Moskvatid, toget tok slett ikke 12 timer, som Lonely planet sier, men nærmere 14. Dermed hadde jeg bare tre timer i Omsk. Det kunne bli knapt. Ikke rart damen bak disken så litt underlig på meg, da jeg kjøpte billetten.
Men jeg hadde fått vann på møllen, jeg kjøpte i samme slengen, eller like etter, billetter også fra Tomsk til neste stoppested, Krasnoyarsk. Her var det også noen små problemer, men de var språklige, det er ikke så lett å si forskjell på ”Ot Tomska” og ”Ot Omska”, når det er på et fremmedspråk. Jeg skulle ”Ot Tomska”, hun hørte ”Ot Omska”, og der var det ingen billetter onsdagen jeg ville reise. – Virkelig ikke? spurte jeg, det ville jo være ergerlig, det var jo den dagen det passet best, jeg ble stående. Jeg ble stående å smile, og hun i luka måtte le hele tiden, jeg sa noen få ord jeg kan på russisk, det var jo veldig dumt å reise en annen dag enn onsdag, det var jo den dagen jeg ville reise, tre dager i Tomsk var akkurat passe. Og hun tok den andre billetten, den jeg nettopp hadde kjøpt, av en eller annen grunn, og der så hun at jeg hadde billett fra Omsk til Tomsk, og hun skjønte misforståelsen, og fant frem billett, til og med en riktig billig en. Slike seire, det er fyrverkeri av glede, når sånt blir ordnet som på forhånd virker så problematisk, slik det meste virker her i Russland.
Nå var bare det første problemet å komme seg på toget når det skulle gå. Her i Tobolsk var ingen tavler eller noe sånt, med tognummer og avganger og plattformer og slikt noe, jeg fant ikke ut av noe som helst, og var litt engstelig for å måtte finne rette tog midt i mørke natten. Men engstelsen var ubegrunnet. Så godt som alle skulle ta samme tog som jeg, det var bare å følge strømmen, klokken 0140 kom et enste tog inn på stasjonen, det kom på spor 1, og jeg måtte bare finne min vogn, fant den, og gikk om bord.
Her var det til å stable kofferter og re russiske togsenger i mørke, mens mine medpassasjerer i kupeen lå og skulle sove. Heldigvis var det god plass i kofferthyllen, så min store tunge koffert fikk god plass, og det samme gjorde resten av bagasjen min. Jeg hadde overkøye, men dette var kupe, her er det ikke så trangt i høyden, og jeg lå som en konge og var ikke et øyeblikk bekymret for å falle ned. Jeg hadde lært det, det er trygt, ingen faller ned, det er bare å sove som vanlig.
Og jeg benyttet anledningen til å sove godt utover morgenen. Jeg delte kupe med en russisk familie, eller om det var en mor med barn, det er litt vanskelig å avgjøre hvem mannspersonene i kupeene er, de er som oftest andre steder. Den lille ungen Nikita var riktig vilter, og moren var altfor streng med ham, særlig når han drev og plukket på meg, og skulle se hva han spiste. Men jeg har ikke ord for å forklare at det er helt greit, og skal ikke legge meg opp i russisk barneoppdragelse. En pussig episode var da hun spurte meg hva klokken var, ”Tsjas”, sa jeg, som betyr ”time”, altså ett, på norsk, noe som skulle være greit. Men her var det ikke slutt med det, ett i forhold til hva? Moskvatiden, som toget reiste i, Tobolsktiden, som vi reiste fra, eller Omsktiden, som vi reiste til, her ble det smil og løst opp stemning, hun var jo ellers mest opptatt av at ungen ikke skulle forstyrre meg.
Allright, da jeg kom til Omsk hadde jeg tre timer. Jeg hadde ikke tid til å være trøtt, eller at det skulle være for varmt. Frem til vi stanset forberedte jeg meg godt, studerte kart og severdigheter, og hvilken buss jeg skulle ta og hvor, og alt hvordan jeg skulle gjøre det. Første ledd i planen, var å se om jeg kunne legge fra meg bagasjen. Jeg fant med en gang bagasjeoppbevaringen, men der var det russisk kø, så det var uaktuelt, det var bare å ta hele bagasjen med seg.
Neste skritt var å finne riktig buss og holdeplass. Det var rett utenfor stasjonen, men det tok litt tid å krysse parkeringsplassen, og med det gikk første buss fra meg, jeg nådde den akkurat ikke (det er nummer 4, her også, skjønt, nummer 12 hadde også fungert fint, dit jeg skulle, Pl Lenina). Der jeg mistet jeg et kvarter, dumt når man har tidsnød. Neste buss kom jeg på, kjørte ned til Ploschad Lenina, som slett ikke så ut som en plass, eller noe jeg kunne være forberedt på, jeg hadde aldri kommet meg av, om ikke billettselgersken hadde sagt det var her (men jeg hadde etterpå sett at vi kjørte over elven, en av sideelvene til Irtush, og kommet meg av da).
Så var det å hurtigst mulig få en oversikt over byen, og tatt en titt på severdighetene, og kanskje spist litt som avlastning for nudlene på toget. Jeg hadde i kjent stil planlagt litt ekstra, en ekstra runde over broene, for å se litt hvordan det ser ut der, og det gjorde jeg, jeg gikk over, men så til min ergrelse at det ikke gikk an å komme over veien før noen hundre meter lenger oppe, så der mistet jeg mer tid. Det var dessuten helt fryktelig varmt, aldri hadde jeg trodd det skulle bli så varmt i Sibir, så å gå fort med koffert og all bagasje, det tok på.
Og jeg gav straks etter for instinktene da jeg så en respektabel restaurant, en fra Georgia, viste det seg. Inn dit. Og spise et bedre måltid, forrett og hovedrett, først en øl, og så en til, fordi det tok litt tid å lage maten, og fordi det jeg var så tørst i varmen. Men da var klokken også blitt kvart over fem, toget gikk 1858, lokaltid, og jeg måtte beregne god tid for bussen, siden jeg ikke hadde oversikt over rutetidene. Og jeg hadde ikke sett noen ting som helst.
Det ble dermed til at jeg tok den enkleste ruten når det gjaldt sightseeingen, Leninstatuen, og administrasjonsbygningen til Kolchak og de hvite. Så var det bort til bussholdeplassen, da var klokken omtren seks. Kvart over kom min buss, fem over halv var den på stasjonen, og jeg kavet meg til å kjøpe vann og nudler for reisen. Så kunne jeg slappe av.
Eller så begynte de virkelige problemene. Etter hvor lett det gikk i Tobolsk, var jeg blitt altfor høy i hatten når det gjaldt å finne riktig spor. Jeg satset bare på å følge strømmen. Men siden det ikke var noen strøm, alle så bare ut til å sitte på perrongen, og i spor et var et åpenlyst godstog, som ikke så ut til å ville flytte seg. Jeg hadde sjekket på lystavlen at mitt tog skulle være på stasjonen 1543 Moskvatid, eller 1843, loktaltid, og når klokken ble det, fulgte jeg etter noen russere som gikk over skinnegangen til en ny plattform. Der viste det seg bare å være lokaltog, og tilbake over skinnegangen gikk det ikke an å gå, for der var det kommet nye tog.
Da begynte jeg å bli stresset. For å komme tilbake der jeg var, måtte jeg følge strømmen av lokaltogreisende, opp en trapp og gjennom en korridor, og å bære min tunge rullekoffert opp og ned trapper i varmen, i hastverk, og blant tjukt av russere uten hastverk, det var pyton. Jeg måtte til og med gjennom telleapparat, og fryktet at jeg ville bli tatt for å snike på lokaltoget, noe jeg gudskjelov slapp. Nede på plattformen igjen, måtte jeg spørre første og beste hvilken plattform mitt tog gikk fra, noe jeg visste utmerket godt ikke stod på billetten. Så der var å få klargjort det, og noen språkproblemer som alltid hører med, før hun fikk forklart at jeg måtte tilbake til stasjonen, altså en annen bygning, og sjekke der. Jeg løp, klokken var jo nå 1848, om ti minutter gikk toget, og jeg hadde også videre forbindelser til Krasnoyarsk, som avhang av dette, jeg måtte rekke det for enhver pris.
På tavlen i Jekaterinburg stod det greit Platform, for hvilket spor toget skulle gå fra, et ord greit å skjønne på norsk, her i Omsk var ingen oversikt over plattform. Det stod imidlertid Pyt, som jeg vet betyr vei, og jeg antok det var det, mitt gikk da fra pyt 3. Men hvor i all verden er det? Og hvordan kommer jeg meg dit? Jeg måtte på ny spørre første og beste, hun hadde ikke briller og kunne ikke lese, men jeg kunne jo forklare henne alt, Omsk – Tomsk, Pyt3, det er ned der, sa hun, inn korridoren, der står det. Bolsjoj, spasibo, sa jeg, tok min tunge koffert, og løp ned trappene.
Og jeg løpt til jeg fant dette 2,3, altså to spor i ett, fordømt, der stod to tog, og det jeg antok var mitt, hadde vogn 10 der jeg var, vogn 4, skulle jeg til, herre min hatt, så langt å løpe, men jeg løp, jeg løp helt til jeg fant ei som sjekket billetter, er dette mitt tog, spurte jeg, nei, det er det, sa hun, og pekte på det på andre siden, jeg løp dit, til første og beste, dette er vogn 4, sa hun, du skal inn hit, passport. Jeg gav henne passet, løftet den nå avsindig tunge kofferten inn på toget, bar den inn til plassen min, det er så liten plass at det nytter ikke å trille, fikk hjelp av en grei russer til å løfte den på plass, satte meg på plass, satte meg på plass, satte meg på plass, og kunne endelig, endelig puste. Og drikke to liter vann jeg hadde med. Teplo? spurte en ærverdig gammel russer, som satt overfor meg. Det betyr varm. Otsjen, sa jeg. Det betyr veldig.
Men herfra var turen bare fryd og gammen. Disse russerne jeg her satt med, var noen av de hyggeligste på hele turen, og var svært interessert i at jeg var fra Norge, og hvor jeg skulle, og hva Russland var for slags land. Dessverre blir jeg altfor ivrig slike samtaler, og kløner noe fryktelig med språket, så samtalen fløt ikke akkurat ubesværet.
Jeg hadde også overkøye, med sikkerhetsbøyle, som nå bare irriterte meg, hva er nå den til for? Jeg sovnet som en stein, først klokken åtte, så klokken litt over elleve, og jeg sov godt hele natten til jeg våknet i nærheten av Tomsk.
Toget kjørte inn akkurat på ruten. Jeg var våken og uthvilt, klokken var omtrent ni, lokaltid, det var slett ikke for varmt, det var behagelig temperatur, og det eneste som plaget meg litt, var at det var lenge siden en dusj og et ordentlig toalettbesøk. Men jeg hadde planlagt hvordan jeg skulle gjøre det, jeg skulle ta med meg bagasjen og spasere ned til sentrum, det så ut til å være lett å finne, stort sett strake veier. Der nede skulle jeg prøve først et billig hotell, universitetshotellet, med ”Remarkably good value”, i følge lonely planet, deretter dyrere ”Hotell Sibir”, hvis det ikke var plass. Med all bagasjen – men uten hastverk – tok jeg fatt. Jeg var i Tomsk.
[...] Tobolsk – Tomsk, via Omsk [...]