Denne posten er langt fra ordentlig, jeg skrev paa den, gikk paa toalettet, og tok selvsagt med meg datamaskinen og vesken, saa da jeg kom tilbake, var plassen opptatt. Jeg forlot hurtigmatkjeden, den riktignok russiske, som jeg hadde valgt, fordi det skulle vaere WiFi der. Det var det ikke.
Men som en begynnelse paa Tomsk-posten, skulle dette vaere greit. Bilder og resten vil foelge, jeg vil fremover vaere opptatt av av aa faa ordne med resten av billettene. Jeg ser Visum-tiden min begynner aa bli knapp, i forhold til veien og planene, saa her er jeg noedt aa faa tingene paa plass, skal jeg komme meg ut i tide.
Det er ikke så enkelt å finne internettilbobling her i den russiske provinsen, så postene må bli skrevet og postet litt sånn som det faller seg, og bli oppdatert og gjort ferdige når jeg får litt mer stabil forbindelse.
Tomsk er i likhet med Tobolsk en by som ligger utenfor den transsibirske jernbanen. Man
ønsket ikke all støyen og forurensingen jernbanen førte med seg, og resultatet er at Tomsk har gått glipp av en god del økonomisk utvikling, og heller ikke har hatt den befolkningsveksten de store byene langs jernbanen har hatt, til gjengjeld har den beholdt mer av sin opprinnelige bebyggelse og sjarm.
Det være sagt, i sjarm og integritet kommer den ikke i nærheten av Tobolsk. Tomsk er ingen småby, den er omtrent like stor som Oslo, med nesten 500 000 innbyggere, og det er langt mer butikker og trafikk og byliv nede i sentrum, og sentrum er betydelig større enn i Tobolsk (som vel strengt tatt ikke hadde noe sentrum). Tomsk er også en universitetsby som blir fylt opp med studenter i semestrene, og blir stillere i feriene, særlig i sommerferien, hvor studentene har forlatt byen.
Tomsk har ingen Kremlin eller ordentlige praktbygg. Den har sine kirker, men den som har reist litt har sett kirker før, og Tomsk sine kan ikke måle seg mot de beste. Den har sin elv, Tom, som selvsagt overgår alt som er i Norge, men som ikke er i nærheten av de russiske kjempene. Tomsk har heller ikke noe særlig historisk å by på. Hva den har, er en inntakt trehusbebyggelse, med ornamenter og vindusgavler som var russisk standard (les: overklassestandard) for hundre år siden, eller så, men som det i dag finnes sørgelig lite av, bortsett fra altså i Tomsk. Her er de beste eksemplene.
Jeg kom hit for to dager siden, gått kjørt fra Tobolsk, med et hasardiøst stopp i Omsk. Jeg var lenge siden dusjet, og godt innstilt på å finne et hotell raskt, som jeg skrev om i gårsdagens post. Planen om å spasere ned til sentrum fungerte greit nok, med den vanlige for optimistiske prøve-seg-uten-kart, tok det noe sånt som en halv time med all bagasje. Buss nummer 4 hadde gått langt raskere, for den som vil kopiere reisen. 9 rubler koster den i år.
Så var det hotellet, jeg hadde sett meg ut universitetshotellet, det jeg holdt for å være et slags studenthjem, og jeg vet jo hva det innebærer etter Moskva og Minsk. Her skulle imidlertid standarden være høyere, ”Remarkably good value”, som Lonely planet skriver. Det lå imidlertid nede i den ene enden av Ul Lenina (eller Leningaten, som vi ville sagt på norsk), på enden av alt som var å se, og jeg liker jo godt å ha det veldig sentralt, og jeg var fristet av litt trestjerners luksus, etter en i praksis to dagers togtur. Var det ikke plass i studenthjemmet, ble det Hotell Sibir i Tomsk.
Lonely planet skriver at studenthjemmet er smekk fullt i semestrene, man må bestille på forhånd for å ha sjanse, om somrene kan det gå bare å dukke opp. Tja, etter hva jeg vet om studenthjem, er de så godt som helt tomme om sommeren, så jeg var egentlig optimistisk (og jeg kunne bare vært enda mer optimistisk, det var godt med plass!). Problemet var å finne det, stedet gjorde det ikke lett for en stakkars turist. På stedet angitt i Lonelyplanet var et bygg som så ut som et studenthjem, og som det stod ”gostnitsa” på, som betyr hotell. Der var et skilt i døren, med en pil som gikk i en sving. Og jeg gikk rundt hjørnet, inn en dør de færreste ville gått inn, og inn enda en dør, mange som gikk inn den første, ville gitt opp ved. Der, langt inne i en mørk korridor, i et støvete, russisk kontor, var ei dame som sa ”Я случаю вам». Det betyr ”jeg hører på Dem”. Og jeg spurte om det var et hotell her, det var det ikke, ikke i hele bygget, men hun sa noe om at jeg måtte fortsette videre, om jeg oppfattet det riktig.
Og jeg fortsatte videre. Hele tiden med tanke om at jeg bare skulle droppe dette stedet, og gå rett til trestjernersstedet, noe jeg nok kanskje ville gjort, om det ikke hadde vært nye 20 minutter å gå, eller noe sånt, og jeg lengtet sterkt etter å dusje og å morgenstelle meg og slappe litt ordentlig av for meg selv. Så jeg forsøkte tappert neste bygg, der det også stod ”godtnitsa”, bar kofferten opp trappene, men det var ikke der heller, jeg måtte rundt hjørnet. Det var i 5’te etasje. Og jeg gikk rundt hjørnet, på baksiden, der det var en bakgård og parkeringsplass og helt øde, og slett ikke noe sted for noen inngang til et hotell. Men der, inne i det ene hjørnet, var det likevel en inngang, først en jerndør, og så en jerndør til. Der var trappene.
Jeg la igjen kofferten, løp opp, russerne begynner første etasje en etasje opp, så i Norge ville det vært 6’te etasje, der var det en smilende adminstrasjon. Er dette et hotell, spurte jeg på russisk, det er det, sa de, har dere rom, spurte jeg, det har vi, og så var det registreringen mens jeg hentet kofferten. Og rommet var virkelig remarkably good value, og verdt alle anstrengelsene. Stort og rent, med fliselagt bad, vannkoker og kjøleskap, og til og med en god lesesofa. Det var TV også, for den som er interessert i det.
Jeg var ikke overmaate interessert i TV, selvsagt. Og plassen var jeg riktig fornoeyd med. Resten av posten, foelger, altsaa…
