Så, tenk det, folkens, her sitter jeg, på den transsibirske jernbane, med den russiske taiga milevis i alle retninger, bjørk og gran, og bjørk og gran utenfor vinduet, noen åpne sletter, noen høydedrag, plutselig en liten landsby, så skogen igjen, akkurat her jeg skriver nå, er det tykt, tykt, tykt med gran noen meter bortenfor vinduet.
Jeg har fått noe så sjelden som en kupé for meg selv. Det er helt sikkert midlertidig, togene er jevnt over fulle, men her og der mellom noen stasjoner er det noen ledige plasser, og akkurat nå er hele kupeen min ledig, foruten om meg. For rubler, tilsvarende litt under 2,50 kroner, har jeg kjøpt meg en kopp te og funnet frem datamaskinen. Her følger en autentisk bloggpost.
Jeg med datamaskinen i en kupe for meg selv!
Morgen i Tomsk
Siste dag i Tomsk ble en av de vanlige, energiske. Herlighet, det er bare to dager siden, det var i forgårs, man blir fylt opp av opplevelser slike turer, det er ikke alt sammen som bare flyter sammen i en grøt. Det var altså – nei, jamen meg var det ikke i går, i dag er det fortsatt torsdag, det var i går, onsdag, jeg stod tidlig opp, og rakk meg et bad i elven og noen timer i utsikten rundt den, før jeg kom tilbake til hotellet og dusjet og spiste frokost. Opplevelsen var ikke så prosaisk, som skildringen av den, slike elver lokker meg, og selv om denne elven etterlot mye tilbake å ønske både i renhet og dybde (der jeg badet, det var så mange fiskere der jeg ikke ville forstyrre, så jeg fant meg en kulp man like gjerne kunne kalle en grunne), er det få ting som slår en skikkelig morgendukkert. Og i tillegg til fiskerne, hadde jeg selvskap av en rovfugl som fløy frem og tilbake, og som jeg tok noen hjelpeløse bilder av. Derimot var det sibirske landskapet i morgenlyset helt greit både til fotografering og til bare å stå stille og se utover.
Morgen i Tomsk
Hotellet jeg sov på serverte ikke frokost, men de hadde en vannkoker på rommet. Jeg bestemte meg da for å ta en liten togfrokost, det vil si nudler, gode gamle ”dosjirak”. Jeg var ferdig med den og med dusjing og pakking og alt mulig, sånn litt over tolv, og så var det ut i viktig oppdrag.
Wow! Her har landskapet åpnet seg igjen, en stor lysning med et og annet hus i skogkanten, solen står lavt og gir alt et nydelig kveldslys. Det russiske landskapet er monotont, men nå det så forandrer seg, er det som en åpenbaring, det er ”se her hva vi kan!”, og så er det tilbake til skogen og det monotone igjen, til neste åpenbaring.
De siste billettene
Tilbake til gårsdagen, jeg hadde funnet ut at visumperioden min ikke strakk til for å gjøre så mye som jeg ønsket (det skulle forresten bare mangle, den var bare på maksimumslengden for turistvisum – en måned). Det var for kort, så allerede i planene mine, hadde jeg måttet inngå kompromisser. Nå så jeg at det tvang seg frem flere. Tiden var kort sagt inne til å få alt på plass, skjære gjennom, kjøpe alle billetter, få det gjort, bestemme seg og bare få det fastlagt alt i hop.
Jeg lyktes ikke i det hele tatt, det skal være sagt. Jeg tilbrakte en time på nettet, men ble hektet opp i forskjellige alternativer for flyreisen fra Vladivostok og over til vesten. Skulle jeg for eksempel fly den 28. juli, og forlate Russland fra St. Petersburg eller til og med Moskva, eller skulle jeg virkelig kjøre løpet og fly like ut fra Vladivostok, 29. juli, da visumet går ut, tilbringe maks tid i Russland, og maks tid lengst mulig øst.
Det siste alternativet hadde to leie ulemper. For det første gikk det via Moskva, der jeg måtte bytte flyplass fra Sheremetyevo til Domododevo underveis, stress, stress. For det andre ville jeg til Tallinn, og da måtte jeg eventuelt tatt overnatting i Riga eller Vilnius, og morgenfly. Det første alternativet ville ende opp i St. Petersburg om kvelden, og så nattog til Tallinn. Jeg greide ikke å bestemme meg, og har vel ennå ikke helt bestemt meg, en gang må jeg bare skjære gjennom. Men det er den der overgangen fra å holde alle muligheter åpne, til å ha gjort valget, den kan være vrien av og til.
Så var det togbillettene. Jeg hadde sett at de rene, skjære avstandene gjorde at jeg ikke ville få tid nok i hver by jeg ville til, så jeg måtte kutte ned, og uansett gjaldt det å få tak i billetter. Jeg reiste til stasjonen nesten to timer før tiden, men ble møtt av problem jeg ikke hadde tenkt på, det var ikke minibank der. Så var det ut og lete med all bagasjen, akkurat sånn jeg så gjerne ville unngå, jeg spurte om hjelp, de viste meg til et hotell rett ved stasjonen, der var en minibank, den virket ikke. Jeg gikk rundt og over veien, og inn på busstasjonen like ved, heller ikke der. Og så var det oppover hovedgaten igjen, og det ble langt, så langt, at da jeg kom tilbake til stasjonen, var det bare en time igjen til toget gikk. Og jeg fikk bare kjøpt billett til toget jeg sitter på nå, Krasnojarsk – Irkutsk.
Her forlater jeg Studenthotellet i Tomsk
Utenfor har det mens jeg har skrevet passert forbi en liten, inngjerdet landsby av sibirske, russiske trehus, midt i utkanten av den stor slette, like ved jernbanen. Å bo der ser idyllisk nok ut for en tid, men tenk hele livet, hva skal man gjøre der? Det var en slags fabrikk, noe som kunne minne om trelast, eller hva det kunne være, åpenbart der alle som bodde i landsbyen, arbeidet. Og mil etter mil til nærmeste nabo. Nå er en sump av en slags elv utenfor vinduet, en liten, avlang vanndam var det bare, og jorder, dyrkbare jorder, her, midt ute i ingenting. I det gjerne ser jeg et tårn med satellittantenner, og her kommer byen, en eller annen by, med kommunistblokker og fabrikkpiper og en stakkars kirke.
Tomsk – Krasnojarsk
Natt til i dag var jeg i plastkart med en russisk kjernefamilie, akkurat som jeg alltid har forstått uttrykket kjernefamilie, akkurat som kjernekar. Det var mor og far, og to barn, det ene ti måneder, hun fikk reise gratis, så lenge hun delte seng med morgen. Og alle var de så glade og lykkelige over å kjøre tog. Minstejenta var nysgjerrig på alt og så i alle retninger, alltid med forventning om at det skulle være noe spennende der, og disse forventingene ble alltid oppfylt. Eldstemann, som så vidt var i skolepliktig alder, snakket i vei og forklarte og hadde spørsmål, og tok ansvar, og var tålmodig, og var allerede en stor storebror. Mor forberedte maten, mens far tok seg av barna og smilende hadde fått seg en øl, som han forresten omtrent ikke drakk av.
Det var så koselig når far og barn hadde tatt seg ut på perrongen et sted toget skulle ha et langt stopp, og toget plutselig satte seg i bevegelse med de utenfor, og mor inni. Hun tappet på vinduet og smilte og ynket seg, hun kunne ikke la være å ynke seg, tenk om toget virkelig gikk, og storebror koste seg utenfor og gikk frem og tilbake, og far og minstejenta også. Toget skulle skifte spor, så det kjørte ganske langt fremover, før det rygget tilbake. Og når det hadde gjort det en gang, gjorde de det enda en gang, og enda en.
Med denne familien fikk jeg oppleve den russiske gjestfriheten jeg hadde lest om, men ikke trodde på, – forsyn deg bare, sa de på russisk, og viste og bød frem og forklarte hva alle ting var. Jeg hadde lest i Lonely planet at ”You should do the same”, men jeg følte nok mine nudler kom sørgelig til kort her. De hadde det som vel må være piroger, en slags bolle eller rundstykkebakst med løk og kjøtt og litt forskjellig, de hadde egg, og overraskende at var godt: enkle, kokte poteter dyppet i salt. De var så fornøyde og sovnet så godt, enda de skulle reise i dagevis. De hadde tilbudt meg bagasjeplass under sengen til eldstemann, så jeg måtte vekke ham da jeg måtte av om morgenen. Han var blid og bedagelig da jeg til slutt klarte det, ”Ryggsak nada?” rettet han min klønete russisk, og reiste seg straks opp og åpnet benken, det er rutine her. ”Do svidanje” sa han da jeg gikk, det betyr ”på gjensyn”.
En serie dokkehus er utenfor vinduet. Langs jernbanen går en kjerrevei, en enfeltsvei av jord, som det garantert nå kjører biler på nå, om den blir brukt. Noen kraftledninger er å se, ellers er det bare tykk skog, og akkurat her, er det bare gran. Mens jeg rettet litt på noe høyere opp, dukket det opp en liten kirkegård, midt i skogen, i utkanten av den, like ved jernbanen. Jeg har sett flere av dem underveis, trærne vokser praktisk tralt mellom gravene, gravsteinene er skjult av trær. Og nå har vi en stasjon, jeg skal sjekke ut hvilken, Tajsjåt, 5-minutters stand. Jeg lurer på hva de driver med i disse russiske byene langt i ødemarken. Jeg trenger ikke spørre. Da toget begynner å gå igjen, ser jeg fabrikken og fabrikkene.
Krasnojarsk
Krasnojarsk er ingen liten by. Det bor nesten 900 000 mennesker der, og det er en by som gjør det bra som følge av petroleumsvirksomheten der, og det er også et av de viktigste knutepunktene her i Sibir. Den har mange flyruter, og mange togavganger begynner eller slutter også i Krasnojarsk.
Stasjonsbygningen i Krasnojarsk, med mosaikken bortenfor
Byen er anbefalt, og jeg hadde tenkt å tilbringe i alle fall en natt her, men det ble det ikke tid til. Tvert i mot så det ut til å kunne bli et nytt Omsk-stunt, med knappe fire timer mellom jeg kom og skulle reise igjen.
Selv om jeg hadde sovet litt urolig, var jeg godt uthvilt da jeg kom ut på plattformen. Om natten våknet jeg for hver stans, engstelig for om jeg skulle forsove meg fra stasjonen min, noe som ikke var noen fare. Togvertinnen vekket meg en time før, og jeg hadde god tid til å se på landskapet inn mot byen. Og det var fjell, mine damer og herrer, rundt Krasnojarsk er det fjell. Og selveste elven Jenitsjej, en elv det er mulig å regne til å bli verdens lengste, hvis man følger bielven Angara til Bajkalsjøen (det blir 5550 km), og velger Selengaelven som etter 992 km renner inn i Bajkal, da blir startpunktet til utløpet lenger enn Nilen klarer.
Jeg var altså godt uthvilt, og jeg fikk satt fra meg kofferten, her var ingen kø foran bagasjeoppbevaringen. I toppform forlot jeg stasjonen, hoppet på første og beste buss, jeg så bare at navnet på en av hovedgatene stod (Karl Marx, Pr. Mira, nr. 55), og tenkte at jeg fikk sitte på så lenge den kjørte oppover denne, og gå av når den svingte av. Det gjorde en like ved broen, og jeg fikk en drømmestart på mitt opphold i Krasnojarsk. Jeg fikk noen fabelaktige morgenbilder og utsikt over Jenitsej og fjellene langs ved den.
Det kom også noen turister gående over broen. Det syntes lang vei de var turister, de bar ryggsekk, og gikk gyngende og hoppende som turister gjør. Og jeg var også en godt synlig turist, i og med at jeg gikk med Lonely planet i hånden. De kom faktisk løpende etter meg for å slå av en prat etter at vi hadde passert hverandre, de var fra Ukraina, og hadde haiket hittil, og tvilte nå på om det var mulig å haike videre, så de måtte finne et billig tog. De skulle nedover Mongolia, og Kina, og til Bejing for å se OL.
Dette er de tredje egentlige turister jeg har sett siden jeg forlot Moskva. I Jekaterinburg var det en gruppe indere på hotellet jeg bodde. De var så staute og ærverdige, alltid korrekt antrukket i dress, og alltid verdige i sine bevegelser, som om de tok fullstendig på alvor at de nå var på ferie. Jeg så dem da jeg kom, de var rett før meg, og stusset over at ingen bar kofferten opp til rommet til dem, noe de alltid gjør i India. Og jeg så dem hver morgen under frokosten, der de gikk verdige omkring i dressene sine, og tok bilder av hver minste detalj. De siste turistene var et fransk kjærestpar (fransk aksent) som i Tomsk skulle på samme tog på meg, men de kom i en helt annen vogn.
Utenfor er utsikten nå vakrest på venstre side, der det er dukket opp en ny liten landsby, helt fri for store blokker, bare små trehus og grønnsakshager. På min side er det tjukk skg fra like utenfor vinduet, og ingenting å se.
Jeg på broen i Krasnojarsk. Jenitsj i bakgrunnen.
Etter å ha sett naturen i Krasnojarsk og utsikten fra broen (Ul Matrasova), ergret jeg meg at jeg ikke hadde tid til å ta utflukten til Stolby naturreservatet, da måtte jeg hatt en natt der, og det var det ikke tid til. Men det var ingenting å gjøre med, så jeg gikk omkring, og fikk i det minste med meg byen. Jeg gikk opp langs hele hovedgaten Karla Marksa, med noen avstikkere det var noe å se, helt til jeg kom til enden og en bro over en liten mudrete sideelv. Der var en flott øy og en badeplass og solskinnsplass, men det hadde jeg ikke tid til, så jeg snudde, og gikk Lenin-gaten tilbake, også den med avstikkere. Noen fine bygninger var å se, men ingen som virkelig utmerket seg, det var naturutsikten som var beholdningen. Og den holdt mål.
Til slutt spiste jeg frokost på en fastfood-kjede, jeg tenkte jeg måtte ha noe annet enn nudler, og jeg våget ikke starte spisingen, før jeg så stasjonen og var sikker på å ha god tid til toget. Jeg ville jo aller helst også ha tid til å kjøpe resten av togbillettene. Subway, het kjeden, og de forsøkte på et mer stotrende engelsk enn min russisk, å hjelpe meg med hva jeg ville ha på sandwichen min.
På stasjonen stod jeg i kø for å kjøpe billetter videre fra Irkutsk, og var kommet frem til andre plassen, da toget mitt ankom en halv time før det skulle gå igjen. Jeg våget ikke å ta noen sjanser, og forlot køen for å hente bagasjen min. Det gjorde jeg lurt i, for der nede var en russisk opplevelse, det var tomt, helt tomt. Alle dører til oppbevaringen var låst, og i kassen for betaling stod bare en tom stol. Jeg banket på dører og ropte, det kunne jo bli riktig kritisk, jeg begynte øyeblikkelig å tenke på plan B, men her var ingen plan B. Bagasjen måtte jeg ha.
Jeg har fylt meg opp en boks med nudler, ”бизнес ланч”, som de heter, om 5 minutter er de klare. Klokken er ni nå, lokaltid, det er skygge ved toget nå, men noen meter bortenfor, er landskapet fortsatt badet i kveldssol. Og det er skog, furuskog, med en og annen gran, en og annen bjørk, og akkurat her, en rydning og en lang kjerrevei innover. Og her en av de mange, karakteristiske landsbuene, bare treshus, de fleste nedslitt, utrolig at de klarer vinteren, og noen russere som går langs en finere kjerrevei, like ved. Og her er stasjonen, Rasgon, het den, og vi kjørte rett forbi.
Jeg gikk sikkert rundt og banket og ropte og prøvde alle dører i ti minutter, før det lukket opp, og jo da, det var han jeg hadde levert bagasjen til, nå fikk jeg den tilbake. Så var det bare å kjøpe nudlene jeg nå spiser og en pakke til, toliteren med vann hadde jeg allerede kjøpt, jeg va klar for reise.
Krasnojarsk – Irkutsk
Tenk det, det jeg skrev ovenfor var bare tidligere i dag, og så sitter jeg her, som i en annen verden. Det er tett skog og skygge igjen, nå, utenfor. Et godstog dundrer forbi på det andre sporet, det skjer ofte, enten godstog eller passasjertog, jernbanenetter blir godt utnyttet. Og det er et godt land å bygge jernbane i, flatt og fint, mens klimaet jo gir noen utfordringer å bygge i vinterstid.
Jeg fikk altså kupe, denne gangen, og det er tog nummer 78, altså et rimelig lavt nummer. Det betyr et godt tog. Jeg fikk på ny kupe med en liten russisk familie, som altså nå har forlatt meg. Det var mor og far, og en liten ettårig gutt. Der gårsdagens familie bekreftet russeren som gjestfri, har dagens bekreftet den snakkesalige.
De var fra Norilsk en by jeg først ikke tok, men så nevnte de byer i nærheten, deriblant byen Dikson, som venner av bloggen skulle kjenne godt, og jeg kjenner helt tøysete godt, så skulle jeg til og med få bruk for det i det virkelige liv. Sånn er det, all kunnskap kommer vel med, og da viste meg Norilsk på kartet, og forklarte mer om den, at de hadde nikkelfabrikker, og på spørsmål fra meg om det fantes trær der, nei, alt var ødelagt av forurensning. Dette er jo den beryktede byen Norilsk, langt i det russiske nord, på tundraen, i Sibir, ingen jernbane og heller ingen vei til byer i nærheten, det er omtrent som Dikson, bare litt lenger sør. Og der bodde mine medpassasjerer! De var på ferie nå, for å møte bestemor i Derevnje, eller hva landsbyen de gikk av i, het, og hadde flytt fra Norilsk til Krasnojarsk, og nå tok de toget. Du verden så mye det var å spørre dem om!
Og de spurte meg om alle mulige forhold i Norge, og om meg, skjønt jeg tror ikke de visste noe særlig om landet på forhånd, knapt nok at det eksisterte. Hun spurte for eksempel om de hadde fabrikker der, og da jeg sa hva de produserte, kunne han bekrefte, det var visst noen nikkelkontakter, forskjellige ting. De var som alle imponert over lønningene og forbauset over prisene, hun sa for eksempel at hennes lønn akkurat rakk over et gjennomsnittlig, norsk husholdningsbudsjett i måneden, altså matvarene.
De gav meg markjordbær som de hadde (jeg hadde som vanlig bare nudler å tilby til gjengjeld, det holder ikke, Eivind), og de inviterte meg til og med til Norilsk, jeg kunne bo hos dem. Og da er jo jeg slik innrettet, jeg har straks lyst til å reise, tenk å være i Norilsk, og hos en russisk familie! Jeg kunne rett og slett strukket meg langt for å få dette til, og for meg er det jo ikke så veldig langt, det er en flybillett frem og tilbake, med min lønning skulle det være mye greiere enn det er for dem. Men det var jo slik, at de gikk uten å etterlate adressen og ikke mer enn fornavn, og da nytter det nok ikke å reise til Norilsk for å lete. – Ha det bra, sa de da de gikk, som jeg hadde lært dem. Minstemann vinket.
Så det var dagens og gårsdagens opplevelser. Det blir side opp og ned hver gang, sånn er det bare, inntrykkene strømmer på. Nå er det kveld og ingen sol i det hele tatt, her. Det er bare kveldslyst, slik vi kjenner det så godt her nordpå. Jeg ser jo at jeg en av disse dagene har vært lenger fra havet enn jeg noensinne har vært, og som det nesten er mulig å komme. Mellom Svartehavet og Stillehavet er jeg over halvveis, men til Karasjøen har det alltid vært nærmere. Bare mange hundre mil. Og utenfor har jeg en ny russisk landsby av trehus i kveldståken, og en sandete vei der bilene som kjører forbi, virvler opp støv.
[...] Tomsk – Krasnojarsk, og videre til Irkut [...]