Jeg ser jeg har skrevet en del torre poster i det siste, forutsigbare med kjedelige overskrifter, som navnet paa byen og navnet paa reisen, og saa noen historiske greier om byens opprinnelse og hvordan den er i dag, naa skal vi over til det real thing. Det samme gjelder reisen, eneste forskjellen mellom meg og en pakketurist hittil, er at jeg har besokt byer ingen andre reiser til. Naa skal det bli en forskjell, naa skal det bli noe skikkelig.
Etter aa ha loest problemet med billettene i gaar, gikk jeg til hostellet og den “imaginative” innehaveren Jack, som jeg tenkte eventuelt skulle hjelpe meg med en rekke med ting. Han hjalp meg med leilighet, jeg forsokte en forsiktig “jeg skal reise en uke rundt Bajkal…” men der var ingen respons. Dette faar jeg finne ut selv. Og det skal jeg, skulle jeg.
Jeg gikk til leiligheten sammen meg Jack, fikk instruksjoner paa full russisk om hvordan alt virket, av en vennlig nabo, som ble riktig glad da hun forstod det ikke var nodvendig aa snakke engelsk med meg. Og jeg ble som alltid revet med naar jeg fikk lov til aa snakke russisk og kom paa gli, da er det bare aa radbrekke spraak og grammatikk og alt som er, og fortelle i vei, jeg fortalte om reisen, hvor jeg hadde vaert, hvordan jeg hadde likt Tobolsk, og var i god gang med aa forklare utsikten, med slettelandskapet, elven og gamlebyen, der oppe fra Kremlin-hoyden, en forklaring jeg fullstendig manglet ord for aa utgi, da hun var ferdig med aa re sengen og maatte gaa. Saa var det for meg aa ta en dusj og komme paa stell, faa meg en strekk paa sengen, og bli reelt uthvilt og ikke bare kjenne meg slik.
Sann litt utpaa ettermiddagen var det ut for aa ordne den videre reisen, det gjelder altsaa aa komme seg til Bajkal-sjoen, 7 mil unna. Og jeg var allerede i real thing modus, det maatte bli baat, maatte bli hydrofoil. Lonely planet er aldri saa lite grann sparsom med opplysninger om hvordan man finner frem til kaien, men jeg forstod saapass at det var buss 16, og lenger enn en halv mil utenfor sentrum. Jeg gikk ut paa Lenin-gaten, som alle hovedgater i Russland heter, fant en buss 16, og hoppet paa.
Det var det ogsaa mange andre som gjorde, aapenbart turister, men etter kort tid viste det seg at alle disse turistene var russere paa tur. Bussen var stappfull, og jeg var slett ikke sikker paa hvor jeg skulle av. Jeg antok at alle turistene skulle til kaien, men der tok jeg feil, de skulle selvsagt til Sib-ekspo omraadet, der hotellene er, og deretter var jeg overlatt til meg selv for aa finne kaien. Da jeg saa en elv, og en baat, og noe som kunne vaere en kai, hoppet jeg av paa foerste og beste stopp, og tumlet avgaarde mot omraadet. Det var imidlertid ikke kaien, men det gamle dampskipet “Angara”, som tidligere fraktet togpassasjerer over Bajkal-sjoen da den transsibirske jernbanen gikk over den.
Men det var jo vann der, det var Angara-elven, saa kaien maatte jo vaere i naerheten, saa jeg gav meg i vei, spurte om retningen, og fikk at det bare var aa gaa bortover der. Det gjorde jeg, og kom etterhvert til “Raketa”, det som er kaien.
Jeg har ikke tid til aa skrive mer naa, jeg maa komme meg av gaarde.
Planen er altsaa en fullstendig rundreise, en med alt, kan man si, ned til Slyudyanka (tilgi meg for i farten aa bruke engelsk transkripsjon), med Elektrichka eller i beste fall tog, et par timer tar det, der maa jeg sikkert overnatte, og saa haaper jeg at jeg faar billett med den gamle Cirkumbaikal, den gamle jernbanen, opp til Port Bajkal, hvorfra jeg ogsaa kan beseoke Listvanka, og kanskje ogsaa Bolshie Koty. Tirsdag passerer hydrofoilen Port Bajkal paa vei til Olokhon oyene, jeg haaper aa faa billet, jeg vil strekke meg langt for aa faa billett. I gaar paa kaien fikk jeg ikke kjoept denne billetten, i en artig historie jeg skal skrive fullt senere, i Port Bajkal faar jeg det forhaapentligvis, jeg maa faa kjoept den, og da pleier det aa gaa slik. Jeg overnatter da paa Olokhon oyene, og tar hydrofoil tilbake til Irkutsk onsdagen. Leiligheten staar og venter, med all bagasjen.
All right folkens, som vanlig er ikke en eneste billett eller et eneste oppholdssted ordnet, jeg har med meg tursekk med en ekstra t-skjorte og ekstra kortbukse for bading (kaldt vann skremmer ikke meg, haha, i alle fall ikke Bajkalsjoen, der har man plikt til aa bade naar man er der og er norsk), jeg har med litt niste og noen boeker aa skrive og lese i. Forvent ingen oppdatering innen jeg er tilbake, der er nok nettforbindelsen skral, og til og med telefonforbindelsen kan vaere saa som saa. For aa illustrere ble Olokhon oyene tilkoblet det elektriske nettverket foerst i 2005. Hehe, dit skal jeg.
[...] The real thing [...]