Ja, jeg skrev så røft og tøft at nå skulle det være the real thing i forrige post, nå skulle jeg gjennomføre alt, ta for meg hele Sørvest-Bajkal, velge største motstandsvei og bare gå på. Så jeg gikk på, alt lå jo godt til rette, jeg hadde en liten, lett sekk med bagasje, resten lå og ventet i en leilighet i Irkutsk til jeg kom tilbake onsdagen og skulle sove der. Bilettkjøpet gikk også greit, enkeltbillett til Sliudjanka, på russisk ”Слюдянка”, Elektrisjka, latterlig billig, og det skulle gå om en halvtime. Så langt, så vel, men det er en grunn til at den opprinnelige tittelen på denne posten var ”Knirking (hehe – nei)”.
Det er i kjent stil en omfattende post, så innholdsfortegnelse er nødvendig (og vil komme).
Toget
Sliudjanka
Hotell Tsjaika
Russisk 60-årsdag
Frokost ved Bajkal
Og så kom de danske drenge
Til Listvjanka
Toget
Toget var forsinket. Det skulle være i Irkutsk klokken to, var der halv tre, og til Sliodjanka skal det være drøye tre timer. Det tok fem. Toget var vel strengt tatt ødelagt, det røyk fra vognene, og folk i blå skjorter løp frem og tilbake i korridorene og utenfor toget, til syne for alle, mens vi stod helt stille. Lenge. Nåvel, dette var knirkning, jeg hadde jo litt å gjøre når jeg kom frem til Sliudjanka, det passet ikke meg godt å være altfor forsinket, men la oss heller dvele litt ved det positive ved denne toguren, Irkutsk – Sliudjanka.
Denne strekningen ligger på den transsibirske jernbanen, så alle som tar den, får se aldeles nydelig russisk natur. Grønt og fint, med små elver som pipler av gårde og går an å bade i, og det er alltid noen som gjør det. Ved siden av gresser kuene, her og der er det noen som fisker. Langs åssidene ligger idylliske landsbyer, der alt skjer i sakte tempo, som om selve tiden går sakte. Det var høydedrag og små daler, opp og ned og variert, hele tiden noe nytt, rundt neste sving noe annet igjen, og plutselig var Bajkalsjøen der.
Sliudjanka
Toget kom altså inn til Sliudjanka sånn i syv-tiden, to timer etter skjema, det var kveld og kaldt, og jeg stod der i kortbukse og t-skjorte og en ekstra t-skjorte og en ekstra kortbukse i sekken. Og Sliudjanka var en russisk landsby i provinsen, det er ingenting der, det er tomt, og man føler seg lett litt bortkommen som turist. Her er ingenting lagt til rette, man må klare seg selv og finne frem. Jeg skulle ha billett til Port Bajkal, langs den gamle transsibirske traseen. Denne er anbefalt, og hovedattraksjonen ved hele Sliudjanka (litt av en hovedattraksjon – å reise vekk igjen). Dessverre var togturen kansellert neste dag, på godt russisk vis, uten noen som helst grunn, - nei, det toget går ikke, sa de, og pekte på en lapp der det også stod at dette toget ikke går. Tidstabellen viser noe annet, sa jeg, og henviste til tavlen på veggen, og da begynte gestikuleringen, - det går ikke, det går ikke. Nåvel, det var ikke så bra, det var jo også hovedgrunnen til at jeg kom dit.
På veien fra stasjonen til sjøen passerte jeg en kirke, og det var stort sett det som lå på nordsiden av stasjonen, og som ikke var Sibirske bolighus. Det var også noen (les 2 – hvorav den ene så stengt ut) strandkafeer, av russisk type, du får kjøpt kjøtt de legger på grillen, stort sett Shashlik, og pommes frites, og øl. Denne landsbyen er ingenting utenom Bajkal, men det er Bajkal, og det holder. Jeg spiste middag på strandkafeen, til dundrende russiske diskorytmer, og observerte russerne, som også observerte meg. – Er det sjelden turister her, spurte jeg en modig som hadde satt seg bort til bordet mitt. – Otsjen, otsjen redka, sa han. Veldig, veldig sjelden.
Nåvel, for den som vil gjøre reisen, må jeg si at det var ganske mange som gikk med ryggsekk og telt, tradisjonell norsk fottur, altså, det var riktig mange av dem, men ingen som liksom blandet seg med lokalbefolkningen og satt og spiste på kafeen deres og utestedet midt på lørdagskvelden, slik jeg gjorde.
Hotell Tsjaika
Etterpå var det å finne Marsjrutkaen til hotellet, byens eneste hotell, og nå var jeg helt avhengig av at informasjonen i Lonely planet stemte. Jeg var ikke helt høy i hatten, egentlig, og begynte å vurdere muligheten for å sove på stasjonen om jeg ikke fant det, men marsjrutkaen stod og ventet allerede da jeg kom over gangbroen ved jernbanelinjene, og på spørsmål om den gikk til hotellet, så gjorde den det. Den kjørte meg praktisk talt helt til døren, og slapp meg av for drøye to norske kroner.
Og hotellet var helt usannsynlig billig. 250 rubler for et halvt døgn, det blir så vidt over 50-lappen, og selv om toalett-fasilitetene etterlot en hel del tilbake å ønske, var rommet og sengen helt greit nok. Her fikk man mye for pengene, vil jeg si. Og jeg fikk meg et russisk mirakel, slik det av og til skjer, når man tumler omkring, og har planer som noe som kommer, og ikke noe man legger.
Mens jeg drev og gikk rundt og lette etter hotellet (selv om de praktisk talt kjørte meg til døren, var det ikke helt lett å finne), fant jeg en gjeng russere å spørre, og de pekte og forklarte. Jeg hadde også gått ut for kreditt på min russiske telefon, jeg måtte etterfylle den. Og etter å ha trålet rundt halv Irkutsk på let etter en automat, kunne de på hotellet i Sliudjanka opplyse om at det fantes en automat i butikken rett over gaten. Øm av lykke gikk jeg bort og fylte den opp, den ville jo bli godt nødvendig når jeg senere skulle ringe og bestille rom eller leilighet på øde steder rundt Bajkal, og ikke minst når jeg kom tilbake til Irkutsk og skulle kontakte husverten. Jeg kjøpte meg en øl også, som premie.
Russisk 60-års dag
Med denne ølen tuslet jeg litt rundt i området, klokken var jo bare så vidt over ni, og på rommet hadde jeg jo ingenting å gjøre. Der traff jeg på de samme russerne jeg hadde spurt om veien, de spurte om jeg fant hotellet, og det sa jeg at jeg gjorde. Så kom vi i snakk, jeg var jo fra Norge, og der kan vi jo ikke gå rundt med en øl, slik jeg der gjorde, vi har så mange lover og regler, slik skiller vi oss ut fra Russland, der er det ingen lover og regler, lo vi. Før jeg visste ordet av det, var jeg invitert til hele festen, det var 60-årsdag, og her var ikke spart på noe, verken i mat eller vodka. Dessverre hadde jeg spist det tøysete kjøttet på den der plastkafeen, her var jo kvalitetsmat, men vodka hadde jeg jo god plass til. Vi drakk for Russland, for Sibir og for Bajkal, og for dem var det jo et like stort eventyr å ha en nordmann på besøk, som det var for meg å være i en Sibirsk 60-års dag. Det var ikke måte på hvor mye alle ville snakke med meg, og hun ene tilbød plass i huset hennes om jeg ble flere dager i Sliudjanka, jeg fikk telefonnummeret. Og de ringte rundt og fant ut, jo da, toget til Port Bajkal skulle gå, det var bare å kjøpe billetter på stasjonen.
Klokken elleve var alt slutt. Da måtte alle gå hjem, og for meg var det jo bare rundt svingen, hotellet var jo i samme bygning. Jeg sovnet i samme bygning, meget lykkelig. Knirking? – Hehe, nei.
Frokost ved Bajkal
Brød og pølse og kaviar ved Bajkalsjøen i Sliudjanka
…er underveis
Hotellet hadde for den latterlig lave prisen ikke noe frokost eller noe sånt, så jeg måtte reise ned til byen (i den grad man kan kalle noe av dette her en by), eller forresten, jeg hadde jo allerede nisten. Jeg tok i alle fall en Marsjrutka ned igjen, kjørte meg som vanlig litt vill, denne gangen stoppet den der Lonely planet sa den skulle gjøre det, og ikke der jeg gikk på, rett ved broen over togskinnene på stasjonen. Så jeg fikk meg et ekstra stopp å gå, og fikk med det sett mange riktig fine Sibirske hus, og tatt noen fine bilder.
Og frokosten spiste jeg nede ved Bajkal-sjøen, etter først å ha dyppet meg litt i den. Den har jo rykte på seg for å være meget kald, det tar tid å varme opp 1/5 av verdens ferskvann for en stakkars sol, og den rekker det ikke før høsten og vinteren setter inn, vannet blir ikke over 16 grader. Men herlighet, hva er vel det for en nordmann? Dette var grei, norsk påsketemperatur, det var som å bade i et kaldt norsk fjellvann, og like friskt, det er bare å åpne munnen og drikke. Jeg slo jo virkelig til, og fylte vann på flaske og drakk, selv om det akkurat her var litt grums og nedfall fra trærne som stod rundt. Og så var det russisk brød og russisk spekepølse og russisk kaviar, en slik morgen er vanskelig å overgå.
Og så kom de danske drenge
Det var da fordømt så lenge det skulle gå før jeg traff på de to danskene som er hele overskriften i denne posten. Toget til Port Bajkal skulle gå klokken 1340, jeg gikk opp igjen til stasjonen sånn litt før 1200. Jeg var hele tiden i tvil om jeg skulle ringe hun der fra i går, og spørre om hjelp, men endte opp med å tenke at jeg prøver selv, finnes billetten, skal jeg nok klare det. Den fantes ikke, toget var innstilt, på russisk vis, uten noen oppgitt grunn, og heller ikke noe tidspunkt for når det ville begynne å gå igjen. – I morgen? spurte jeg, tidstabellen viste jo så, nei, nei, nei, ristet billettselgersken på hodet.
Da var det disse to danskene dukket opp. De var litt som jeg, på tur i ville Russland, de var litt bedre stilt som reiste to, til gjengjeld snakket de ikke et ord russisk, og leste heller ikke kyrillisk. De lurte på hvordan det hadde gått med meg og billetten til Port Bajkal, de ville dit selv, det var hele grunnen til at de hadde kommet hit til Sliudjanka, og nå hadde de allerede kjøpt billetten tilbake til Irkutsk, hvorfra de nettopp hadde kommet. Så skulle de til Listvjanka. Eneste alternativet for å holde seg rundt Bajkal-sjøen, var nettopp dette, eller å bli i Sliudjanka, eller å reise til Bajkalsk, som stort sett er som Sliudjanka, bare litt lenger unna. Jeg måtte altså også til Listvjanka, og hadde på et øyeblikk laget en ny plan, med å reise fra Listvjanka til Port Bajkal, og så ta hydrofoilen derfra videre til Olkhon-øyene.
Dermed ble det til at vi liksom reiste sammen. De hadde jo ingen snøring på hvilket spor toget gikk fra, og når jeg nå en gang geleidet dem frem til hvor det var, ble det naturlig at vi satte oss sammen på de ledige benkene som var. Og når vi så skulle videre til Listvjanka med buss, eller hydrofoil, som jeg foreslo som en bedre løsning, men selv forlot, fordi det ville bli risikabelt i forhold til tiden, om det ikke gikk en slik båt, ville vi kanskje heller ikke rekke noen buss. Og den store skrekken var å ende opp i Irkutsk.
Så vi tok trikken til Busstasjonen. Da det for første gang i løpet av alle mine turer til Russland, Hviterussland og Ukraina (og for så vidt også alle andre land) ble kontroll, og vi ikke hadde kjøpt billett, fordi vi trodde man gjorde det når man gikk av, slik de faktisk gjør det i busser og marsjrutkaer her i Irkutsk, så tok de seg av snakking, det vil si at de holdt frem 30 rubler for billettkjøpt, og da den strenge kontrolløren sa noe annet, skjønte jo ikke de noen ting, og kontrolløren kjøpte faktisk bare billetter for oss. Oioi, jeg blir så grepet av detaljer, en annen detalj var da jeg plutselig fant ut at vi var på vei i feil retning, og at vi måtte av øyeblikkelig, vi kjente jo ikke bussrutene, annet enn Lonely planet fra noen år siden sa siste buss gikk seks, og nå nærmet den seg seks. Men da vi på første og neste holdeplass skulle av, ble det tilløp til amper stemning i den stappfulle bussen, og forbi ampre russere sier ikke vi så lett unnskyld, vi skal av, vi ble i stedet med videre til neste holdeplass. Og det skal de ha, danskene, de gikk godt. Med sekker på ryggen og full bagasje holdt de godt tempo hele den lange veien, så vi hadde rukket bussen fint om den gikk klokken seks, men den gikk halv syv, og var usannsynlig billig – for dem som vil kopiere turen.
Listvjanka
Listvjanka er det store turiststedet rundt Bajkal, det er hit alle reiser, særlig dem som bare har en dag eller to, og kommer til Irkutsk, og på en eller annen måte vil se Bajkal. Fra Irkutsk er det en time med buss, som går ofte, og det samme med marsjrutka, som går enda oftere. Båtene kommer i tillegg, de er kulere, men litt dyrere. Men en russisk turistby, midt i Sibir, hva skal man si om det, det blir jo like uvirkelig som mye av det andre her borte. Man kan aldri helt vite hva som er autentisk, og hva som bare er tilrettelagt for turister, i hva slags hus det bor folk, og hva som bare er rønner til nedfalls. Og man kan også lure på hva folk som bor her, og bare bor her, egentlig gjør på.
Men det første vi måtte ordne, var jo å finne et sted å sove. Etter alle timene med reise fra Sliudjanka og hit, var vi nå liksom blitt en gruppe, og gikk for å finne overnatting sammen. Og igjen viste danskene seg som gode til å gå, de var ikke redde for å gi seg ut på lite lovende strekninger, for det kan jo kanskje være noe der likevel. I tillegg til den vanlige kulden ved Bajkal, var det pøsregn, og han ene dansken lånte meg sjenerøst regnjakken sin, ellers kunne det blitt kaldt i t-skjorten.
Slik gikk vi, i regnet, og det smått begynnende mørke. De hadde hørt eller lest at de beste og billigste stedene, lå litt bortenfor det området som lå rett ved kaien. Helt tilfeldig gikk vi derfor til høyre, og fortsatte bare til høyre, selv om husklyngene som hadde noe turistisk over seg, gikk over i å bli bare hus man skulle tro ingen kunne bo, Sibirske hus for lokalbefolkningen. Et og annet tilbød rom til leie, noe jeg kunne lese på russisk, men de ikke forstod noen ting av. Men selv i pøsregnet gikk vi heller videre, helt omtrent til endes, faktisk, jeg hadde lest et skilt der det stod en adresse, et gatenavn og 21, der skulle det være leilighet til leie, eller rom, eller hva det skal kalles her borte. Og selv om flesteparten av veiene her ser ut til å være av typen som ikke har navn, gikk vi videre, gikk oppover, i regnet, til vi fant et hus det stod 21 på, og så gikk vi bare inn og spurte, det vil si, jeg spurte.
Og rom hadde de, et loftsrom med tre senger, 600 rubler på hver, cirka 150 kroner på hver, Banja kom i tillegg på 200 rubler, også det på hver. Vi slo til som bare juling, loftsrommet var jo romslig og godt, og hele huset lå litt oppi høyden, utsikten ned mot Bajkal var veldig flott, og vi hadde jo allerede gått litt i regnet. For en ekte nordmann, er det jo også godt å se at selv i en turistifisert landsby som Listvjanka, er det fortsatt mulig å leie ut rom der alt vann er utenfor huset, man må vaske seg i baljer, og det er solid norsk utedo (eller russisk utedo, da, men vi vet jo hvordan det er).
Danskene var ikke snauere enn at de ble med på en lang gåtur også etterpå. Helt ned til sentrum igjen, det vi kan kalle området ved kaien, der båtene legger inn og bussene stopper, til neste dal med nye husklynger, og oppover den, helt opp til toppen, helt til det garantert ikke var noe lenger. Det var skogssti. Da snudde vi.
Jeg foreslo noe mat, og det de med på, noe enkel mat på en kafe. Etter på var det å ta noen bilder i Bajkal og mørke, og tusle hjem. I morgen ventet Bajkal og Banja klokken ni.
**
Den er virkelig magisk. Jeg skal skrive mye mer om det senere, Bajkal skal få en egen post med fakta og opplevelser når jeg kommer hjem til Norge. Denne posten skal jo handle om to danske fyrer på tur, og jeg er ikke i nærheten av å ha truffet dem ennå.
Bajkal er så stor, at den påvirker klimaet, det blir et slags kystklima midt i indre Sibir, med kaldere sommere og varmere vintre for landsbyene ved sjøen, enn byene bare noen mil lenger unna. Det var rett og slett ganske kaldt.
