En gang skrev jeg et postkort jeg ble sterkt grepet av. Jeg mente at i det fikk jeg godt frem hvordan det er å være meg, og jeg mente hun jeg skrev til, ville forstå. Jeg skrev ikke hvordan jeg inderlig ønsket noen å være med, men beskrev i stedet hvordan kopper og kar stod rundt meg, fordi jeg ikke hadde ryddet dem bort. Hvordan hele rommet jeg var i, var. Hvordan bare jeg levde der inne, og hvordan jeg med det ble usynlig. Jeg skrev en rekke med ting, og mente at hun ville forstå dem. Men da jeg senere møtte henne, sa hun mens hun smilte og lo at hun godt kunne forestille seg hvordan jeg satt der inne i det rotete rommet, og at jeg måtte lære meg å rydde. Ellers sa hun ikke så mye om kortet. Og jeg tenkte mens jeg leste gjennom det jeg hadde skrevet, at dette må jeg i alle fall aldri vise til noen.
ES2007
[...] anbefale Russland, som er en uten sammenligning bedre post enn “Polen”. Kortteksten Et postkort, ble postet i etterkant, og gikk dermed glipp av ethvert treff, men er sår og fin synes jeg, [...]
[...] Et postkort [...]