En god lunsj allikevel
Asia
Jegeren
Et meget viktig toalettbesøk
Lørdagskveld på den transsibirske jernbanen
Avskjed
… og inn til Vladivostok
En god lunsj allikevel
- Russisk lunsj på toget
Som nevnt torsdag fikk jeg ikke kjøpt all nisten jeg trengte før turen, jeg fikk ikke kjøpt annet enn nudler og vann, og kun tre pakker nudler for dagen. Det kunne bli for mye nudler, og for lite mat, kan man si. Men overoppsynet sørget for dette på beste måte. Min første reisefelle, en dame fra en temmelig ukjent, russisk by nordøst for Kina, presenterte seg med en gang med fornavn, og spurte meg om mitt, og husket det så det rent ble pinlig, siden jeg med en gang glemte hennes. Hun satt jeg meg med fra Irkutsk til Sliudjanka (en velkjent by for de som følger med på bloggen, sjekk tidligere poster, lim navnet inn i søkefeltet eller bruk taggene under, her).
I Sliudjanka kom det på et ektepar i 40-årene, smått alkoholisert, så det ut som, i hvert fall hun, og i tillegg nokså innrøkt, men likevel veldig hyggelige, og slett ikke så alkoholisert at det ikke var under full kontroll. Og de plapret i vei på usensurert russisk, akkurat som jeg vil ha det, fortalte lange historier om en feriereise de hadde vært på, og viste meg bilder, og gav meg til og med noen, så raskt og med en slik flom av ord, at jeg lenge ikke var riktig sikker på om jeg hadde fått dem, eller bare fikk se på dem.
Og de hadde mat. Brød, fisk (Omul) og grønt (tomat, agurk, paprika og sitron), og øl (på halvannen liters plastflasker), og forresten også poteter. Ferdig kokt på glass, godt melne, og med en smule dill, dyppet i salt var det likevel svært godt. ”Pokusjat”, sa de, det er en kjærlig form for å si ”spis”. Og jeg spiste jo så det rent ble litt pinlig, jeg får jo så kolossal appetitt av og til, jeg så med en gang at her kan jeg bare spise alt i hop, om det var det om å gjøre. Jeg synes jo den fisken er så god, røykt omul, jeg spiste det hver dag i Listvjanka, og jeg la merke til at de solgte dem på stasjonen i Sliudjanka. Men jeg fikk meg ikke til å forlate toget for å kjøpe, slik russerne gjorde, deriblant altså de som her kom om bord i min kupe.
Etterpå hadde jeg meg en lang, god hvil. Først var jeg jo litt stresset og giret, jeg ville ikke gå glipp av et øyeblikk med Bajkal-utsikt, den ligger jo magisk like ved togvinduet på dette strekket. Men når jeg sjekket litt nærmere på kartet, så jeg at denne utsikten ville holde seg omtrent helt frem til Ulan Ude. Det er 7 timer til. Jeg hadde meg som sagt en lang, god hvil.
Jeg ligger i køyen og ser ut og slapper av, på vei mot Ulan Ude og videre langs den transsibirske jernbanen
Hvilen var så helhjertet at jeg ikke engang fikk med meg at vi stoppet i Ulan Ude, før vi kjørte derfra igjen. Jeg hadde jo tenkt å komme meg ut og ta noen bilder derfra. I ettertid så jeg at det i fullt firsprang ville være mulig å sprinte ned til Sovjet-plassen (Plosjad Sovjetov), der verdens største Lenin-hode er, men jeg lå altså bare i overkøyen og kikket dovent ut.
Asia
Og fra Ulan Ude og utover ble landskapet på ny uimotståelig, det har blitt det noen ganger på denne turen. Men nå ble det det på en annen måte. Det ble Asia. Enorme sletter med gulbrunt gress, alltid runde fjell i det fjerne, også de dekket av gress, grønt og gult og mest brunt. Det var sparsomt med trær, landskapet var alltid åpent, man kunne se langt. Og overalt var det elver, store, mektige og langsomme, og med skittenbrunt sølevann, det var så Asiatisk, det hele. Man kunne formelig se for seg hvordan den store hærfører Djengis Khan samlet sine enorme styrker, hvordan de red bortover kløften, hvordan hestene gikk og gresset under rastene. Og mens man tenkte dette, så man gjerne plutselig en flokk hester gå og beite, eller var det kuer, eller begge deler. Ut av en bro kom en gjeter med sauer. Plutselig var det en modell av et sovjetisk jetfly utstilt, og misilier, det var en gammel Sovjetisk militærbase, som fortsatt blir brukt, sa de i kupeen. Og man kunne så lett forestille seg hvor gøy det må være å være flyver nettopp her, man kan bare fly av gårde, i alle retninger. Landskapet forandrer seg ikke.
Mens jeg stod i korridoren og kikket, spurte noen ordentlige russerbasser i bar overkropp ”Do you speak English?” – We don’t, kunne de fulgt opp med, men jeg skjøt inn noen russiske ord i mine engelske svar, og samtalen fløt snart av gårde på ren russisk (for dem i alle fall, min var jo og er jo temmelig uren). De var skikkelige ivrige, straks jeg viste meg, flokket de seg rundt meg, og det ble liksom stadig flere av dem. De ville vite alt mulig, samme hva, egentlig.
- Russerne handler niste og godt på en av stasjonene langs den transsibirske jernbanen
Og aller, aller ivrigst var en russisk villmann, i ordets riktigste forstand, en villmann, russisk. Han stinket røyk, hadde tenner som aldri ble pusset og noen av dem i gull, han var full i tatoveringer og gikk konstant i singlet eller bar overkropp. Og han skulle nok klare å hamle opp med de fleste når det gjelder drikking i alle kategorier, og til alle døgnets tider. Han var jeger, og maler, og drev ellers med ”Bizznizz”. Han kom med et kart over Bajkal, og lurte på hvor jeg hadde vært, og jeg viste og fortalte. Og han la til, fortalte om alle områdene og sa han var jeger, og ofte var der og jaktet, og forklarte hvor det var best, og hadde bilder på mobiltelefon, og ville gjerne overføre dem til meg på Bluetooth. Hele kupeen kom og hjalp til, jeg visste jo ikke hvordan dette gjøres, og selv med min norske telefon, greide de det. Så nå har jeg bilde av Sergej fra Irkutsk, triumferende over en bjørn han har skutt. Øl fikk jeg også, og telefonnummeret hans, vi må gjøre ”Bizznizz”, sa han, på så mye russisk at jeg ikke fikk helt med meg hva slags bizznizz det egentlig var.
Den ene av dem var løytnant i det russiske sambandet, en staut, trivelig og skikkelig kar. Det skrives jo så mye stygt om det russiske militæret, særlig om offiserene, kanskje, som mishandler egne soldater eller ikke griper skikkelig inn, når de mishandler hverandre. Mitt inntrykk er det motsatte, jeg satt jo også med en gjeng soldater fra Simferopol til Kiev i fjor høst, særlig løytnanten der også virket skikkelig ordentlig og intelligent. Slike folk gir håp. De ville vite om jeg også hadde vært i militæret, som jeg var under plikttjenesten, i militærpolitiet, – er det problemer med kriminalitet hos dere? spurte de, og der måtte jeg jo si ikke nor særlig. – Det er det hos oss, lo de. Sånn skal man forholde seg til det, problemene er der, men man skal ikke drukne seg i dem.
Å, de varer jo så lenge, disse russiske togturene, tre fulle dager, pluss netter, og det er bare fra Irkutsk til Vladivostok. Jeg følte meg etter hvert riktig berømt, på dette toget, de i bar overkopp og med øl gikk alltid foran, men også mer ærverdige tedrikkere i skjorte og kjole stilte spørsmål og satt og smilte i bakgrunnen. Da jeg våknet var det god morgen og smil og nikk til alle. Fra alle kanter kom det mat, se her er en bolle, vi har noe kjeks, kaker, øl, hele tiden øl, særlig fra jegeren som på russisk vis blir godt full, uten noensinne å gå i bakken, og heller aldri bli plagsom, slibrig eller ekkel. Det vil si, når han skulle vise meg bildene sine og filmene sine på telefonen, hadde han en mappe med store bokstaver der det stod SEX, og midt mellom bilder av seg selv og jakten og familien, dukket det plutselig opp en brystfager dame, og da flirte han det som godt kan kalles rått.
Jeg om min nye venn - Sergej
Lørdagen, siste dagen, i går, faktisk talt, nådde berømmelsen og alt sammen høydepunktet. Jeg var da blitt litt forsiktig med å gå ut i korridoren, for jeg visste at da ville jeg måtte bli værende der, så jeg holdt meg i kupeen og leste litt, eller snakket litt med hun damen som alltid tiltatle meg med navn, men som jeg fra første stund hadde glemt hennes. Hun var blant annet riktig interessert i den norske kongefamlien, og jeg la ut, både om den nåværende, og en grei historisk gjennomgang, hvorfor tingene er som de er.
Et meget viktig toalettbesøk
Så hadde toget seg en lang stopp. – Nå skal vi ut og kjøpe øl, sa jegeren, og så skal vi drikke. – kom her. Og jeg satt som alltid klønete med en kopp te, jeg nettopp hadde fylt opp, når toget var forsinket, mistet jeg helt oversikten når vi kom til stasjonene med lange stopp, så man kunne gjøre innkjøp. Jeg drakk opp teen, og gikk ut litt etter de andre, det skulle være en stopp på 30 minutter, så det var god tid. Men så merket jeg til min skrekk at de lange dager med nudler og graps krevde sitt, nå måtte naturen gi tilbake, og det er ikke bra, ikke bra, for i tillegg til de 30 minuttene stans på stasjonen, er toallettene stengt en halvtime etterpå også. Skyllingen skjer nemlig rett ned på skinnegangen her borte, helt greit for min del, jeg trenger ikke det fancy systemet vi har i Norge.
Men nå var det altså et problem, og jeg merket det kunne bli stort på grensen til akutt. Jeg lette litt på stasjonen etter toalett der, men det er jo så typisk med sånne stasjoner, de har alltid det man trengte andre steder, sånn som minibank og enkel bagasjeoppbevaring, og ingen kø i kassene, men toalett hadde de ikke. Jeg kjøpte to øl, og gikk på toget, og merket at noen halvtime var ikke snakk om, naturen ønsket ingen utsettelser, så jeg måtte henvende meg til togvakten som jeg først hadde vært så skeptisk til, da han uvanlig lenge gransket billetten min og passet mitt, om når toalettene åpnet, ”jeg trengte veldig på do”, som jeg uttrykte det på russisk. Og han var jo grei som bare det, etter et kjapt blikk på denne turisten i bajkal-tskjorten, skjønte han at han ikke for med løgn, han så trengt ut, så han gikk med på å åpne toalettet når toget begynte å gå, om cirka 5 minutter. Det må jeg da kunne klare, tenkte jeg, og stilte meg lidende i vinduet og ventet.
Så kom gjengen med gærninger som hadde vært ute og kjøpt øl og mat, kom her, sa jegeren, inn i kupeen, der han i tillegg hadde vin, som sikkert var hetvin, og som han gjerne ville dele, men når ingen ville ha,, skulle det nok ikke stå på ham, han tok greit hele, gjerne på styrten. Dette fyrverkeriet av en sammenkomst gjorde at jeg glemte å tenke på naturen en stund, og fikk unna noen minutter, hele tiden ved å måtte avslå vinen og ølet, med unnskyldning i det kommende toalettbesøket.
Og så var det ikke lenger snakk om, jeg begynte å se meg om etter alternative løsninger, gikk det kanskje an i en av nuddelboksene? Hva skulle jeg gjøre om det kom av seg selv? Og jeg kom selvsagt til å tenke på en lignende episode, fortalt av min gamle venn, menig Espen Solberg, om en kamerat som hadde hatt nettopp dette problemet i en buss i Egypt, og magen hadde nektet å vente, og i en varm, overfylt buss, måtte han stå og vite at alle visste og merket at stanken kom fra ham, og hvorfor. – Det kan bli katastrofe, sa jeg høflig til togvakten.
Og da toget satte seg i bevegelse, låste han vennlig opp døren, – dette blir mange Euro, sa han, vennlig, og han var enig i mitt forslag om ikke å spyle ned før vi var godt unna stasjonen, og jeg fikk et toalettbesøk jeg vil karakterisere som et av de aller viktigste i mitt liv.
Hva gjør jeg her?
Deretter hadde jeg meg en lang, god hvil igjen. Jeg leste litt, hørte litt på Mp3 (foredrag om russisk historie, selvsagt), og lå ellers og kikket ut av vinduet. Øverste køye er grei slik.
Lørdagskveld på den transsibirske jernbanen
Men da kvelden kom, tok jeg den ene av mine to øl, og stilte meg i korridoren, og fikk kort etter selskap av han første som hadde tatt kontakt, han som kunne aldri så lite grann engelsk, nok til å si ”do you speak it?”, men ikke nok til å følge opp med noe, etterpå. Og staute, småfeite russeren med hårete bryst og tjukt smykke, sa han aldri gjorde det så skarpt på skolen, der var det bare røyking og drikking, helst vodka, men nå hadde han sluttet å drikke og også sluttet å røyke, sa han, der vi stod ved vinduet og så ut på trærne som nå igjen utgjorde landskapet. Det vil si, han drakk fortsatt vodka, men all annen alkohol, drakk han ikke.
Så ble jeg invitert inn i en kupe, og der var det mat. Pølse, kylling, poteter, brød, egg og lite grann fisk. Og mer øl, men i siviliserte mengder, det er ikke noe fyllekalas. Han ene i kupeen var skiskytter, og kjente godt Bjørndalen, og ramset opp en rekke navn på russiske skiskyttere, men det er årevis siden jeg fulgte med på sånt, jeg kunne ingen. I likhet med løytnanten var han meget avslappet vennlig, og gjorde et svært godt inntrykk.
Alle er nysgjerrige på hvor mye jeg tjener og hvor mye forskjellige yrkesgrupper tjener i Norge, og hvor mye tingene koster. Hvor mye vi tjener er nesten pinlig å si, vi trenger jo nesten ikke jobbe noen ting for å komme opp i en russisk månedslønn, likevel er det de som serverer og forsyner. For lærere og leger er forskjellen vanvittig. Men for dem som tror at prisene i Norge overgår alt i verden, så henger ikke russerne etter i boligpriser, for eksempel, i hvert fall ikke i byene, de ble ikke imponert over prisen jeg har betalt for leiligheten min. Det er det samme som i Irkutsk, sa de. Riktignok kjøpte jeg boligen min i 2003, men Irkutsk, det var jo en riktig forfallen by, det var byen hvor fortauene av og til forsvant, og hvor ingen heisekraner dominerte utsikten. Det er russlands nest dyreste by, sa de, når det gjelder eiendom.
Nei, det hele var så riktig trivelig. Jegeren ramlet også stadig vekk innom, med sitt karakteristiske ”Aiven!”, som var hans uttale av navnet mitt, han lærte meg litt russisk slang og bannskap og styggedom, og her kan jeg bare si at han var en uttømmelig kilde, som tatovert jeger kjenner han alle språkets irrganger i disse kategorier. Det var russere av folket, dette, ikke utdannede, ikke velstående, ikke fra verken bedre familier eller bedre områder av det veldige landet, vanlige arbeidere fra små byer øst for Sibir. Trivelige folk, hele gjengen.
To russere på den transsibirske jernbanen
Avskjed
I Khrabonarsk skulle flesteparten av. Vi tok bilder og gikk alle sammen av toget for å ta skikkelig avskjed. Klokken var nå nærmere midnatt, toget var så forsinket. Det var blitt helt mørkt. En hel del nye folk kom på der, kupeen ble liksom helt skiftet ut, fra Krabanorsk til Vladivostok er det en 13 timers reise, et fint nattog, man legger seg og våkner og er fremme. Jeg stod litt i korridoren og slappet av, og ventet på å legge meg, da jeg på ny hørte ”do you speak English?” fra en annen, like dårlig i språket. Jeg svarte høflig og smilende, og slengte inn noen russiske ord der jeg kunne, og fikk på ny, ”if you like to drink with Russian boys, you are welcome”, men denne gangen avslo jeg. Det var leggetid og nok eventyr, og denne gjengen var også litt støyende. Så jeg gikk i stedet inn i min kupe, og hadde en liten prat igjen med den nye gjengen der.
- Tre russere på den transsibirske jernbanen, før ankomst Khabarovsk, lørdag kveld, 26. juli
… og inn til Vladivostok
Da vi våknet var toget plutselig i rute, uten at jeg på noen måte hadde fått det med meg. Jeg hadde jo tenkt så veldig på dette, to timer forsinket på en 73 timers togtur, hva gjør vel det, det blir hyggelig å komme frem klokken ett. Så skjønte jeg plutselig at vi ville være fremme nøyaktig klokken fem på elleve, akkurat som planlagt. Jeg fant frem datamaskinen, og begynte skrivingen av denne posten mens stoffet var ferskt. Men den siste tiden brukte jeg ute i korridoren, stod og så ut. Og så for første gang på en måned – havet.
Det er riktignok bare en bukt, det sier sitt at det er vest for Vladivostok, hvem forventer vel å finne havvann, der? Derfor spurte jeg nokså pinlig om dette var elven Amur, sjøen hadde jo passe bredde for en russisk elv, – nei, det var det jo ikke, svarte hun, og forklarte hva det var, uten at jeg helt oppfattet det. – Et det en innsjø, spurte jeg? – Nei, nei, nei, det var Morje, hav, og så greide hun å forklare hva det egentlig var. I det samme dukket russiske krigsskip opp i horisonten, en hel haug, 6 stykker, telte et lite barn, men det var bare fordi han var så ivrig og dårlig til å telle, det var flere. – Det skal være festival, sa hun jeg stod med, og det var jo riktig flaks.
Så innkjøringen til Vladivostok var en innkjøring verdig. Det er en by som rett og slett har havvann på begge sider. Den har også rikelig av de karakteristiske, falleferdige russiske bygningene, men ved siden av det, har den mye nytt, og det som nesten må kalles pent. Jeg var i strålende humør da jeg forlot toget i stasjonen i Vladivostok, ute av stand til helt å fatte at jeg virkelig var der, øst for Kina, at jeg skulle nå frem dit. Selv om guideboken anbefaler å reservere hotell, hadde jeg en plan med hoteller å oppsøke, skulle det være fullt. Jeg så de lå ganske nær hverandre, og jeg tenkte de gamle Sovjetiske giganthotellene kan vel umulig bli fulle alle sammen, da vil man vel nå bygge flere, det vil jo være penger å tjene på det.
Stasjonen i Vladivostok
Og min manglende bekymring viste seg helt berettiget. Det første og – virkelig – beste hotellet hadde ledig rom som bare det, til og med av billigste type, jeg sjekket inn, og var – virkelig – i Vladivostok.
Til sist: De som vil og kan norsk (eller dårlig russisk), og tar tog nummer 31 mellom Irkutsk og Vladivostok, kan sjekke hilsenen min i togboken!
[...] Der har jeg reist Den transsibirske jern [...]