I dag tok jeg meg en tur til “Latvijas okupācijas muzejs”, eller “The museum of the occupation of Latvia”, eller på norsk “Museet for okkupasjonen av Latvia”. Museet ligger i hovedstaden Riga, midt der det er lettest å finne i gamlebyen, Strēlnieku lakums 1, nede ved hovedbroen (Akmens tilts) over elven Daugava, på den store åpne plassen der. Det er lett å finne, og det er gratis, eller det vil si, det baserer seg på donasjoner slik som for eksempel British museum i London gjør det. Dette er god politikk, synes jeg, kunnskap skal være gratis, og spredning av kunnskap kommer alle til gode. Som bibliotekene er gratis, kan godt også museene være det.
Før jeg kommer til poengene i denne posten, og de er skarskodde, her kommer meninger, som museet også hadde meninger, så vil jeg si at de hadde bøker der, og da mister jo jeg lett kontrollen når jeg først begynner å kjøpe. Det er alltid en bok til som ser fristende ut. Så nå har jeg sekken fylt av 4-5-6 bøker om Latvia, og deres rolle mellom Tyskland og Sovjet under krigen, og etterpå, ja, og litt om Leninstatuer i Latvia, og om GULAG-leiren i Vorkuta – den er jo spennende, selv om jeg med en gang kunne se at boken var for følelsesladd skrevet, til at jeg kan like den. Men Vorkuta er leiren hvor de første fangene gikk og gikk midt i villeste, flateste, ødeste russiske ødemarken vest for Ural i iskalde nord, og plutselig fikk den uhyggelige beskjeden: “Nå er vi fremme”. De måtte selv bygge leiren, først gjerdene, så vakttårn, og så brakkene til seg selv. Deretter kunne de begynne selve slavearbeidet. Jeg må lese en bok derfra, om en som har vært der. Og jeg kjøpte også en bok på tysk, en sammenligning mellom nazti-Tyskland og kommunist-Sovjet, der tyskerne kommer best ut, veldig bra, på tysk.
Foreløpig alt vel. Jeg nevnte i en tidligere post, det var vel kanskje gårdagens, at jeg hadde vært i et lignende museum i Tallinn. Eller det var museet for byets historie, men en etasje var viet Sovjet-tiden, det de baltiske landene rett frem kaller den Sovjetiske okkupasjonen. Her var det imidlertid gjort for lettvint, og med det ufarlig, ingen kan ta de enkle tekstene og den fargede fremstillingen helt alvorlig. Det er i hvert fall ikke mange som vil gjøre det.
Da er det annerledes i okkupasjonsmuseet i Latvia. Dette er et omfattende, grundig og veldokumentert forsøk på å sidestille den sovjetiske okkupasjonen med den tyske. Og jeg hører jo også til den som kan mene at Stalin ikke står tilbake for Hitler i grusomhet, og jeg er vel av og til litt forarget over at forfattere og kunstere som støttet Stalin ikke må stå til ansvar for det, mens de som støttet Hitler, er svertet tilsynelatedne for all fremtid. Her er det en ubalanse i historien. Ingen steder i Norge finner man en Hamsunstatue eller Hamsungate (rett meg tar jeg feil!), men, ja, jeg skal ikke henge ut alle dem som støttet Stalin, de er jo ypperligere forfattere mange av dem, og i live er de, og aktive. Men jeg kan nevne franskmannen Jean-Paul Sartre, filosofen, som heisan mente at de sovjetiske konsentrasjonsleirene måtte holdes skjult, fordi det ikke ville tjene saken om disse ble kjent. Jeg har til dags dato ikke sett antydning til kritikk mot Sartre for dette, eller mot Gide, eller om de andre franskmennene, eller fra andre land. Mens Heidegger for eksempel, vel, her er det en ubalanse i historien, og jeg mener oppgjøret med forrige århundres kommunisme har vært altfor veikt.
Tja, jeg må jo også skrive at hatet mot Hitler og nazi-tyskland er forståelig, siden hele Europa led under det. Selv om Hamsun er min norske favorittforfatter vil heller ikke jeg ha noen gate med hans navn, det er upassende. Norge var okkupert, og han støttet okkupasjonsmakten. Oppgjøret med nazismen synes jeg har vært forbilledlig, spesielt fra tyskerne selv.
Dermed har jeg ryddet veien for å gå nærmere inn på selve museet. Jeg skrev faktisk at de gjorde et omfattende forsøk på å sidestille den Sovjetiske invasjonen med den nazistiske. Det er drøyt. Tyskerne gikk jo inn med uttalt mål om at de skulle være herrefolk, slaverne slaver, og jødene skulle utryddes. Og de fulgte uttalelsene opp med handling. Sovjeterne fjernet alle som kunne ha den minste tilbøyelighet til å motarbeide det kommunistiske regimet, og selv om det var riktig mange i Stalins paranoia som kunne ha slike tilbøyeligheter, så kommer det vel ikke opp i tyskernes antall av henrettelser og ødeleggelser? Og tyskerne var brutale og banket opp også dem de lot leve, de hadde langt flere ødeleggelser, Latvia under naziregime må vel ha vært verre enn under et kommunistisk? Eller mener latvierne virkelig at de var bedre om de hadde blitt under nazi-Tyskland, og tyskerne hadde vunnet?
I så fall er det litt skummelt. Som alle østeuropeiske land, er også Latvia et land med sterk antisemittisme, og det var ikke vanskelig for nazistene å finne frivillige til å hjelpe dem med jødeutryddelsen. Og latvierne stod ikke noe tilbake for de tyske nazistene i brutalitet.
Museet viste til slutt en film, som varte en halvannen time. Den forsøkte med filmatiske virkemidler å sidestille den sovjetiske kommunismen og den tyske nazismen, ja, mer enn det, den forsøke å forene dem. Molotov-Ribbentrop pakten ble brukt for alt den var verdt, og også et sitat fra Goebbles i 1924, eller noe sånt, om at Hitler var som Lenin, ble brukt. Og det ble brukt kryssklipping, den motbydelige filmen av bulldozere som skyver jødelik ned i massegraver, med Sovjetiske partipamper fra Stalin-tiden som smiler og applauderer. Og den tar for seg alle baltere og andre ikke-russere som ble sendt til konsentrasjonsleir, og hvordan dette omtrent tjente som modell for tyskerne, og deres leire. Hungerskatastrofen i Ukraina i 1932/33 blir uproblematisk fremstilt som den var planlagt og ønsket, igjen med kryssklipping og effektbruk med grafer. Mord og massemord blir fremstilt som nødvendig og ønsket i begge ideologier, i kommunismen med referanser til selveste Marx, og til Bernhard Shaw, faktisk.
Filmen var interessant, for den var skikkelig gjort. Men den var laget av en filmmaker med en politisk agende, mer enn en vitenskapelig tilnærming, og igjen blir det riktig uhyggelig, når han direkte fra krigstiden går frem til i dag, og har en utvetydig fiendtlig og uforsonlig fremstilling av dagens Russland, og dets politikere. Igjen gjør han bruk av løsrevne sitater – som jo var utrivelige nok, og sikkert hadde vært enda mer utrivelige, om jeg hadde kunnet russisk godt nok til fullt ut å skjønne hva de sa -, og til og med internettklipp. Og han går til angrep på de russiske krigsheltene, og anklager dem - igjen utvetydig, og sikker også med rette – for krigsforbrytelser. I følge filmen (og delvis også museet, men ikke så sterkt) erobret russerne Europa, mer enn frigjorde det.
Dette er et angrep på noe av det stolteste russerne har. Deres syn på krigen er jo at de beseiret Tyskland så å si alene, og ble sviktet av vesten. De måtte bære de største tapene, både i menneskeliv og i materielle ødeleggelser, altså millioner av folk som overlevde, men mistet alt de eide. En russer må føle det som et direkte angrep på seg selv å se denne filmen. Og det er uhyggelig, all den tid det er flere russere enn Latviere i Riga. Mellom disse folkegruppene er det hat, intet mindre, særlig fra de baltiske landene mot Russland (som i anstendighetens navn er riktig imperialistiske tilbake), og det er uhyggelig i et Europa hvor fred og forsoning bør være fremtiden.
