Alt er som før her hos meg. Jeg fikk nettopp i går i posten, og ikke bare i posten, det ringte plutselig på døren. Jeg lot sågar være å lukke opp, hvem skulle vel ringe på hos meg? sånn helt i det blå uten å sende melding først? Det er som å motta telefon fra et ukjent nummer, det er sikkert en selger. Men da denne personen som ringte på ikke gav seg, lukket jeg opp til slutt allikevel, selv om jeg egentlig satt og spiste middag, og så var det altså posten som leverte meg trådløst internett fra Nextgentel. Jeg takket og bukket og tok i mot.
Om posten kan man i forbifarten si mye nå i disse tider, som de bruker 300 000 kroner på å skifte navn og logo. Jeg har alltid vært i mot slikt, og sier konsekvent at jeg ikke vet når jeg får spørsmål om hva Mesta, Tine og Bring er for noe, selv om Tine kanskje er litt vanskelig å være troverdig på, nå. Det er norske meierier, et navn jeg likte bedre enn lille Tine. Min erfaring med posten etter at den begynte å bruke penger på reklame og image, er at den har blitt dårligere og dyrere, men det var nå det, dette var bare i forbifarten. Jeg aner ikke hva Bring er for noe (det høres ut som en feilstavelse av Jon Bing), og logoen kommer jeg av prinsipp aldri til å kjenne igjen. Jeg likte “Posten”, og jeg likte posthornet.
Det var forbifarten. Det skulle være unødvendig å nevne at wifi-pakken ikke er montert. Jeg fikk tross alt pakken i går. I dag åpnet jeg den opp. Så får vi nå se, en eller annen gang vil jeg nok forsøke å montere den opp også, det vil jo være bra, det var jo en grunn til at jeg kjøpte den.
Jeg har også bestilt nytt visum til Russland. Og som vanlig blir det en kamp mot kalenderen å få det ferdig i tide. Utreise blir eventuelt 27. september, når høstferien begynner, og de to og en halv ukene er strengt tatt litt knapt. Men sånn har det blitt enda en gang, og sånn har det også vært hver gang tidligere, de kommer liksom så plutselig, alle disse feriene.
Reisemål denne gangen blir byene i Sydrussland, og nedover Svartehavskysten og Kaukasus. Rostov-na-don, Krasnodar og Sotsji peker seg ut, og hadde jeg bare hatt bedre tid, skulle jeg med letthet pekt ut mye mer. Men ferien er på bare en uke, enda hvor naturlig jeg føler det er for meg å ha ferie, og hvor merkelig jeg føler jeg prioriterer, når jeg etterpå vender tilbake til jobb. Det er jo ferier som er det gode liv (blant mange andre ting, forresten), og det gode liv har jo alltid vært det livet jeg vil leve.
Så nå leser jeg brødrene Karamasov på russisk og norsk med fornyet intensitet, noen merkelige oversettelser biter jeg meg merke i, som for eksempel der Katerina Ivanovna sier til Dmitrij Karamasov at hun skal være “Deres møbel, det teppe De trår på”, og oversetteren (Geir Kjetsaa) sier at hun skal være “Deres slave, et teppe De trår på”, og litt sånn forskjellig, men fangsten av slike finurligheter, er ikke verd tiden det tar å lete etter dem. Jeg bruker timevis på hvert russiske kapittel, og dagevis på hver russiske del (boken er delt inn i ni deler). Dog er dette verdenshistoriens beste roman, og da er ingen tid bortkastet brukt på den.
Tid brukt på å lære språk er heller ikke bortkastet, og det skulle jo være poenget. Jeg har funnet frem til en ny russe, eller ukrainer denne gang, som skal lære seg norsk, og så skal jeg lære russisk. Det er veldig bra, vi møtes en gang i uken, og nå søndag tilbrakte vi hele ettermiddagen i solsteiken på festningen i Bergen, slik at det ble finvær og russisk og så bra som det blir.
Så jeg skulle være forberedt på å reise, om jeg bare får meg til å bestille billetten og å ordne med visum. Og innen den tid er det ikke helt usannsynslig at et trådløst internett blir montert opp her i leiligheten, men det er heller ikke helt usannsynlig at den blir liggende der den er. Hva som er usannsynlig, er at jeg på spørsmål fra en temmelig sikkert kommende markedsundersøkelse svarer at jeg vet hva Bring er for noe, om jeg da tar telefonen når de ringer fra ukjent nummer. Jeg er sikkert så fordypet i å lese setning for setning i brødrene Karamsov uansett.
Du leve et rodite liv, Eivind! Eg må bare smila når eg lese.
Du åpne ikkje dørå fordi du spise middag og fordi du ikkje vett kem så ringe på…? Morsomt!
Eg e’ i heilt andra grøftå – springe nesten for å åpna – e’ nysgjerrige og kan ikkje la folk stå og venta – selgare og, de e’ egentligt folk de og, ser du. Og folk prøve eg å behandla fint.
Daniel sa eingong, litt oppgitt, i butikken: “Mor keffor må du alltid ver så snille…”. Eg hadde sluppe nogen forbi meg i køen…
Godt å sjå at ikkje adle e’ lige!
[...] Trådløs pakke og nytt visum til Russla [...]