I slutten av august og begynnelsen av september 2001 hadde jeg mine uker arbeidsledighet. Jeg hadde levert hovedoppgaven min i historie i mai, og tatt meg en lang, bekymringsløs ferie uten å tenke for mye på at nå måtte jeg finne meg en jobb for å få ferien til å ende. Jeg var utdannet lærer, eller lektor, og jeg tenkte jeg skulle begynne å søke jobb ved skolestart. Så det gjorde jeg.
Samtidig hadde jeg som alltid fullt av sideprosjekt og ting jeg følte at jeg egentlig drev med. For eksempel ville jeg – også som alltid – skrive en kronikk, denne gangen i tilknytning til hovedfaget mitt. Jeg hadde skrevet om martyren i kristen og jødisk tradisjon, basert på “Jødenes historie”, av Josefus, og “Kirkehistorien”, til Eusebius. Jeg tenkte jeg ville ha god sjanse til å få en kronikk trykket, om jeg trakk martyrteoriene frem til våre dager, og skrev om palestinske selvmordsbombere Denne drev jeg og skrev på, samtidig som jeg i kjent stil skrev på tusen andre ting også, og prøvde å søke jobb.
Å være arbeidsledig var pyton. Selv om det var i ganske kort tid, ble jeg helt krakilsk og holdt ikke ut. Siden jeg knapt nok i mitt liv hadde jobbet tilstrekkelig til å betale skatt, var det ikke snakk om noe ledighetstrygd, så jeg måtte tære på reservene. Og jeg følte meg i likhet med alle nyutdannede full av ressurser og kompetanse, og fant det helt uutholdelig at ingen ville ansette meg.
Men det varte altså bare et par uker. Jeg hadde straks første dag skrevet søknad til alle videregående skoler i Hordaland i rimelig bussavstand fra Bergen sentrum, i tillegg til at jeg daglig sjekket lærerstillinger på Aetat, og søkte på alle som var. Så tok jeg for meg listen av videregående skoler, alfabetisk, og ringte til tre stykker hver dag, for å presentere meg. Jobben jeg til slutt fikk, fikk jeg ikke på den måten, men ved at Stend jordbruksskole ringte meg. Jeg fikk en liten stilling der, to timer om tirsdagen, og to timer om torsdagen, var det vel, norsk for grunnkurs og VK1, som det het den gangen. Jeg hadde fått en fot innenfor.
Og første dag på jobb var altså 11. september i 2001. Jeg tok bussen ut til skolen ved Rådalen ute på Stend, ble hilset av høner og kalkuner på vei over skolegården, og ble godt tatt i mot på skolen som skulle bli min arbeidsplass de neste fem årene. Jeg husker jeg overvar de to norsktimene jeg skulle ha, det var de to andre norsklærerene jeg skulle i team med, som holdt dem, og det var gjennomgang av en novelle, og alle klassene på trinnet satt og fulgte mer eller mindre med, når lærerne gjennomgikk dem. Det var Luster-modellen som gjaldt på Stend det året, og elevene var ennå ikke delt inn i de gruppene de skulle arbeide i.
På vei hjem satt jeg og tenkte på at jeg nå var blitt lærer, og at jeg hadde jobb. Dette skulle bli en del av min hverdag fremover. Og jeg gikk fra bussholdeplassen ved høyskolen i Bergen, og opp til hybelen fra studentsamskipnaden i Hans tanks gate 18, der jeg bodde i 9 gode år, temmelig sikkert lenger enn noen annen. På kjøkkenet skrudde jeg på radioen og forberedte middagen, det måtte bli fiskepinner siden det var tirsdag, og klokken var litt over tre, så radioprogrammet var “Her og nå” på NRK P1. Der sa de at et fly hadde styrtet inn i World trade center, og at bygningen nå stod i brann. Ja, det andre tvillingtårnet stod også i brann, for et fly hadde styrtet inn i det også. Eller så var det samme fly som hadde styrtet inn i begge, det var litt uklart ennå det hele. Og uvirkelig. I tillegg var minst fem andre fly savnet.
Jeg hadde mange andre nyheter jeg ventet på, og kunne ikke skjønne hva dette var for noe. Hadde virkelig et fly styrtet? Det må jo resultere i mange dødsfall? Og hvordan i alle verden kan et fly finne på styrte rett inn i en by, enn mer rett i en verdenskjent bygning stappfull av mennesker? Jeg kunne ikke forstå det. Og det kunne ikke den stakkars programlederen i Her og nå heller. – Der raser det ene tårnet ned i bakken, sier han. – Der raser det andre tårnet også. Det må jo dø tusenvis av mennesker, tenkte jeg, jeg kunne ikke forstå det.
Samme kveld var det øving med teatersportgruppen til Studentteateret immaturus på Det akademiske kvarter. Vi skulle til Norgesmesterskapet på Lillehammer, og skulle øve og samkjøres. På kvarteret var det naturlig nok det som skjedde i USA det handlet om. Det stod en TV inne i speilsalen. Og studenter skal jo være så opplyste, kule og ironiske, fulle av teori og kritisk distanse, og fulle av hormoner og en ikke helt ferdigutviklet personlighet. De strevde med hvordan de skulle forholde seg til dette. En prøvde seg med om dette var så mye å bråke for, det var jo bare snakk om et par fly og to bygninger, mens en annen prøvde seg i en annen retning og sa at “50 000 er døde no! Det er derfor vi er opptatt av dette”. Et godt råd til studenter og andre er at det av og til lønner seg å ikke snakke så mye. Det er ikke alt som lar seg treffe av en kommentar.
Jeg må bare innrømme at jeg var ordentlig rystet av det som der skjedde. Da vi etterpå skulle øve teatersport, greide jeg det ikke, og det greide ikke de andre heller. Norgesmesterskapet skulle være kommende helg, så øvingen trengtes virkelig, men det tok seg bare ikke ut å drive med ablegøyer en sånn dag. Jeg gikk hjem og tenkte på det hele kvelden. Jeg tok til og med et par telefoner for å snakke med folk. Eller det er vel riktigere å si at et par folk ringte til meg, jeg ringer jo aldri noen. Men jeg husker noen av disse samtalene, for eksempel med Marte, som så på TV mens hun snakket med meg, og sa “det er helt vilt, flyet flyr rett inn i bygningen”. Og det er helt sant, det er helt vilt.
Siden dette er verden forandret. På så godt som alle måter er verden blitt bedre, tryggere og rikere etter murens fall i 1989, det går rette vei, det er helt feil å si at det bare blir verre og verre år for år. Men siden år 2001 har verden – og særlig den vestlige verden – vært vettskremt. Siden den gang har det kommet gjerder på kaien i Bergen, siden den gang har mel på gaten på Danmarksplass ført til sotralarm og Anthrax-fare, siden den gang er det blitt forbudt å ta med vann inn på fly, vi er til og med redde for tannkrem, og ufattelige mengder med penger og ufattelige mengder av folks tid, blir brukt til å ta forholdsregler mot nye terrorangrep.
Siden den dagen har jeg også vært ansatt i norsk skole. Jeg begynte på skolen, og da jeg kom hjem raste World trade center sammen, som jeg av og til har sagt. Det var en forandring begge deler, det ble aldri det samme etter dette. Kronikken jeg holdt på å skrive, ble bare dum etter at et sånt selvmordsangrep var gjennomført, jeg gav den opp. Men alt det andre fortsatte. Stillingen min i skolen ble raskt utvidet, både på Stend og i Åsane hvor jeg også fikk en liten stilling, og den høsten fikk teaterstykkene mine fart på seg. Og vi vant NM i teatersport. Det er 7 år siden nå.
[...] Hvor var du 11. September, 2001? [...]