Man kan ikke gå ned i dritten uten selv å skitne seg til, så det jeg skal skrive om i dag, er en sak som vil være et unntak på denne bloggen. Og jeg skal forsøke å skrive om den, uten å berøre den. Jeg mener at biskopen i Stavanger skal få være i fred, og at hans sak ingenting har å gjøre i media. Og sånn jeg kjenner saken, har han min uforbeholdne støtte i alt han har gjort, om min lille støtte har noe å bety for ham.
Ingenting er enklere enn å legitimere personforfølgelse under dekke av “allmenn interesse”
Derimot vil jeg rette et angrep så sterkt jeg bare kan, mot norske medier som jeg mener begynner å bli ganske så ufordragelige for tiden. De bruker hedersfraser som “ytringsfrihet” og “informasjonsplikt” og “allmenn interesse” til å skrive om en sak, som vel har liten annen interesse enn å øke avisenes salgstall og journalistenes selvbilde. Det har jo gått kampsport i å rette sviende angrep mot alle og enhver i offentlige stillinger, fra fotballtrenere til statsråder, og nå altså via biskoper. Spørsmålet er hele tiden om den offentlige personen skal vurdere sin stilling, avisene skriver hele tiden om at personen bør vurdere sin stilling, og personen selv må dag ut og inn fra flere pågående journalister fra aviser, radio og TV, svare på om han eller hun vurderer sin stilling. Alle aviser og kanaler på radio og i TV har sine eksperter og kommentatorer, som hjelper til med ilksom å analysere situasjonen og vurdere den jagedes stilling, og komme med gode råd for hva personen skal gjøre. Avisene har sikkert fått med seg at de selger godt når de har slike saker på forsiden, og de ser også at disse oppslagene får mange treff på nettet. Og journalistenes selvbilde vokser, når det de skriver får konsekvenser, som når en viktig offentlig person må fratre sin stilling.
Jeg synes det er motbydelig. I begynnelsen av saken, fikk biskop Baasland råd fra en kommunikasjonsrådgiver (jeg er fristet til å banne for å få skikkelig kraft i spørsmålet hva en kommunikasjonsrådgiver har i dette spørsmålet å gjøre) om ikke å fremstille seg selv som et offer, at han burde opptre mer verdig og ta kontroll over saken. En annen av de få kommentarene jeg har sett, jeg forsøker som sagt å unngå saken, kritiserer Baasland for å stikke seg for mye unna, han burde stå mer frem og forklare seg. Garantert kommer rådet som alltid kommer fra kommunikasjonsrådgivere i alle sånne saker, man skal legge seg helt flat. Jeg vil gjerne spørre disse kommunikasjonsrådgiverne, om det ikke av og til også er riktig å oppføre seg helt menneskelig? Og om det aldri er det i deres verden, så burde de spørre seg selv om det ikke kanskje finnes miljøer hvor det fortsatt er det, og at kirken kanskje er et av dem.
Hvor ærlig er det å si noe man overhodet ikke er enig i?
Biskopen har også fått kritikk for kanskje ikke å ha vært helt ærlig. Jeg er dypt uenig. Det finnes mange måter å være ærlig på, og jeg mener at biskopen har prioritert de viktigste. Han har vært ærlig med det at han fra første stund har stått frem som han føler seg. Mediene er ikke interessert i denne type ærlighet, de har presset på med at han først sa at det dreide seg om noen lån, men ikke så mange, men så var det visst mange lån det dreide seg om allikevel, og generelt var kanskje ikke alt som biskopen fremstilte det i starten. For mediene består ærlighet i å legge seg helt flat og innrømme alt og litt til, og så angre på alt i hop og be om unnskyldning. Jeg mener dette er en billig form for ærlighet, som passer for folk som, ja, la meg nå få lov til å trekke inn John Arne Riise, han angrer jo på alt hver eneste gang og innrømmer alt han har gjort hittil, og forsikrer at nå har han lært. John Arne Riise kan gjøre det, og fortsatt spille fotball. En biskop skal uttale seg med større tynge, mener jeg. En person med stort ansvar skal ikke bare velge minste motstandsvei, og skamløst innrømme ting han eller hun ikke føler seg skyldig i, eller ikke føler det er riktig å si. Mot dette mener jeg biskop Baasland de gangene jeg har hørt ham, har opptrådt meget ærlig og oppriktig. Fra første stund har han fått frem at dette er en familietragedie, det ikke skulle være nødvendig å snakke for mye om.
Jeg er i motsetning til norske medier helt enig med ham. Dette kan familien Baasland ordne opp med kreditorene, og eventuelt advokatene deres. Det er ikke nødvendig for norske medier å grave ned til minste detalj her, og bidra til tragedien ved å gjøre den offentlig. Her har det skjedd mye graps som involverer flere personer enn biskopen, og det må være fryktelig for ham å stå frem og ta ansvar, for en sak han sikkert har vært kraftig i mot fra første stund. Det må være fryktelig for en sørlending godt oppdratt i å være redelig og ha tingene i orden, se alt rakne med hus og hytte og eiendommer, og med utsikter til å bli satt under administrasjon. I en slik situasjon skal han også kanskje miste jobben. Familien har også en tung kamp foran seg, noe man ikke trenger å skrive med ord, for at folk skal skjønne. Jeg synes biskop Baasland har opptrådt beundringsverdig etter at denne saken kom opp. Det stikker jeg gjerne hodet frem og sier.
Hva er det for slags fri presse å ha, der alle tenker likt?
Og jeg synes rett og slett det er forferdelig å leve i et land der ikke en eneste avis eller radiokanal som jeg har fått med meg, har stått frem og sagt det samme. Jeg har ikke sett noen ta ham i forsvar, ikke en eneste journalist, kommentator eller redaktør. En og annen leserbrevskribent, kanskje, en og annen blogger, som jeg, men ingen i den store rikspressen som blir lest av hundretusener, og liksom skal være meningsdannende. Det som liksom skal være vår frie, selvstendig tenkende presse, ikke en eneste har kommet med en mening eller holdning som avviker fra de andre. Her vil jeg gjerne bli gjort oppmerksom på det, om det er noen jeg har oversett, jeg har jo ikke sjekket alle. Jeg tror ikke det er det, i hvert fall ikke av de store. Norske medier har de siste årene fulgt små og store samfunnsstopper som sportsjournalistene har fulgt fotballtrenere, det gjelder å sørge for en og annen avgang i ny og ne. I fotballen er det jo litt morsomt når trenerne går på rundgang fra den ene klubben til den andre, ettersom de får sparken rundt omkring. Men i det virkelige liv der de ansvarlige har en viktig jobb å gjøre, er det vel litt alvorlig om en vel ansett og dyktig leder må gå som følge av en eller annen sak mediene har bestemt seg for å finne frem. Om denne saken i Stavanger fører til at en ellers dyktig biskop mister jobben, er det noe riv ruskende galt i samfunnet vårt, og dette riv ruskende gale er media.
