Jeg hadde en drøm det var herlig kort vei mellom den oppsto og ble realisert. Sånn skal det jo alltid være, har man lyst til noe, bør man jo bare gjøre det. Sier man “jeg skulle gjerne…”, så er det bare å gjøre det man skulle. Det er ofte en god leveregel. For meg var dette en god motivasjon til å begynne å lære meg russisk. Etter at jeg var ferdig med studiene, angret jeg litt på at jeg ikke hadde lært meg flere språk, og ikke hadde reist mer. Så etter studieårene har jeg gjort noe med begge disse tingene. Jeg har brukt somrene til å reise rundt i mine to favorittland, Russland og Italia, og som en hobby prøvd å lære meg de to språkene nok til å unngå engelsk når jeg er der.
I kjent stil ser jeg at innledningen som skal lede meg bort til tema, tvert i mot fjerner meg fra det. Siden jeg begynte å lære meg russisk, var selvfølgelig drømmen å lære det godt nok til å lese den store russiske litteraturen på originalspråket og ha utbytte av det. Og enda lenger enn det har jeg hatt en drøm om å reise med den transsibirske jernbanen. Nå i sommer realiserte jeg det siste, det er jo bare å kjøpe billett, det største problemet er å ordne visum. Ryddigere personer enn det jeg er, klarer det som ingenting, jeg får alltid hastverk og må betale overpris. Like før jeg reiste, bestemte jeg meg for å realisere drømmen fullt ut. Jeg skulle ikke bare reise tvers over Russland med jernbanen, jeg skulle også lese den store russiske litteraturen på originalspråket mens jeg gjorde det. Og jeg skulle gå like til det aller største, Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij. Jeg tenkte at når jeg har gjort det, da har jeg realisert meg selv, da er det ikke mer, da er jeg klar.
Nåvel. Nå er mitt nivå i russisk så dårlig at jeg ikke klarer å lese en eneste setning, uten straks å måtte se på oversettelsen. Så jeg sitter med en bok i hver hånd, norsk og russisk, og jeg bruker omtrent halvannen time minst på hvert eneste russiske kapittel i boken, og det er mange av dem. Selv med den kadavardisiplin jeg er i stand til å innrette meg selv under i slike oppgaver, er jeg fortsatt ikke ferdig med 1/3 av boken, det går med sneglefart. Men å lese denne store romanen, samme hvor lang tid man bruker på den, ikke et sekund vil være bortkastet.
Lesing av to bøker på en gang - inkludert kaffekopp
Og med min oppmerksomme lesning, oppdager jeg en del valg i oversettelsen det ikke er så lett å oppdage. De fleste nordmenn leser jo boken på norsk, og de som kan russisk prøver på russisk, og de som er så dårlige i russisk som jeg, vil aldri gi seg i kast med en tungvekter som Brødrene Karamasov. I begynnelsen moret det meg når jeg kunne se at oversetter Geir Kjetsaa ikke helt hadde oversatt det som egentlig stod der. Etter hvert begynte jeg å ta notater, og skrive i min norske utgave hva som egentlig står på russisk. Når det så begynte å bli ganske mange slike notater, tenkte jeg dette her må ut i verden. Og da blir det selvfølgelig til det stedet hvor jeg selv er redaktør, til denne helt greie bloggen.
Geir Kjetsaa er sammen med Erik Egeberg guruene i norsk russisk litteraturforskning. Utgivelser av dem borger for kvalitet, jeg har stor respekt for dem, og har alltid tenkt at oversettelser av dem er det beste man kan få. Kjetsaa fikk seg imidlertid en liten ripe i lakken med den ikke helt overbevisende Gorkij-biografien, som jeg har skrevet om her, og nå blir det noen flere riper, etter valg i oversettelsen jeg ikke kan være enig i. Jeg ilker ikke når jeg som leser går glipp av informasjon. Her er noen eksempler.
Jeg har tidligere nevnt Katarina Ivanovna som i et brev til Dmitrij Karamasov skriver at hun vil bli hans møbel, oversatt til å bli hans slave, her er en annen liten en: “Og på den andre siden av diket, ved et gjerde omtrent tredve skritt fra flokken, sto det enda en gutt i tiårsalderen” er oversettelsen fra: “по росту лет десяти, не большу, или даже меньше того“, som bedre kunne bli oversatt til noe sånt som “som kunne se ut til å være i tiårsalderen, ikke mer, og heller mindre”, der slutten etter min mening er viktig informasjon det ikke er nødvendig å ta bort. Dostojevskij fremhever at den lille gutten Ilusja som står mot alle de andre, også er yngre enn dem. Når denne lille gutten senere biter Alosja i fingeren, har originalen teksten at fingeren ble holdt i “секунд десять”, eller omtrent 10 sekunder (“sekund desjat” er det med latinske bokstaver, russisk har den fine finessen, at når enheten kommer før tallet, så betyr det en omtrentlig angivelse, slik at “sekund desjat” blir cirka 10 sekunder, og “desjat sekund” blir akkurat 10 sekunder). Oversettelsen har at fingeren ble holdt “en lang stund”.
Dette er mindre unøyaktigher der jeg ikke kan forstå hvorfor det bare ikke er oversatt korrekt, men som det ikke er noe større å kranlge om. Dostojevskij er jo selv blant russere fryktet for sine lange, krøkkete setninger, og han tar også med hvor blek og sykelig han var, og litt om de svarte, brennende øynene, i en setning som også på norsk blir tung, om all informasjon skal inn. Jeg synes det er verre i neste kapittel, hos Khoklakovs, da Kjetsaa utelater mange av ordene i Lisas opphissede taleflom til moren. At hun bruker så mange ord, er jo karakteristisk for henne, spesielt i denne situasjonen, hvor ordvalgene er viktig for hvorvidt hun er beregnende, eller oppriktig ute av seg. Se bare:
Situasjonen er denne. Alosja kommer til Khoklakovene direkte fra møtet med skoleguttene, og han har en blødende, verkende finger etter at den lille gutten Ilusja bet ham. Fru Khoklakova er en smått skrullete, nokså intens mor, datteren Lisa sitter i rullestol, og er smått hysterisk. Hun har skrevet et brev til Alosja der hun vil gifte seg med ham, og er nå desperat etter å få Alosja til å tro at hun bare tullet med dette brevet, noe som kanskje kan skyldes at hun ikke føler seg verdig Alosja når hun sitter i rullestol, noe som kanskje er sant. Alosja, den godtroende munken som er fullstendig ærlig og oppriktig i alt han foretar seg, tror også det beste om alle, og er overbevist om at hun mener alvor, og er også klar til forlate klosteret og gifte seg med henne. Det har han også fått beskjed om å gjøre, fra den døende staretsen Siosima. Brevet fra Lisa er hemmelig, så det er veldig viktig for henne å snakke med Alosja under fire øyne, noe hun bare kan gjøre når han kommer på besøk, selv kan hun jo ikke gå noen steder.
Da hun i dørsprekken på rommet sitt ser Alosjas blødende finger, åpner hun straks døren og ruller inn. Etter noen små scener med skrik og skrål, kommer denne oversettelsen her:
Mamma, for Guds skyld, hent litt vatt og såpevann, i det lille skapet til høyre inne på soveværelset
Den russiske originalen har alt dette: Мама, ради Бога, принесите корпию; корпию и этой едкой мутной воды для позеров, ну как ее зовут! У нас есть, есть, есть… Мама, вы сами знаете, где стклянка, в спальне вашей в шкапкие направо, там большая стклянка и корпия..
Altså noe sånt som dette: “Mamma, for Guds skyld, hent vatt, vatt og dette rensevannet, for sår, nå, hva het det igjen! Vi har det, vi har det, vi har det… Mamma, du vet selv hvor flasken er, på soverommet ditt i skapet til høyre, der er en stor flaske og bomull…”
Det er jo en viss forskjell. Den russiske versjonen får jo mye bedre frem hvor stresset Lisa er, og hvor gjerne hun vil ha moren ut av rommet. Det kommer jo også et senere poeng, da flasken slett ikke er der Lisa er anvist, men et helt annet sted, slik at moren må lete etter den, og følgelig blir ute en stund. Moren spør når hun kommer tilbake at flasken var jo ikke der, man skulle tro Lisa hadde gjemt den med vilje, og da jeg først leste historien bare på norsk, syntes jeg Lisa hadde et godt svar med at hun ikke kunne vite at Alosja ville være skadet i fingeren, nå begynte moren å trekke vel mange slutninger. På russisk er det klarere at Lisa kanskje ikke planla alt på forhånd, men ventet på første og beste mulighet, og benyttet seg av den, da den kom. Kanskje hadde hun også gjemt den, da hun rullet inn.
Til sist for nå – men posten vil kanskje bli utvidet med flere eksempler, når jeg får tid, ganske sikkert, faktisk – forklaringen på overskriften. Det er munken Ferapont, som bor for seg selv i en liten slags hytte i hjørnet av bihagen. Denne munken har sitt eget kapittel nokså tidlig i romanen, og har sin store scene i forbindelse med Sosimas, ja, jeg skal kanskje ikke legge ut hva som egentlig skjer med Sosima, det er jo kjekt å lese selv, men Ferapont har altså kapittelet sitt for å være presentert på forhånd, når han skal ha sin store scene. Hele kapittelet er en lang beskrivelse om hvor streng han er i fasten, at han ikke følger klosterreglene, men sine egne regler, som er strengere, han tilbringer dagene i bønn, og snakker ikke med noen. Det blir gjort et poeng av at han ikke er presteutdannet, og altså bare en vanlig munk, noe som innebærer at han er ulærd og har trukket sine konklusjoner av seg selv. Så får han besøk av en munk langveisfra, som vil snakke med ham, og høre om hans tro, og om det er sannhet i alle historiene som går om ham. I den forbindelse er det at det står på norsk at han – altså Ferapont – talte på nordrussisk vis. I originalen står det
Говорил с сильным унарением на О.
Det betyr at han snakket med sterk uttale av ‘o’, altså at han sa ‘o’, der russere flest sier ‘a’. Dette er ganske riktig et nordrussisk trekk, og noe som nordrusserne blir ledd av. Men å bare skrive at han snakket på nordrussisk vis, får jo ikke frem at det er dette som er problemet. Og det er litt viktig her, fordi dette er en feil som blir ledd av, og det gir litt inntrykk av at den som snakker slik, er litt udannet. Det er vel mulig å ta sammenligningen om noen på norsk skulle si “holde” med ‘o’, i stedet for ‘å’, eller “norsk”, med ‘o’, det vil høres litt morsomt ut.
Det hadde ikke vært verre enn for oversetteren å skrive, han snakket med tydelig uttale av lyden ‘o’, slik man gjør det i nordrussland. Så hadde vi enkelt fått den informasjonen vi trengte om hvordan han snakket, og leseren hadde blitt gjort oppmerksom på det omtrent eneste dialekttrekket i hele Russland.
