Det var koselig å kjøre litt tog igjen, selv om nattog med NSB ikke kan sammenlignes med togene i Russland, og denne mangelen på sammenligning ikke kommer ut til NSBs fordel. Å, jeg fikk lyst til å kjøre russisk tog igjen, til å re sengen, og ligge strekk ut og slumre og sove og slappe av godt utover både morgen og formiddag, og ettermiddagen også, skulle man få lyst, det er alltid en stund til neste stasjon. Og man har ikke dette merkelige stolsystemet til NSB, der man sitter gjennom natten, og kommer frem med følelse om at man nå hadde trengt en god natts søvn.
Jeg hadde imidlertid en jobb å gjøre her i Oslo, jeg skulle få meg visum. Og som vanlig gikk det litt i hui og hast når jeg skulle rekke toget i går kveld, som vanlig kunne jeg ikke være riktig sikker på at jeg hadde fått med meg alt, og som vanlig kan man ikke være riktig sikker på om det er nok å få med seg alt, når det er snakk om å få seg visum til Russland.
Jeg spaserte denne gangen den drøye halvtimen det er fra Oslo S til Drammensveien 74, der det russiske konsulatet er. Det er veldig lett å finne, selv for en som ikke bor i Oslo og ikke er nevneverdig kjent der. Det er ned Karl Johan, til venstre for nasjonalteateret og dermed for slottet og slottsparken, inn Henrik Ibsensgate som ligger rett der, og som etter en stund blir til Drammensveien, og etter enda en stund får frem nummer 74 der konsulatet altså er. Denne gangen var jeg der klokken litt over åtte, og det var ingen kø, ingen spor av mennesker, bare en stol.
Sånn ser det ut når det ikke er kø ved den russiske ambassaden (egentlig konsulatet) i Oslo
Jeg lurte litt på denne stolen, og antok dette var utsendingen til en av kurertjenestene som henter visum for dem som ikke selv kommer seg til Oslo, gjerne 10, 20 og 30 i slengen, og dermed litt tidkrevende for oss andre som står i kø. Men bevares, det er et godt tilbud, og bevares, jeg skulle selv ha benyttet meg av det, om jeg bare hadde vært tidligere ute. Denne gangen var det imidlertid ingen kurertjeneste som eide stolen, det var derimot en dame som skulle være dommer på en hundeutstilling, og nå trengte visum til venninnen som skulle være med.
Dette ble en stor fordel for meg. De satt i bilen og ventet, jeg fikk sitte i stolen og spise frokost. Jeg kjørte nå fjellfrokost, brød og smør og bringebærsyltetøy, og lommekniv til å skjære opp. Det fungerte veldig bra, det ble en god frokost, og fikk ventetiden til å gå. De to damene kom også ut av bilen så snart jeg hadde spist ferdig, og vi kom i hyggelig snakk. Det er noe med å være på reise, man blir plutselig så vennlig, og jeg merket en for meg ny og ukjent interesse i internasjonale hundeutstillinger, og hvordan det er å være dommer der. Og de viste en ny og kanskje ukjent interesse for Russland, og hva jeg hadde der å gjøre hele tiden. Vi utvekslet også visumhistorier, disse her var jo enda mer i hyrten og styrten enn jeg, og hadde kjørt grytidlig fra Sandefjord for å være på den sikre siden. Sist gang de hadde forsøkt, var det bare hun ene, og hun hadde prøvd på vegne av seg selv og venninnen utstyrt bare med pass og bilde og invitasjon og visakort, altså uten utfylt søknadsskjema og kontanter, og dermed uten hell. Eller som hun fikk forklart i en flom av ord, hun hadde skaffet kontantene i en kiosk like ved, og hadde fått utfylt søknadene, men manglet underskriften til venninnen. Derfor var de her nå. Ja, de hadde også store planer om å reise innom Tyrkia, og virket allerede å være i godt humør.
Etterhvert kom det flere folk. Den første hadde ikke fått med seg dette med at man på reise plutselig blir så vennlig, han klarte allerede i første setning å vise seg frem som en uforbeholden rasist, med en kanskje litt malplassert protest mot den norske stat som kaster penger etter folk bare de er farvet, eller offentlig ansatt, la han til. – Staten er banditter som stjeler penger av folk på lovlig vis, la han til, med ettertrykk, sånn i den innledende bli-kjent-fasen. En pussig fyr, han sa alt med et smil, og var nok i egne øyne en rasende kjekk og skarpsynt kar, mens han for meg var et godt eksempel på en person uten håp. Det er lov å være dum, men man trenger ikke plent demonstrere det hver gang man kommer i kontakt med folk.
Han var imidlertid den mest erfarne i køen i å hente visum, dette hadde han gjort før, og litt sånn cirka ni, la han øret inn mot porten, som ganske riktig gikk i klikk, og var åpen. Han åpnet og slapp oss inn, han var jo ikke først køen, det var det de fortsatt blide Sandefjordsdamer som var, de var først i køen, og fikk søknaden foreløpig avslått. Invitasjonen var ikke korrekt skrevet ut, den manglet opplysninger. Det var ganske forunderlig, for det var nøyaktig samme invitasjon som hun hadde brukt for å få visum for en uke siden, men å si sånt til en russer bak en luke der han kan bestemme, skaper bare dårlig stemning. Det hjelper ingenting. Så de stakkars damene fra Sandefjord som hadde kjørt grytidlig på morgenen for å rekke det, måtte nå til med å ringe hotellet i Russland på ny, for å få invitasjonen oversendt per faks direkte til konsulatet.
Så var det min tur. Det gikk som ingenting. Jeg hadde glemt å fylle ut yrket mitt, jeg hadde bare adressen til arbeidsplassen, men det fylte han ut for meg, og så var alt i orden. Ekspress ekspedert, 1000 kroner, og vente en halvtime. Invitasjonene fra Waytorussia holder mål. Da trenger man bare gyldig pass, korrekt utfylt søknad og bilde. Konsultatet i Oslo godtar kopi av invitasjonen, og også utskrift fra mail.
Hva som skjedde med de to damene, kan være lærerikt for andre som vil ha visum og får problemer. Det er jo ikke akkurat uvanlig. Hotellet i Russland hadde russisk telefonsvarer, og de nå smått stressede damer skjønte ikke bæret. Men de var riktig så handlekraftige, og fikk russere i kø på konsultatet til å lytte og oversette, de ringte hit og dit og styrte og ordnet, jeg hadde også noen råd og vink, som best er å sammenligne med en som står og vinker ved siden av, når det kommer til nytteverdi. Enden var at de gav opp hele hotellet, og i stedet fikk invitasjon fra det norske selskapet Privjet (Jepp – det første man nå for tiden får treff på på Google, når man søker visum til Russland, eller sånt). De fakset for 200 kroner invitasjonen direkte til konsulatet – og det var i orden. Før jeg forlot konsulatet med visumet i hendene klokken kvart på ti, satt de også og ventet på sitt. Det er verdt å merke seg. Man kan få visum på meget kort varsel, om det skulle knipe.
Alright, jeg ble som vanlig full av piff når jeg kunne gå ut i verden igjen og ha visumet sikret. Nå blir det Russlandsreise, det er jamen bra, nå er det litt av hvert å feire, og det straks. Jeg feiret først med å spise resten av lunsjen i en park, så gikk jeg til Litteraturhuset og fikk ferdig hvilen jeg manglet fra natten, jeg har min metode der, og jeg fikk meg også en fiskesuppe og cappuccino. Og jeg fikk tilgang på internett. Flyreisen har jo rukket å bli fryktelig dyre nå, spesielt til Sydrussland dit jeg har tenkt å reise, men jeg finner nok en utvei på det. Til Russland kommer jeg uansett, og til skikkelige byer skal jeg også komme. Herlighet, det er bare en uke til.
Og i kveld og ettermiddag blir det med venner og kjente i Oslo. Så blir det nattog til Sandnes, det vil si Ganddal, og venner og kjente der i området også. Det er blitt dyrt å reise, spesielt når man har visumkostnader på toppen, men det er nå så trivelig, og det er jo litt kjekt å stå der i køen og høre historiene, og fortsatt ikke være så vant, at man ikke også er litt spent, om det går i orden. Det gjorde det denne gang, som vanlig.
[...] Visum i hende og tilbake på litteraturh [...]