Etter en god middag hos Marte og Hernan på Tøyen i Oslo i går kveld, bar det hjemover til Sandnes med buss og tog for min del. Det er anleggsarbeid på linjen mellom Oslo og Drammen, og derfor fikk jeg for første gang prøve Buss-for-tog systemet til NSB. Jeg var litt urolig for om det ville bli bryderi med å gå rundt og lete etter bussen, men det gikk helt fint. Hvor bussen gikk fra ble opplyst på lystavlen som vanlig, og Oslo S har faktisk en ekstra perrong, perrong 19, laget for slike bussavganger. Der borte var også informasjonen på godt norsk vis heller mer, enn mindre enn nødvendig. Det dreide seg jo stort sett om å gå inn i bussen. Og når vi kom frem til Drammen, gå inn på riktig tog. Det var ingen sak i det hele tatt.
Og toget ble heller ikke forsinket. Så klokken litt før halv seks var i etter ruten i Egersund, og kort etter ble lys og høytalere slått på i toget. Vi som satt i min vogn, litt spooky hadde jeg plass 58 i vogn 447 både på Bergen-Oslo, og Oslo-Stavanger, enda jeg kjøpte billettene helt uavhengig av hverandre, det er så man kunne være fristet til å regne ut sannsynligheten. Tilbake til forrige setning som jeg holdt på med, vi som satt i min vogn, ble også smått vekket, smått underholdt, av en litt eldre jærkvinne med høreapparat, som gav seg i snakk med sin mann, og med et stemmevolum som overhodet ikke samsvarte med den søvnige stemningen på toget. Ekstra artig ble det av at mannen slett ikke ville være med på noen samtale, og snakket lavt og dempet og minst mulig. Men men da hørte jo ikke damen noe, og lot alle forstå det med et klingende “hæ”. Nei, det var en fin måte å våkne på, når man bare kom inn i humoren, dette er jo sånn man vanligivs bare får oppleve på film, men nå fikk jeg det altså i virkeligheten.
Jeg var forberedt på å være trøtt og søvnig etter to netter i stol på NSB-nattog, men det var jo så trivelig å komme hjem, at trøttheten ble utsatt. Til frokost kom også min søster Tone på besøk med Sara, Andreas og pappa Torben er i syden, og så hadde vi en lørdagsfrokost i timevis som den skal være. Da hadde jeg forresten allerede fått en Espressokopp, som en slags oppvarming. Kanskje var også dette årsaken til at trøttheten ble utsatt.
Det var også en ordentlig solskinnsdag i Rogaland i dag, så lunsjen var på terassen. Det var helst for varmt, kortbukse og bar overkropp var en selvfølge, ikke verst i september. På det verste ble det diskutert om vi trengte parasoll, men her mener jeg det går en grense. Parasoll i Rogaland i september er nettopp den grensen.
Nå er det snart middag, lørdagsmiddag, og så blir det en tur ut til Stavanger og Cementen for å treffe nye, gode venner.
Jo mer jeg tenker på det, og mindre også forresten, jo mer eller mindre jeg tenker på det, så blir det bare mer og mer riktig å ha gjort denne lille reisen for å hente visum og bare være på en liten reise. Selv om jeg kom hit i dagmorges, føler jeg at jeg har vært i en god ferie allerede, og selv om jeg bare var i Oslo i en dag, føler jeg at jeg fikk gjort og opplevd mye. Og i kveld blir det til og med en liten fest. Da er det ikke mer å be om. Da er det helt greit.
[...] En helt grei lørdag på Ganddal [...]