Jeg lot meg friste til en litt svulmende overskrift på posten denne gang. Denne tittelen holder for en hel roman, men jeg skal bare skrive om en søndag og om slutten på en lørdag.
Og siden jeg nå har dumpet inn på den svulstige sti, eller svulmende var det visst, kan jeg jo ta med noen små aformismer for kvalitetens skyld. Veien blir til mens du går, livet blir til mens du planlegger noe annet. Eller smått fornyet, veien blir til mens du holder på å gå en annen vei, livet blir til mens du forsøker å leve et annet liv. Jeg kan for eksempel si at jeg aldri så sterkt planla at det var i Bergen jeg liksom skulle oppholde meg og leve livet mitt, men nå er det nå en gang likevel blitt slik at det er der jeg bor. Og det er der jeg arbeider, i en jobb der jeg heller aldri riktig tenkte at det var til den jeg skulle vie mitt liv. Men det er altså det jeg holder på med nå, det er det livet jeg lever nå.
Det er fine greier det, 14 gode år har det vært, flere vil det kanskje bli, men samme hvor godt det har vært og vil bli, så er det til Rogaland jeg kommer hjem. Det er her jeg er hjemme. Her kjenner jeg dialekten, lynnet og landskapet, dette er jeg en del av, her er jeg hjemme. Og hjemme i Gaupeveien 5 er jeg også riktig hjemme. Her er det alltid bare fritid og mat, og for meg har det alltid falt mer naturlig enn å jobbe. Og når jeg først skal jobbe eller gjøre noe, så er det med morsomme ting som jeg liker, og som jeg nå til og med har fått et enkeltmannsforetak for å legitimere, men som ennå ikke kaster av seg noe, det er mer gøy enn lønnsomt. Eller veldig gøy, og ikke lønnsomt i det hele tatt.
I går var jeg på Cementen. Det eneste som er dumt med det, er at jeg er avhengig av tog for å komme hjem igjen, og må avslutte kvelden før den er slutt, noe som er veldig unaturlig for meg. Ellers er det førsteklasses selskap, Lauraine og Gullie denne gangen, hun får tilgi meg om jeg skriver navnet hennes feil. Hun skal til og med til Bergen og være komiker på Ricks om halvannen uke, onsdag 1. oktober, midt i høstferien, og det er som jeg et øyeblikk var fristet til bare å droppe hele turen til Russland, for å komme og se på og være på festen, det er jo utgjort at de kommer akkurat når jeg er vekke. Men sånn er det, det kommer flere sjanser, og de vil bli grepet.
I dag har det vært søndagsfrokost og backgammon i bar overkropp på terassen. Det eneste unaturlige her, er at far har fått opp en god ledelse 6 – 3, jeg kan ikke fatte og begripe at jeg kan tape mot en som spiller så håpløst, men det ser jeg altså ut til å gjøre, og flere spill blir ikke tid til å spille før jeg reiser i morgen tidlig.
Det har også vært fotballkamp på en stor flatskjerm, her finnes jo alle kanaler, og det var storkamp mellom Manchester United og Chelsea på Canal +. Det var en god kamp, regelrett underholdende i ordets beste mening, og jeg fikk også lest unna ukens aviser mens jeg så den, riktig så bra. Og til middag var det søndagsmiddag med kjøtt og saus og poteter og broccoli og alt på skikkelig vis, søster Tone var også på besøk med Sara, og søster Tonje bor jo også for seg selv, og var strengt tatt på besøk hun også. Det var en familiemiddag, fulgt av familiekaffe.
Til slutt tok jeg ut det bærbare mirakelet for å skrive denne posten på WiFi på terassen i Rogalands milde septemberkveld. Kortbukse og t-skjorte, kaffe i mengder, kake, sjokolade. Det føles veldig naturlig å ha det slik, det er å være hjemme. Jeg kunne jo bare sittet slik og skrevet alt mulig utover kvelden, men Tone har innkalt til søskensamling i anledning en storbursdag vi har i vente, så dit må jeg nok gå. Det er den slags plikter som faller meg lett.
En finfin helg har det vært på reise. Det viste seg å være et riktig lykketreff at visumnødvendigheten røsket meg ut av Bergen, og først til Oslo, så hjem til Rogaland. Opplevelser er verdt sin vekt i pengene det koster, for å prøve en liten aforisme igjen. Jeg vet ikke om denne vil overleve og bli en naturlig del av det norske språk, riktignok. Men jeg vet at jeg er i topp humør og fullt ladet for en ny uke med hverdager. Og etter dem følger ny tur til Russland, det følger besøk, det følger fest, det skal bli fjelltur, det blir flere av alt, og også flere ganger vil jeg vende hjem, slik jeg i overskriften skrev at vi rogalandinger alltid gjør. Jeg skal sørge for at den ikke lyver.
