Jeg var som vanlig litt sent ute, slik at møtetiden klokken 1100, nok ble til et klokkeslett der elleve ikke er nevnt, men vi hadde hodelykt og som vanlig rikelig med niste, så en ordentlig tur skulle det uansett bli. “Monstertur”, har vi begynt å kalle det nå, etter at min kamerat – som i likhet med meg ikke er slepphendt med sterke uttrykk – hadde brukt dette ordet for å foreslå en erstatning for de tradisjonsrike fjellturene rundt Hardangervidden, vi har gått en slik helgetur hver høst siden 2000, må ha vært den første. Den gang var vi på Finse, der har vi vært oftest, og det er veldig, veldig bra. Men i år var min kamerat i Frankrike hele september, og jeg var bortreist i oktober, og dermed ble det for sent før vinteren. “Vi kan heller gå en monstertur i Bergensfjellene,” sa han, uventet. Siden har dette vært benevnelsen.
Opp til Fløyen går det vanligvis i rask gange, mens den ene instruerer den andre i et språk han kan, eller det bli gitt skape analyser av de siste hendelser i privaten eller ute i verden, og vips er vi på toppen, og fortsetter uten snakk om det rett innover mot Blåmannen, og opp til Rundemannen, der vi endelig er på skikkelig fjell med skikkelig utsikt. Ikke for det, det er vakkert hele veien oppover, og spesielt i klar himmel og sollys, men det er noe eget når man er på toppen og virkelig har oversikten. Her hadde vi vår først rast, med solbærtoddy og sjokolade, og jeg kunne servere mine søte drømmer fra i går, småkakene det ikke er mer å si om, enn at vi tok én hver.
På baksiden av Rundemannen har vi endelig kvittet oss med synet av byen. Bergen er en fin by, men ingen by kan måle seg mot skikkelig fjellheim, og selv om Bergens byfjell aldri kan bli riktig ville, har man mange mektige syn å se, med vann og stein og norsk gress og lyng. Nå er vi godt varme i både gåing og snakking, og ærgjerrigheten kjenner ikke lenger grenser, nå er det ikke måte på hva som må gripes over og gjøres raskt i livet, det meste har med fag å gjøre, vi må studere nye fag og lære litt flere språk og generelt bare sette oss dypere inn i langt flere ting. Min kamerat hadde for eksempel setningen: “Sanskrit er nok mitt neste store prosjekt når det gjelder gamle språk”. Fra ingen andre kanter får jeg heller kritikk, for at jeg ennå ikke har lært meg indisk og hebraisk skrift, og latin burde jeg selvfølgelig for lengst ha lært.
Jeg har gjennom årene gått mye i Bergensfjellene, men i år og i fjor har det blitt lite, så selv om jeg husker de fleste veier og stier, kjennes det veldig nytt og friskt. Etter å ha gått opp til platået som utgjør selve vidden, her er det man går fra Ulriken til Fløyen, etter å ha gått opp der, vet vi at vi må skjære ned igjen, for å gå hele veien blir for langt, om man ikke starter tidligere. Jeg legger ved et bilde fra herlige GoogleEarth for intereserte, noen kan jo være interesserte. Jeg har merket med rødt hvor vi spiste middag.
Ruten vi gikk
Middagen var det min kamerat som hadde ordnet. Det var den sikre suksessen, Rømmegrøt. I Solveggen med vanndråper dryppende fra planter og gress, lunt for vinden, og vann og fjell og skrent og dål, og solen som gikk ned bak Løvstakken og Øygarden med havet og det hele, det er flott greier, og min kamerat satte i gang med setningskonstruksjoner i gammelgresk. For en gangs skyld klarte jeg også å lage kaffen for sterk. Og det ble raskt kaldt, iskaldt så snart solen var nede, og det var bare å pakke sammen og fortsette å gå.
Nå gikk det raskt og lett og uten for mye snakk nedover lyng og stein, og snø og is, mens skumringen gikk over i mørke, og det ble stadig vanskeligere å se. Enhver skikkelig tur skal jo ha noen elementer av litt halvskummelt, litt halvdramatikk, og her var det å gå nedover steiner man egentlig ikke så, hvor det hele tiden var snø og is. Denne nedstigningen er egentlig Bergens vakreste, men denne gangen så vi ikke så mye, men det er uansett veldig kjekt å gå i slikt terreng. Før vi kom alldeles helt ned, hadde vi en siste rast og hver vår appelsin. Forrige gang glemte vi skammelig hele appelsinen, så denne gangen kompenserte vi med å ha med tre.
Da den var spist, var det bekmørkt. Og nedover skogen gikk det med hodelykt. Vi måtte på et punkt skjære gjennom, og droppe stien som gikk i en tvilsom retning, og bare gå rette veien gjennom skog og kratt, og ha det gøy med det. Helt nederst i isdalen hadde vi den siste appelsinen, og litt mer sjokolade. Nedover Kalfaret og hjem er bare en ekstra etappe, det er å gå i terrenget som er kjekt. Og det er alltid kjekt.
Samtidig var min mor og min søster Tone i Spania, på den turen mor og far skulle gjøre for å feire 60-årsdagen hans. Slik gikk det ikke. Det er fortsatt gode dager for meg, fortsatt gode dager igjen, og jeg har ikke noen problemer å fylle dem med innhold. Men det er alt sammen litt tommere, og alt ville vært så mye mer meningsfylt, om far fortsatt hadde levd. Nedover siste del av turen tenkte jeg en del på det. Det var en novembertur på så mange måter.
Og de søte drømmene fra i går, jeg kan ikke komme vekk i fra at de mest av alt er harde.
[...] Novembertur i Bergensfjellene [...]