Måken, av Anton Tsjekhov

I dag leste jeg ut mitt første russiske skuespill i original. Lesningen var riktignok godt støttet av en norsk oversettelse i den andre hånden, og at jeg kjente handlingen sånn noenlunde etter å ha lest stykket på engelsk tidligere. Det var «Måken», av Anton Tsjekhov, eller «Чайка», som det heter på russisk.

Måke på Nordnes

Dette er Tsjekhovs første ordentlige skuespill. Det er dette han først satte opp på Aleksandrinskij-teateret i St. Petersbug, til dundrende fiasko, så på Kunstnerteateret i Moskva, til dundrende suksess. Dette innledet også samarbeidet med teaterregissøren og teoretikeren Konstantin Stanislavskij, et av de mest fruktbare samarbeid mellom dramatiker og instruktør i teaterhistorien. Man spør om den ene kunne klart seg uten den andre. For Tsjekhov er det slik, at om ikke Stanislavkij hadde hatt tro på ham og overtalt ham til å prøve seg også i Moskva, etter den vonde opplevelsen i St. Petersburg, så hadde ikke Tsekhov skrevet flere teaterstykker. Han mente selv han ikke dugde til det, og han tok publikums- og kritikerreaksjonen i St. Peterbsurg som et bevis på det.

For Stanislavkij passet Tsjekhovs måte å skrive teaterstykker på helt som om de var skrevet bare for ham. Det var bare med Tsjekhov det gikk an å spille fullkomment som Stanislavskij ønsket. Og Stanislavskijs tanker fikk etter dette en enorm innflytelse, både i Russland og gjennom hele Sovjet-tiden, men også i resten av verden, og særlig i vesten, med USA og Hollywood faktisk, som den viktigste tradisjonsbæreren nå. Stanislavskij mente skuespilleren skulle gå fullt og helt inn i rollen, leve og tenke som rollefiguren, så når Dustin Hoffman blir beundret for å ha jobbet så mye med autister før «Rain man», så er det en taktikk fra gamle Russland han har brukt. Tenk det. Metodene hans lever i dag i beste velgående.

Men dette var altså Tsjekhov, og Måken. Jeg leste den i russisk original, og i Kjell Helgheims samvittighetsfulle oversettelse. Med samvittighetsfull mener jeg at boken er full av fotnoter og opplyusninger om hvorrdan oversetteren har tenkt, og hvilke valg som er gjort og hvorfor. Som jeg har sneiet innom i tidligere poster, er jeg vanligvis uenig i disse valgene. Jeg hører til dem som går langt i å ønske en mest mulig bokstavtro oversettelse, og mener at de få norske oversettelser jeg har lest oppmerksomt, kanskje går litt langt i «at det skal fungere på norsk». For meg hjelper det ikke så mye om den fungerer på norsk, om det har blitt en annen tekst enn originalen.

Jeg har i denne posten her skrevet litt i forbifarten om eksempelet der Nekrasov blir oversatt til Pusjkin, og «Tver» til byen. Jeg skjønner ikke at det skal være noe problem om navnene i originalen blir beholdt.

Litt flisespikkeri, kanskje, men hvorfor ikke gjøre det riktig når «легкомыслие» blir oversatt til «dårskap». «легко» betyr «lett», «мыслие» betyr tanker, og vi har her et godt ord «lettsindig». Eller i det minste bekymringsløst. Settingen er akt 2, replikk 227, den gamle legen Dorn svarer Sorin (bror til Irina Arkadina), som har lyst til å ta kurbad for å få noe ut av de siste årene av sitt liv, årene i justisdepartementet har ikke gitt så mye. I Helgheims oversettelse får vi at «Man må ta livet alvorlig. Å ta kurbad når man er seksti år, og beklage seg over at man har opplevd for lite i sin ungdom, det er – unnskyld meg – den rene dårskap». Jeg skjønner ikke hvorfor man må unnå ordet lettsindig, her.

Senere i samme akt vil ulykkelige Polina Andrejevna gjerne at samme doktor Dorn skal ta henne med «bort herfra,» og at «nå mot slutten av livet kan vi vel slutte å gjemme oss, slutte og lyve». Doktoren mener det er for sent, og Polina svarer i norsk utgave «jeg skjønner at du ikke vil», i russisk «Я знаю, вы отказываете мне…» Det betyr «jeg skjønner at du avviser meg». Jeg mener det er langt sterkere sagt, hun konfronterer ham jo med avvisningen av henne, mens «jeg skjønner at du ikke vil» er en mer forsonende formulering. Det er kanskje bare jeg som er for opptatt av språk, og har et for sterkt forhold til ord?

Eller er ikke oversettelsen «Å, all denne smiger» fra «Вы опять хотите сглазить меня, скучный человек!» i fjerde akt, replikk 524 fra Irina Arkadina – litt halvhjertet. Det er gårdsbestyrer Sjamrajev som har gitt hennet et kompliment, og hun svarer på russisk «du ønsker på ny å sette det onde øye i meg, kjedelige menneske». Tja, jeg er ikke så flink i russisk at jeg skal kunne uttale meg utover hva som står i ordbøkene, men det ser på meg ut som oversetterens valg er å skjære igjennom i en setning som har voldt ham litt problemer. Nåvel, kanskje er ikke dette så mye å henge seg opp i, men jeg synes rett skal være rett. Og det finnes også andre eksempler der har skjedd små omskrivninger, i hvert fall hvis jeg var forfatteren, og noen skulle oversette meg.

Selve skuespillet «Måken» er uovertruffent enten man leser det på norsk eller russisk, eller engelsk, som jeg første gangen leste det på. Min venninne Ingrid Weme har skrevet hovedoppgave om provinsen i russisk litteratur, og dermed har også jeg blitt påvirket til å bli ekstra oppmerksom på dette. Samtlige av stykkene hans har handling fra provinsen, som oftest på et gods, der velstående mennesker er ute av stand til å få noe ut av livet sitt. De drømmer seg på hver sine måter «vekk herfra», til et nytt og bedre liv, for damene er eneste utvei giftemål, men tafatte menn er til ingen hjelp. Så går bare livene langsomt forbi, og «bare denne en gangen», som det heter i ett av stykkene hans.

I «Måken» er en av måtene å få realisert drømmen på gjennom teater og skuespill. Vi får et velkjent motiv med «play in the play», da Konstantin Treplov setter opp sitt eget stykke med Nina Zaretsjnaja i hovedrollen. Diskusjonen rundt dette stykket – som blir en fullstendig fiasko – får frem litt av teaterdiskusjonene som var i samtiden, om hva teateret egentlig skal være og hva som er verdt å sette opp. Komikeren Tsjekhov er også til stede her. Mor til Konstantin – nevnte Irina Arkadina – er også avdanket skuespiller, som har gjort sitt i fortiden, og siste teatermann er berømte og vellykkede «Boris Trigorin». Jeg har alltid sett på ham som Tsjekhov selv, men når jeg nå leste stykket oppmerksomt på ny, så ser jeg at han er altfor slem til å være det. Han er jo den som ødelegger «Måken» i stykket. Det er også han som skriver novellen, der man med en setning kan si hva stykket handler om. Det fantes en dame i en by, så kom det en dame forbi, og så ødela han henne bare, for han hadde ikke noe bedre å gjøre.

Stykket er av Tsjekhov selv kalt en komedie. Han har en eiendommelig humor, og tidligere kunne jeg bli rett og slett bli irritert over de vakre novellene hans, som han selv kalte morsomme. Nå mener jeg å skjønne mer hva han mener. Måken er som alle Tsjekhovs stykker meget trist, og alle karakterene er meget vakre, og varmt skildret, men i sine veldige ønsker etter å få ting til og få leve det liv de lengter etter, så er det mye morsomt som blir sagt og gjort. Stykkene til Tsjekhov har jo ikke de store tragedienes alvor, det er bare en kjedelig familie ute i provinsen det handler om, og bare en mislykket fyr som dør til slutt.

God lesning.

About these ads

4 comments on “Måken, av Anton Tsjekhov

  1. [...] Måken, av Anton Tsjekhov Offentliggjort i: [...]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s