Følgende setning stod i “Vårt land” i dag:
Et flertall av verdens innbyggere aksepterer ikke at man forsøker å omvende mennesker av en annen religiøs tro til sin egen.
Kjente problemer i norsk rettskriving er “og” og “å”, heter det sittende og lese eller sittende å lese, en kjent kjepphest er bruken av “som”, går det for eksempel an å skrive jeg overtok huset til bestemor som ble fullstendig renovert i fjor, noen er oppmerksomme på forskjellen mellom “ovenfor” og “overfor”, og en del verbpar med transitive og intransitive verb kan også volde problemer, om det for eksempel er huset brente eller huset brant. I Bergen er det til og med folk som tar feil av “ligge” og “legge”, slik at de sier – og skriver – jeg har lagt på sofaen i hele dag. Men det er fortsatt ingen som skriver jeg har sittet på oppvaskmaskinen.
Problemene i bruken av “sin” og “deres” er det imidlertid sjelden jeg ser eller hører diskutert. Jeg støtte på det første gang da jeg leste russisk og norsk med Julia, hun lærte norsk av meg, jeg russisk av henne, i 2007. Hun sa at en gang mot slutten av året da hun omtrent snakket feilfritt norsk, at hun hadde et par spørsmål. Ok, dette skal gå greit, tenkte jeg, kom med dem. Det første var spennende nok mellom “både” og “begge”, hun skjønte ikke når man skulle bruke hva. Det var artig å prøve å forklare, og noe ingen med norsk morsmål vil ha problemer med, ingen norske barn og voksne vil gjøre feil her. Det andre problemet var “sin” og “deres”, og jeg gikk like optimistisk til verks her med forklaringen. Men da hun etterpå hadde oppgaver å løse, gjorde til og med jeg feil.
Oppgaven var denne:
De satt på terrassen og så solen gå ned bak hytten ______.
Skal det være “sin” eller “deres”? Jeg sa øyeblikkelig “sin”, og tok med det feil, det skal være “deres”. Det blir veldig tydelig hvis man bytter “de” med “vi”: Vi satt på terrassen og så solen gå ned bak hytten vår. Det er opplagt. Hvis vi skriver: Vi satt på terrasen og så solen gå ned bak hytten sin, så vil det jo være sin egen hytte solen går ned bak. Og akkurat det samme vil være tilfellet om det er “de” som sitter og ser, solen vil også da gå ned bak sin egen hytte. Er det deres hytte, må vi skrive det.
Regelen er at “sin” viser tilbake til subjektet i setningen, eller den som utfører handlingen. I setninger med flere handlinger, altså der noen ser/ber/akspeterer/hører/etc noen gjøre noe, er det alltid pronomenet i den underordende setningen “sin” viser tilbake til. Med eksempel: Jeg ba ham slutte å tulle med konen sin. Da er det sin egen kone han ikke skal tulle med. Jeg ba ham slutte å tulle med konen hans. Da er det en annens kone han ikke skal tulle med.
Dermed finner vi greit ut av setningen i vårt land. Den overordnede setningen er “Et flertall av verdens innbyggere aksepterer ikke”, vi får en ny setning med “man forsøker” og handlingen det gjelder er å omvende noen til deres eller sin egen religion. Bytt ut “man” med “du”, og “et flertall av verdens innbyggere” med “jeg”, og det blir helt klart: Jeg aksepterer ikke at du forsøker å omvende mennesker av en annen religiøs tro til din egen. Setningen er ikke god, men den er riktig. Setningen i vårt land er verken god eller riktig.
Og: Det heter sittende og lese, ovenfor er det motsatte av nedenfor, mens overfor er vis a vis, eller på motsatt side, huset brant, mens det kanskje var noen som brente det ned, og det er ikke særlig bra å skrive at bestemor ble fullstendig renovert.
