I dag hentet jeg frem min russiske bok på størrelse med et leksikon, 1039 sider, samlingen tekster av den ukrainsk-russiske forfatteren Nikolaj Gogol, og startet på side 1. Det vil si, jeg startet på side 13, for det tok litt tid med omtaler og forord og tittelblader før selve verket begynte. Og jeg kom til side 15, for det var en uhyre vanskelig tekst, men dette er det første alvorlige verket jeg leser uten støtte av en norsk oversettelse. Og nå er få ting mer sikkert, enn at jeg kommer til å lese dette verket til ende.
All denne lesingen gjør riktignok at bloggen ikke kan oppdateres ordentlig, men det kan jeg love dere, det vil bli gjort. Gogol forlater jeg ikke halvveis. Han er kanskje ikke den største russiske forfatteren, han er vel knapt min favoritt, det er det Dostojevskij som er, men han er den som kanskje ligger nærmest til mitt temperament, og som jeg mest føler det er magi for meg å lese. Det er også den første russiske forfatteren jeg leste samtlige verker av, riktignok bare på norsk, men dog, det var starten, det var begynnelsen. Og fortsettelsen ser ut til å være helt uten ende.
