I dag fullførte jeg lesningen av en fantastisk roman. Det er en fantastisk roman som kan gi en rikere forståelse av ordet “fantastisk”, den er fantastisk på alle sett og vis, sjelden har en så komplisert roman så godt latt seg beskrive i et så enkelt ord. Fantastisk.
Jeg vil velge en litt uvanlig tilnærming til denne romanen, som jeg har lest halvannen gang tidligere, først en gang ordentlig, og så en gang til i hastverk for å diskutere den i en liten lesering vi hadde her i Bergen for en stund siden. Denne gangen leste jeg den meget nøye, med den russiske originalen i den ene hånden, og den utmerkede oversettelsen til Erik Egeberg i den andre. Det har vært ett kapittel til dagen, og det har vært noen gledens timer sammen med den. Den kan anbefales på ny og på ny, opptrinnene er fornøyelige, og hva det egentlig er med den er like forunderlig hver gang. Jeg skal som sagt velge en litt uvanlig tilnærming.
Jeg skal fokusere på den delen av romanen foregår i Judea den 14′de dag i vårmåneden Nisan, omlag i år 30, eller så, der en viss Pontius Pilatus spiller den udiskutable hovedrollen, og Jesusja Ga-Nostri, Levi Matteus og Jude fra Kariot er redusert til biroller. Det er historiske hendelser, den mest kjente historien i verden, og Bulgakov skriver den som om han dikter den på ny. Og han gjør det med en realisme som om han selv var til stede og så hva som skjedde. Og ikke bare så, men hørte, luktet, følte og sanset, i tillegg til å ha full tilgang til hovedpersonen Pontius Pilatus’ tanker.
Det er en kunst å skrive skjønnlitterært om historiske hendelser. Man skal ikke ha studert mye historie for å skjønne at hva man kan si om historiske overleveringer, er at det i alle fall ikke forteller historien slik den egentlig var. Og dess lenger bakover man går i tid, jo større blir forskjellen mellom fortellingen og historien. Med korsfestelsen av Jesus Kristus har vi også problemet at fortellingene om hendelsene ble skrevet ned noe sånt som 30 år etter at de var skjedd. Det blir som å skrive nå det som skjedde i 1979, om om man gjør det aldri så samvittighetsfullt, vil det være vanskelig å få det akkurat som det var. En annen fin måte å se disse problemene på, er å lese om en begivenhet man selv har vært til stede på, det er jo sjelden beskrevet slik man selv opplevde det.
For de som var til stede ved korsfestelsen av Jesus var det langt fra noe spørsmål om hvilken verdenshistorisk betydning dette skulle få. Ja, alt dette kan jeg nå skrive såpass klart, nettopp fordi forfattere av format Mikhail Bulgakov har vist det for oss. I forhøret mellom Pontius Pilatus og Jesusja Ga-Nostri – tenk å være til stede på det! – så er hovedproblemet til Pontius Pilatus kjedsomheten i Jersjalaim, den voldsomme heten og ikke minst en fryktelig migrene. Han har ikke det minste lyst til å forhøre denne merkelige mannen, som går rundt og sier at alle folk er gode, og som kanskje kan bli en trussel mot det romerske overherredømmet. Kan tro. Og Pontius Pilatus ser naturligvis også dette, det er helt hipp som happ om denne Jesusja Ga-Nostri blir korsfestet eller ikke, så mange ganger under det lange forhøret får vi et innblikk i tankene hans, der han tenker han bare skal dømme eller frikjenne ham, og komme seg inn og hvile.
Vi kjenner naturligvis til hvordan det går. Bulgakov avviker ikke fra kildene, som jo er det nye testamentet, Jesus blir dømt, men ikke for helt det samme som i evangeliene, og mengden velger etterpå å frikjenne Barabas, heller enn Jesus. I Bulgakovs roman er dette helt opplagt, siden Barabas er en opprørshelt, mens Jesusja bare er en nokså ukjent pratmaker som attpåtil snakker i mot de lærde. For Pilatus ville det på alle måter være bedre å henrette Barabas, siden han kan være farlig, men det er nå en gang folket som bestemmer, og de velger Barabas.
Innimellom alle disse delene fra Judea foregår den andre delen av romanen i datidens Moskva. Kapitlene fra Judea kommer midt inni. Og midt inni er det et langt kapittel om hvordan Jesusja ikke bærer korset til skalleberget, men blir kjørt dit, og på ny er den fryktelige varmen hovedsaken. Levi Matteus, skriveren, blir her en hovedperson. Han er fortvilet over at han ikke klarer å frigi Jesus ved å drepe ham, vi får til og med se hvordan han lykkes i å stjele en kniv fra en brødbod, men han rekker ikke å ta igjen opptoget med de tre dømte. Og på skalleberget får ingen utenforstående lov til å komme. Om selve korsfestelsen er Bulgakov ganske riktig mest opptatt av heten og insektene, og nevner ikke engang nagler, det er ikke dem som dreper, hvis de i det hele tatt ble brukt. Og den romerske soldaten stikker spydet i Jesus ikke for å kontrollere om han er død, men for endelig å drepe ham. Det følger et voldsomt og nesten overnaturlig tordenvær med regn og storm, og i dette er det Matteus skjærer den korsfestede ned og fjerner ham.
Men det er altså verken Jesusja Ga-Nostri eller Levi Matteus som er hovedpersonene her, det er Pontius Pilatus. Og han finner ikke ro etter det som har skjedd. Den døde som mente alle mennesker var gode kommer til ham i drømme, og forsikrer ham der om at ingen henrettelse har skjedd, det kan ikke være tale om noe slikt. Hele uroen til Pontius Pilatus er i det hele tatt ganske mystisk, og det er denne som – på like mystisk vis – knytter disse hendelsene fra antikken, sammen med noen riktig fantastiske hendelser i samtidens Moskva. Og om dem og resten av romanen, skal jeg skrive i morgen og de neste par dager.
Her er listen over postene:
I. Mesteren og Margarita i Judea (Denne)
II. Mesteren og Margarita i Moskva (om den delen av romanen som foregår i Moskva)
III. Mesteren og Margarita i litteraturhistorisk sammenheng (om romanen i litteraturhistorien, russisk- og burlesk litteraturhistorie)
IV. Mesteren og Margarita i samtidens Sovjet (om romanen i samtiden, Stalin-tidens Sovjet)
V. Mesteren og Margarita – filmen (om TV-serien som ble laget i Russland i 2005)
