Mesteren og Margarita i litteraturhistorisk sammenheng

Jeg fortsetter min gjennomgang av den fantastiske romanen Mesteren og Margarita, av Mikhail Bulgakov. Fredag skrev jeg om handlingen i romanen lagt til Judea, i går skrev  jeg om handlingen lagt til Moskva. I dag skal jeg skrive om romanen i en litteraturhistorisk sammenheng. Erik Egeberg gjør det utmerket i etterordet i den norske utgaven, alle som leser den vil få med seg det. Det er også fullt opp med engelske nettsider som skriver i det vide og det brede om dette og om annet som omhandler  romanen, enkle nettsøk vil finne frem til dem. Jeg vil skrive om den litteraturhistoriske sammenhengen som betyr noe for meg.

Da er det klart at det er Bulgakov og det russiske, og spesielt kanskje Bulgakov og det ukrainske, siden Bulgakov er født i Kiev, og en annen av de største burleske humoristene er født i Poltava. Selv om det er noen russiske forfattere som prøvde å ta etter ukraineren Nikolaj Gogol (deriblant en størrelse som Fjodor Dostojevskij, som mest blir morsom fordi han prøver så sterkt uten å greie det helt, i satiriske fortellinger som En pinlig historie og Krokodillen), uten at noen greier det helt. Anton Tsjekhov kan også skrive morsomt, men aldri satirisk, aldri burlesk. Vi må opp igjen til vår tid for å finne noe lignende (bedre opplyste må opplyse meg om jeg tar feil!), da har vi til gjengjeld to, Andrej Pelevin fra Russland, og Andrej Kurkov fra Ukraina. Derimot vil jeg vende blikket litt ut i verden, spesielt ved å holde meg til mellomkrigstiden, der en annen favoritt av meg også kunne skrive riktig vanvittig som om galskapens logikk ikke stod tilbake for virkelighetens. Han heter Franz Kafka. Til sist vil jeg se på hvordan Bulgakov bruker Djevelen i litteraturen, hvor jeg vil gå litt mer overfladisk til verks, da jeg ikke kjenner så godt andre verk enn Dr. Faustus av Thomas Mann.

Bulgakov og Gogol

Og da vil jeg begynne med at Mikhail Bulgakov er født i Ukraina, i Kiev, og med det har et fellesskap med den andre store satirikeren og absurdisten i russisk litteratur, Nikolaj Gogol. De er begge ukrainere som skrev på russisk. Det er klart Bulgakov kjente Gogols verker ut og inn. De har begge en burlesk skrivestil, begge liker å ha fortellere som ikke nøler med å legge til litt og kommentere litt, og de ser begge ut til å skrive ut i fra et enormt overskudd.

Ordet absurd er et ord man skal være litt forsiktig med i litterære sammenhenger. Det er ikke godt å vite hvordan det ordet blir forstått. Men la oss nå ta ordet alvorlig, og se hvordan Nikolaj Gogol og Mikhail Bulgakov skriver absurd. De har begge fellestrekk med at det ikke egentlig er noen grenser for hva som kan foregå i verkene deres. For Gogol velger jeg å holde de tidlige verkene unna, de er ikke skrevet med den humoren han senere har, og der har det asburde om det finnes et annet uttrykk. I det som på norsk kalles St. Petersburgnovellene hender det i den mest absurde av dem at en nokså høyerestående person mister nesen, og må reise rundt i byen og lete etter den. Det er helt konkret, og ment helt virkelig. Han reiser rundt i byen for å lete etter nesen, og finner den av og til også, men han får liksom aldri tak i den. Et sentralt moment er hvordan hovedpersonen og alle rundt ham forholder seg til det absurde. Og her er Gogol og Bulgakov like, det er alltid veldig menneskelig og aldri som om det er snakk om noe mystisk eller farlig eller noe slikt, det er ofte naturlig reaksjoner som ‘å nei, det er pinlig å gå rundt uten nese”, og “hva kommer nå de andre til å si”.

Karakterene i Mesteren og Margarita oppfører seg også veldig dagligdags i forhold til det vanvittige som egentlig skjer i romanen. Den eneste som blir litt ordentlig oppspilt er Ivan Hjemløs, men han blir effektivt plassert på galehus.

Både Bulgakov og Gogol bruker det absurde for å utlevere hvordan vi oppfører oss, hvordan vi er opptatt av hva andre tenker om oss, og at vi er villige til å finne oss i det meste, så lenge det ikke blir noe snakk om det, og vi ikke taper ansikt.

Men skillet er også stort. Selv om Gogol skrev i tsartiden, som kunne være ille nok, så skrev Bulgakov under Josef Stalin, en periode som krever noe større alvor. Og hvordan romanen passer til samtidens Sovjet skal jeg skrive om i morgen.

Bulgakov og den nye russiske litteraturen

Jeg skal her konsentrere meg om to forfattere og to bøker: Victor Pelevin med Omon Ra, og Andrej Kurkov med Døden og pingvinen. Med begge disse bøkene tenkte jeg at disse tar arven videre direkte fra Gogol og Bulgakov, spesielt gjelder dette for Pelevin.

Pelevins lille roman handler om en gjeng russiske kosmonauter som skal ut og utforske månens bakside. Løgnene og vanviddet er nå helt utilslørt, propagandaen på skolen overgår alle høyder, der amerikanerne blir kritisert for å sette menneskeliv i fare, noe aldri sovjetrusserne ville finne på å gjøre. De bemanner rakettene med roboter, som riktignok er mennesker, og alle er parat til å gi livet og kommer til å gjøre det.

Kurkovs roman har jeg skrevet om før. Det har også en smått absurd handling, med skribenten som drømmer om å skrive store noveller og fortellinger, og ender opp med å skrive nekrologer i en avis. Smått absurd blir det når nekrologene skal skrives på forhånd, og denne pingvinen han skaffer seg blir en viktig deltaker i romanen.

Ingen av disse to er av et format som kommer opp mot Gogols og Bulgakovs. De lider også litt under at de ikke har like viktige historier å skrive.

Bulgakov og absurd litteraur utenfor Russland

Den absurde litteraturen er noe som ligger for meg og mitt temperament.

Franz Kafka skriver i Forvandlingen om Gregor som våkner og er forvandlet til et ekkelt kryp. Det fascinerende med Kafka i denne novellen, og i alle andre tekstene hans, er at karakterene i fortellingene alltid uten videre akspeterer premissene i det som skjer med dem. De godtar alltid det absurde som den nye regelen. Således er det ikke det forferdelige i å bli forvandlet til et ekkelt kryp som mest av alt gjør Gregor fortvilet, det er det at han nå ikke vil rekke jobben.

Sånn er det i Mesteren og Margarita også. I møte med de absurde opptrinnene holder karakterne på det rasjonelle tenkesettet, noe som ofte gir en komisk og virkningsfull kontrast.

Det absurde blir brukt som et virkemiddel for å få frem noe karakteristisk i menneskets tenkemåte og oppførsel. For Gregor i Forvandlingen kan det være den overdrevne respekten og lydigheten overfor arbeidsgiveren, tjenerånden og underdanigheten som ikke engang lar seg rokke av at han er blitt forvandlet til et insekt. I Mesteren og Margarita kan det for eksempel være at man midt mens djevelen går omkring i Moskva, fortsatt bekymrer seg for å tape ansikt, man henger seg opp i noen småsedler, man tviholder på det man er innlært (enn si indoktrinert).

Bulgakov og Kafka var samtidige, men skrev etter hva jeg vet uavhengig av hverandre. Men det er likevel likheter i skrivemåten og i bruken av det absurde.

Bulgakov og andre forfattere som skriver om djevelen

Dette er ikke et spesialområde for meg. Jeg skal skrive mer om det siden, og nøyer meg foreløpig med å skive at Bulgakovs Woland på ingen måte fremstår som spesielt ond, selv om han betegnes som ondskapens fyrste og andre dystre benevnelser. Epigrafen er hentet fra Goethes Faust, der det står “jeg vil det onde, men gjør bare det gode”. Bulgakovs Woland ser verken ut til å ville verken det gode eller onde, og står egentlig nokså uten motiv for det han gjør. I den grad han har en motivasjon for handlingene sine blir de ikke gitt til leseren. Man kan kanskje si at han straffer de forfengelige og de som tenker stygt, men hvorfor han gjør det og hvilke gleder det gir ham blir ikke forklart. Hans motivasjoner står utenfor menneskets, slik det blir fremstilt i romanen, eller slik jeg tolker det.

Jeg skal skrive mer om dette og annet om jeg en gang får tid.

Her er de andre postene i serien om Mesteren og Margarita

I. Mesteren og Margarita i Judea (om delen av romanen som foregår i det gamle Judea)

II. Mesteren og Margarita i Moskva (om den delen av romanen som foregår i Moskva)

III. Mesteren og Margarita i litteraturhistorisk sammenheng (Denne)

IV. Mesteren og Margarita i samtidens Sovjet (om romanen i samtiden, Stalin-tidens Sovjet)

V. Mesteren og Margarita – filmen (om TV-serien som ble laget i Russland i 2005)