Mesteren og Margarita i samtidens Sovjet

Det er alltid litt fristende når man sitter i trygge, gode Norge og leser litteratur skrevet under regimer vi protesterer mot, å lese denne protesten inn i denne litteraturen uten at den nødvendigvis trenger å stå der. Det er ikke noe som er eget for Norge. Når man lever i et samfunn med verdier man tror på, så tenker man nok litt at andre mennesker i andre samfunn egentlig også støtter disse verdiene. Vi i det frie vesten kan vanskelig tenke oss at ikke forfattere i ufrie regimer ikke skal kritisere ufriheten og undertrykkelsen. Saken er at de aller, aller fleste forfattere vi kjenner har skrevet under regimer vi ville oppfatte som rene diktatur, og av de største forfatterne er det rett og slett vanskelig å nevne noen i det hele tatt som har levd i et fritt og demokratisk samfunn. Det er regelen og ikke unntaket at det har vært problemer med sensuren, at man ikke har måttet kritisere regimet for mye, at man har måttet passe seg litt.

Når det er sagt, er Mikhail Bulgakov likevel i en særstilling. Han er født 1891 i Kiev, og døde 1840 i Moskva. Det er en kraftig underdrivelse at han var uheldig med valg av fødselsår og -sted. Han fikk revolusjonsforsøkene og opptøyene i 1904 og 1905, han var en ung mann i 20-årene gjennom første verdenskrig, og fikk borgerkrigen og hungersnøden da han rundet 30 år. Han hadde rukket å utdanne seg til lege, og hadde også tjent som krigslege både under første verdenskrig og borgerkrigen, i borgerkrigen for de hvite. Han hadde dermed lagt alt til rette for å komme på kant med det røde regimet som gikk seirende ut av krigene, og han økte problemene for seg selv ved å skrive noen merkelige bøker og historier som ikke akkurat kunne virke oppbyggende for den oppvoksende, kommunistiske slekt og det nye Sovjetmennesket. Regimet som fulgte Lenin – Stalins – er noe av det mest undertrykkende verden har sett, og i alle fall det mest totalitære i noe kulturelt utviklet land. De verste regimene – som Pol Pots Kambodsja og diverse skrekkregimer i Afrika – hadde ingen hoder som Bulgakovs til å kritisere det.

Jeg vil velge noen hovedmotiv for hvordan Bulgakov kanskje kritiserer den Sovjetiske stat.

Jeg vil velge noen hovedmotiv når jeg skal knytte romanen opp mot samtidens Sovjet. Det er for eksempel slående hvordan boken blir til, og parallellene det er mulig å trekke til hvordan Mesterens roman om Pontius Pilatus blir til i verket. Det er vanskelig å lese de hatske angrepene mesteren i romanen blir utsatt for fra litterære kritikere og andre, uten å tenke på den kritikken Bulgakov selv må ha kjent på kroppen. Mesteren blir gal av det, mens Bulgakov klarer å redde seg, og får også skrevet ferdig romanen.

Selve Woland og hans lakeiers opptreden kan også minne om opptredenen til Stalin og hans hemmelige politi. Nå vil jeg på ingen måte hevde at Woland er Stalin, den parallellen går ikke opp, men hvordan han og lakeiene har kontroll over hele samfunnet og alt som skjer i det, det har likheter. Særlig artig synes jeg det er når han som eier restauranten ved Varieteteateret kommer og klager over at publikum har betalt med penger som har blitt til verdiløst avispapir, og Woland spør om han er fattig. – Ja, nikker han, hvorpå Korovjev brøler pengesummen han har stående i banken, og under forskjellige planker hjemme, en sum som på ingen måte er liten. Sånn, i avhøret, å oppleve at motparten vet alt om deg, sånn må det ha vært for hundretusenvis i forskjellige avhørsrom overalt i det veldige Sovjetrussiske riket.

Vi får også noen mer konkrete og jordnære eksempler på hvordan det må ha vært på den tiden. Vi ser den veldige kampen om leiligheter. For eksempel er nok onkelens tanker da Berlioz dør, at han nå skal få byttet til seg leiligheten hans i Moskva, den er nok representativt for tanker mange må ha tenkt en tid da leiligheter var noe man fikk tildelt, og ikke var noe man valgte.

Vi har også en sammenheng som Erik Egeberg peker på i etterordet i utgaven fra Document forlagt, 1995. Det romerske riket i Judea var fullt av angivere og hemmelig politi, det samme var Moskva og Sovjetunionen rundt 1930. Bulgakov gjør mange enkle, men effektfulle grep, for å vise sammenhengen mellom de to periodene. Mest slående er det når uværet herjer over de to byene, Jerusalem og Moskva.

Det finnes flere artige sammenhenger mellom romanen og samtidens Moskva, men det er ikke det som gjør romanen stor.

Det er også skrevet andre poster om denne romanen:

I. Mesteren og Margarita i Judea (om delen av romanen som foregår i det gamle Judea)

II. Mesteren og Margarita i Moskva (om den delen av romanen som foregår i Moskva)

III. Mesteren og Margarita i litteraturhistorisk sammenheng (om romanen i litteraturhistorien, russisk- og burlesk litteraturhistorie)

IV. Mesteren og Margarita i samtidens Sovjet (Denne)

V. Mesteren og Margarita – filmen (om TV-serien som ble laget i Russland i 2005)

De vil sannsynligvis bli noe utvidet etter hvert.