Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Første del

Porten inn til pantelånersken, Anna Ivanovna, i Forbrytelse og straff.

Frem til jeg reiser til Kiev i vinterferien har jeg tenkt å investere enda litt mer tid på russisk enn vanlig. Jeg gjorde stor lykke med Brødrene Karamasov i høst, lest på russisk og norsk, og lykken ble ikke mindre av Mesteren og Margarita, også på russisk og norsk, og nå følger jeg opp med Forbrytelse og straff, på russisk, og på norsk. Det blir ett kapittel til dagen, og siden disse kapitlene er lange og inneholder lite dialog, går det lang tid med til dem. Det er det vel verdt.

Forbrytelse og straff var den første store, russiske roman jeg leste, og den første store roman jeg leste overhodet. Man kan trygt si den forandret mitt liv. Siden jeg leste den først gang har en betydelig del av livet mitt bestått i å lese bøker, litteratur har blitt en av mine største interesser, og russisk litterarur, kultur og språk har bergtatt meg helt.

Første del av romanen inneholder kapitlene der Raskolnikov gjør prøvebesøket til pantelånersken, der han møter drankeren Marmeladov på en kneipe, der han mottar brevet fra moren om søsteren som skal gifte seg i ulykken for ham, der han drømmer om den gamle hesten som ikke klarer å trekke det enorme lasset og blir pisket av alle til døde, der han overhører samtalen med ideen om å drepe den onde panelånersken og bruke pengene hennes til noe godt, der han gjør seg klar til å gå og går, og selve mordet. Det er 7 kapitler. Kapittelet om Marmeladov er at mine favorittkapitler i hele verdenslitteraturen, i årevis har jeg gått rundt med fullt av setninger i hodet derfra. Og jeg har i årevis tenkt på hva russerne gjør som får meg så grepet av denne Marmeladov, ingen andre forfattere enn russiske har jeg sett skape en figur. Og Marmeladov er kongen av dem alle.

Oversettelsen til Jan Brodal er ikke slik jeg synes en god oversettelse skal være. Han oversetter riktignok romanen, men han gjør det ikke med Dostojevskijs ord, og ikke med Dostojevskijs rekkefølge på ordene. Gang på gang ser man at når oversettelsen byr på en utfordring, tyr Brodal til en lettvint løsning, og legger til et nødvendig ord eller skriver helt om til noenelunde samme mening. Det er ikke godt nok, mener jeg, når det dreier seg om en av de største romanene i verdenslitteraturen. Man kan lese den engelske utgaven, om man ikke er russiskkyndig, og se forskjellene. Jeg leser med en gråblyant, og skriver ned de verste eksemplene på at oversettelsen ikke stemmer riktig overens med originalen, og med Forbrytelse og straff bremser det lesningen.

Men bevares, jeg blir fullstendig grepet av Brodals oversettelse også, man skal lese uhyggelig oppmerksomt for å bli plaget av problemene med den. De første 7 kapitlene i denne store romanen er 7 perler, de kan hver og en leses på ny og på ny, de er forbløffende eksempler på mesterskapet til verdenshistoriens største romanforfatter. Med Dostojevskij er det mulig å komme med en sånn setning, og slippe unna med den.

Her er de andre delene av romanen

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Andre del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Tredje del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Fjerde del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Femte del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij – Sjette del

Forbrytelse og straff, av Fjodor Dostojevskij - Epilog