En post skrevet i hurten og sturten. På Sandefjord flyplass har de gratis internett satt opp, men på elendige maskiner, trege og ustabile. Jeg blir stadig kastet ut av internett, og må derfor skrive litt abrubt.
Stemningen fra i går har bare fortsatt, det er den spesielle reisestemningen, fryd og uro. Jeg fikk til slutt pakket i går, jeg tok meg sammen og gjorde det, og jeg satte vekkerklokken på tidlig for å legge oppi de siste tingene i dag morges. Jeg rakk til og med å brette sammen klesvasken og legge den i skapet, noe jeg ikke pleier å rekke selv når jeg ikke skal reise noe sted.
Så alt var ordnet da jeg gikk på jobb, jeg hadde til og med lagt frem de tingene jeg er mest nervøs for å glemme, og som jeg alltid må dobbelsjekke om jeg legger dem oppi for tidlig, de tingene lå fint på bordet da jeg kom hjem fra jobb. Jeg hadde til og med tid til å gå gjennom rutinene med å ting ut og inn i kofferten frem til avreise. Jeg var stresset for å ta med for mye, så jeg ikke kan kjøpe ting der nede, og endte nok med å sikre litt vel mye da kofferten bare veide 12 kilo. Så nå kan jeg handle som jeg vil i Kiev.
Det var nydelig flyvær fra Bergen til Sandefjord. Hardangervidda og langfjella lå snødekket og forlokkende, og ikke en sky hindret meg i å se det. Det var til og med gratis kaffe. Duppet av fikk jeg også, det var ikke den ting jeg ikke fikk.
Nå har jeg altså fått noen timer på Sandefjord flyplass. Det er 5 timer mellom ankomst fra Bergen og avreise Kiev. Det er lange timer, men det er timer med venting og jeg er under kontroll. Jeg kan for alvor slappe av. Automatisk innsjekk åpnet flere timer før avreise, så jeg er til og med gjennom den og gjennom sikkerhetskontrollen. Det er her ikke mer som kan gå galt.
Her på flyplassen har jeg spist siste rest av matpakke, og fulgt mine godt innarbeidede flyplassrutiner. De går stort sett ut på å sitte stille, eller å luske rundt. Her er det bare trestoler å sitte på, og på dem har jeg sittet. Ved siden av meg har vært en ukrainsk storfamilie eller flere familier, pussig nok bare med jenter. Og jentungene i såvidt skolealder har danset ballett for oss på flyplassgulvet, og omfavnet hverandre og omfavnet mødrene og tantene og alt hva det er, riktig så russisk. Man blir i godt humør av det, i hvert fall gjør jeg det.
Flyet til Kiev går 2120, og vil være fremme 0050, lokal tid. Da begynner det som kan bli vanskelighetene. Min ukrainske venner i Norge har ordnet meg leilighet, det vil si, en venninne av dem har funnet den for meg. Når jeg kommer frem, må jeg ringe henne, og hun skal bestille taxi for meg. Denne skal kjøre meg først til henne for å hente nøklene, siden til leiligheten min.
Her er så man ser mye som kan gå galt.
Jeg skal legge meg meget lykkelig i kveld hvis alt dette her går bra, men jeg holder klok av erfaring alt åpen for at det ikke går bra i det hele tatt. Selv på dagtid er det ikke bare lett å komme til russiske og ukrainske flyplasser, og hvordan jeg blant alle masende taxisjåfører skal vite hvem som er min, det står for meg litt uklart. Alle samtaler kommer til å foregå bare på russisk.
Selv med nøkkelen trygt i hånd vil ikke alle problemer være overstått. Ukrainske låser er ikke som norske, noen av dem er riktig så innbruddssikre, selv om man har rett nøkkel. Man skal kjenne teknikken i tillegg.
Men det vil helst gå godt, og aldri gå helt galt. Det er veldig snilt av mine ukrainske venner i Norge som har hjulpet meg, de har jo stått på litt, og det må også hun i Kiev ha gjort. I hvert fall kommer hun til å gjøre det når hun må holde seg oppe i natt, og styre med nøkler og greier. Det er veldig snilt av dem, de skal ha stor takk. Og de har all den ro jeg mangler om at dette vil gå bra.
Så er det bare å tilbringe noen timer til på Sandefjord flyplass, og håpe på at neste post er skrevet fra en leilighet Kiev.
