Nikolai Gogol (1809-1852)

I dag hentet jeg frem min russiske bok på størrelse med et leksikon, 1039 sider, samlingen tekster av den ukrainsk-russiske forfatteren Nikolaj Gogol, og startet på side 1. Det vil si, jeg startet på side 13, for det tok litt tid med omtaler og forord og tittelblader før selve verket begynte. Og jeg kom til side 15, for det var en uhyre vanskelig tekst, men dette er det første alvorlige verket jeg leser uten støtte av en norsk oversettelse. Og nå er få ting mer sikkert, enn at jeg kommer til å lese dette verket til ende.

All denne lesingen gjør riktignok at bloggen ikke kan oppdateres ordentlig, men det kan jeg love dere, det vil bli gjort. Gogol forlater jeg ikke halvveis. Han er kanskje ikke den største russiske forfatteren, han er vel knapt min favoritt, det er det Dostojevskij som er, men han er den som kanskje ligger nærmest til mitt temperament, og som jeg mest føler det er magi for meg å lese. Det er også den første russiske forfatteren jeg leste samtlige verker av, riktignok bare på norsk, men dog, det var starten, det var begynnelsen. Og fortsettelsen ser ut til å være helt uten ende.

I want to see the bright lights tonight, Richard Thompson

Jeg har siden jeg gikk på videregående skole hver eneste måned innvilget meg en ny CD-plate til glede og fornøyelse over at tiden går, og at jeg får mer musikk å høre på. For februar var platen en CD jeg fikk i bursdagsgave, en innspilling av briten Richard Thompson. Jeg har ikke hørt noe av denne artisten, men min venn har snakket varmt om ham i årevis, og ble til slutt lei av at jeg lot være å kjøpe ham, og kjøpte i stedet  I want to see the bright lights  fra 1973 selv.

Dette er en plate Richard Thompson spilte inn sammen med sin kone, Linda Thompson. I omslaget på platen ser man raskt at man har en kvalitetsopplevelse i vente. Richard Thompson var med i Fairport convention, som han forlot i 1971 for å satse på en solokarriere. Han spilte da i noen særdeles aktive år sammen med noen av de gamle vennene fra Fairport convention, i tillegg til  flere navn jeg ikke kjenner, og et jeg kjenner meget godt, nemlig Nick Drake. Om Richard Thompson er noe i nærheten av Nick Drake, så er det helt riktig at det har vært helt galt av meg å vente så lenge på å høre ham.

Og allerede ved et par gangers gjennomhøringer blir det helt klart at dette har vært helt galt. Dette er stor musikk, og viser bare enda en gang hvilke fantastiske musikere som har kommet fra de britiske øyer, og spesielt hvilke fantastiske musikere som fantes der rundt 1970.

Øyeblikkelige favoritter er The calvary cross, The end of the rainbow og i litt mindre grad When I get to the border. Ved gjentatte lyttinger kommer den ene perlen etter den andre, blant annet den direkte smertefulle Has he got a friend for me, der den nydelige stemmen til Linda Thompson åpner med “Saturday evening and I am all alone” så vondt som det aldri er blitt sagt. Sangen er dempet og lavmælt, med klimprende gitar og fløyter, og det herlige budskapet at hun spør sin venninne med den vakre kjæresten “Has he got a friend for me”. Aldri er det spørsmålet stilt med mindre håp. Og for å få den riktige snerten på sangen, er det artig å tenke på at det er mannen til hun som synger, som har skrevet den og spiller gitaren.

Men dette er sterkt fra begynnelse til slutt, enkel gitarmusikk, sterke, enkle tekster, og den vakre stemmen til Richard Thompson og særlig konen Linda.

Tenk at Richard Thompson har vært to ganger i Bergen, den ene gangen hadde jeg til og med billett, men somlet den bort. Den andre gangen glemte jeg det av. Neste gang vil ikke det skje.