Dette er bygningen jeg bodde i, sett nedenfra nær Klovska metrostasjon, Kiev
Posten er skrevet en dag på etterskudd, men det får våge seg, oppdateringene blir lett litt sporadiske på reise. Jeg skal utvide og ordne dem etter hvert.
I går var det søndag, solskinnsdag, og jeg begynte dagen smått bekymret for at jeg kanskje hadde bedt huseieren komme litt tidlig for å ordne noen sikringer. Klokken ti skulle han komme, jeg sa bare klokken ti, for jeg liker ikke å måtte avstå hele formiddagen for å være hjemme og vente på besøk. Men ti er tidlig når man har vært ute kvelden før, og det var jeg på Caribbean club, som jeg alltid besøker og morer meg i når jeg er her nede.
Det ble dog ingen fare. Ikke kan jeg godt navnet på gardiner, blendere, persienner, skodder, sjalusi (?) og alt annet man kan dekke vinduer med, jeg vet det sånn cirka, men hva jeg hadde vet jeg ikke (det var nok blendere). Uansett: Det kunne ikke holde solen ute. Og lenge før klokken ti var jeg helt våken og til og med stått opp.
Da sikringen var skiftet, var det tid for å planlegge frokost. Søndagsfrokosten kan man godt ta på en fin restaurant, jeg tok den på en fin restaurant i nærheten av Palats sportu metrostoppet, der får man god frokost for en hundrelapp. Det er dyrt, men søndag er søndag, og en god frokost er en god frokost.
Hovedsaken denne dagen var at jeg skulle møte Irina, min gamle læremester i russisk, hun skulle jeg møte klokken to.
Snakker om frokost, forresten, jeg har ikke spist det i dag heller. Det blir litt rot med brød og pålegg her nede for meg, så jeg må ut og spise i dag også, det får gå. Planen i dag er å besøke Babi Jar, et sted der jeg var også i fjor, og som jeg må besøke igjen på ny i år.
Posten vil bli skrevet ferdig senere.
*
Og senere er nå. Selv om jeg var godt fornøyd med den første leiligheten som befant seg ved “Petrasjka” metrostasjon, så tenkte jeg at jeg nok ville skifte til “Klovskaja” et stopp nærmere hovedgaten, Khresjtsjatik. Jeg tok derfor med meg all bagasjen like godt først som sist, og ganske riktig, den andre leiligheten var like bra, så da ble det den. Det er bare noen hundre meter oppe i veien fra der jeg bodde i fjor, og jeg har enkel gangavstand til det meste som er viktig i Kiev.
Slik ser det ut ved inngangen til Klovska metrostopp, Kiev
Da Tatiania var reist og alt var i orden hadde jeg mine første blini (russiske pannekaker) og borsj (ukrainsk suppe) for denne gang, pannekakene selvsagt med rød russisk kaviar, som jeg liker dem så godt. Deretter hadde jeg som nevnt en kort natt på Carribean club, et virkelighetsfjernt diskotek her i byen, som alle diskotek er virkelighetsfjerne i Øst-Europa. Det er stappfullt, både av mennesker og liv, og alt er veldig billig. Jeg kunne til og med kjenne igjen en av bartenderne fra i fjor, på nøyaktig samme sted i nøyaktig samme bar stod han også i år, og serverte drinker på nøyaktig samme måte natten igjennom som i fjor.
Jeg ble der imidlertid ikke natten ut. Jeg gikk hjem, og hadde en god og kort natts søvn før jeg tok i mot han som skulle skifte sikringen. Deretter hadde jeg litt nettarbeid å gjøre før frokost, frokost klokken 1200, på en restaurant i øvre kategori, meget bra. Jeg har den fordel når jeg er på restaurant, som jeg har skrevet før, at jeg liker alt som er mat, så jeg kan bare bestille hva som helst uten å vite hva det er. Derfor vil jeg alltid ha meny på originalspråket. Denne gangen ble det en nydelig omelett med noe skinke og forskjellig, og en annen rett med speilegg og poteter og – ganske overraskende – pølser. Ja, det må jeg jo skrive, jeg har en spesiell forkjærlighet for det som er “tradisjonell kost”, eller “på landsbyvis”, eller “som hjemmelaget”, så når slikt står i menyen, øker sannsynligheten for at jeg velger det. Det var den retten som var det med pølsene.
Speilegg, pølser og poteter på en restaurant i Kiev
Og det var veldig godt. Og jeg var ute i veldig god tid. Jeg skulle møte Irina klokken 1400, min frokost begynte klokken 1200 og endte klokken 1300, og møtet skulle være et lite kvarer oppover gaten. Jeg tenkte derfor jeg bare kunne bruke tiden til å sitte der i restauranten og slappe av litt, kanskje lese litt på noen russiske gloser, kanskje gjøre ingenting, kanskje bare drikke litt te eller nypresset appelsinjuice. Alt det der gikk jo veldig greit, men da tiden kom til at jeg skulle betale, ble restauranten plutselig fylt av folk og tømt for kelnere, jeg måtte for første gang si “devusjka!” for å tilkalle oppmerksomheten til en av dem. Det betyr “jente”, og for en nordmann føles det jo helt galt å påkalle noen på den måten, men det er slik de gjør det her, og nå måtte jeg nå en gang betale. Denne jenta forsvant med Visa-kortet mitt, og ble borte i fem minutter før hun kom tilbake, og enden på det hele var at jeg ble ti minutter for sen til møtet med Irina.
Men akkurat det var raskt glemt. Vi gikk opp og ned hovedgaten og snakket på usensurert russisk, ikke engang når hun ikke på noen måte klarte å forklare meg et telefonproblem, tydde vi til nødløsningen engelsk, dette var russisk og bare russisk, samme hva vi skulle si. Hun hadde den finfine ideen at vi skulle gå og se teater en dag, og på repertoaret var det ene stykket mer fristende enn det andre, dessverre en god del av dem på ukrainsk i stedet for russisk, enda mer dessverre en god del av dem etter at jeg hadde reist hjem. “Onkel Vanja” og “Revisoren” er jeg villig til å se hvor som helst på et hvilket som helst språk, om det bare er skikkelig gjort. Det er det garantert her. Vi endte opp med “Don Quite”, i en bearbeiding av selveste “Mikhail Bulgakov”, en bearbeiding gjort i det spennende året 1938, da litt av hvert som kjent foregikk i Sovjet og ellers i verden. Bulgakov skrev altså om Don Quiote til teater. Resultatet skal vi se fredag.
Irina og jeg endte vår timelange vandring opp og ned Khresjtsjatik med å ha en liten lunsj på en ukrainsk katine, det vil si, jeg hadde lunsjen, mens hun så på. Og jeg snakket videre om alt som foregår i Norge og med meg, hva som foregår i Norge blir jo stilt i sitt rette lys når man kommer litt ut i verden. For eksempel tok det seg bra ut å fortelle at vi har en liten regjeringskrise nå, siden en minister har sagt først at muslimske politkvinner kan bruke hijab sammen med uniformen, så at de ikke kan gjøre det likevel. Og alle aviser sier ministeren må gå, siden han først sa ja, og så nei, og det samme sier partiene som ikke sitter i regjeringen, det er kaos! Hadde jeg bare hatt ordene for justisminister i stedet for bare minister, og rot i stedet for kaos, så hadde det tatt seg enda bedre ut.
Etter at Irina var gått tenkte jeg meg på teater i alle tilfeller. Jeg så nemlig at de spilte Hedda Gabler akkurat denne dagen, og jeg var helt overbevist om at jeg ville ha mye bedre utbytte av å se en forestilling av det stykket på ukrainsk, enn å se versjonen DNS satte opp og som jeg har omtalt tidligere på bloggen. Dessverre var dette stykket skiftet ut med et annet, uten at jeg hadde fått forløst lysten etter å se et eller annet, så jeg oppsøkte en konserthall og så at det skulle være gallakonsert. Det får være greit nok, jeg betale, gikk inn. Derav overskriften på denne posten.
Gallaforestillingen var imidlertid en skuffelse, i alle fall før pause. Det var jo ingen konsert i det hele tatt, det var dans, og musikken kom i fra høytalere, og var til overmål ikke engang russisk. Det begynte med Edith Piaf, og ble verken bedre eller verre. Jeg benyttet tiden til å duppe av litt.
Jeg på gallaforestilling
Etter pause tok det seg imidlertid avgjort opp. Det var Rimskij Korsakov, Scherzenade, og det ble spilt på ordentlige instrumenter av levende menneske nede i orkestergraven. Etter en stund gikk endatil teppet opp, og vi ble servert en fargerik forestilling med hopp og sprett og intriger i et harem. Det var vel verdt de knapt 50 kronene det kostet, de skulle bare kuttet ut første halvdel.
I morgen – som altså er i dag – er planen Babi Jar. Jeg er redd det vil være stengt om jeg prøver meg på et museum en mandag.
