Museet for Den store fedrelanskrigen i Kiev

 

 

Et bilde av Rodina matj i Kiev, tatt sommeren 2007. Kirgsmuseet er praktisk talt under føttene på den.

 

Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941 i en gigantisk militæroperasjon som til da var uten sidestykke i verdenshistorien, og som siden bare er overgått da Sovjetrusserne tre og fire år senere jaget tyskerne tilbake. Operasjonen hadde kodenavnet “Operasjon barbarossa”, og fronten strakk seg like fra Østersjøen til Svartehavet. Målet var å beseire Sovjetunionen i en tilsvarende Blitzkrieg som Polen, Danmark, Norge, Nederland, Belgia, Frankrike og flere tidligere var beseiret med. Den militære hensikten var å knuse fienden innen denne i det hele tatt rakk å mobilisere skikkelig, men lynkrigen hadde også andre fordeler, som at landets ressurser slapp å bli uttæret i en langvarig krig, og om operasjonen ble riktig vellykket, trengte ikke engang landet å skifte til krigsøkonomi.

Den tyske invasjonen kunne ikke i starten bli mer vellykket. Jeg har skrevet detaljert om det i posten Russland, der hele Russlands historie blir gjennomgått, og i posten Kiev skriver jeg (kort) om hvordan krigen artet seg i Kiev. Det er også stoff om den tyske invasjonen i Babi Jar. For den som ikke vil sjekke tidliger poster opp, er å si at det tyske angrepet tross flere varsler og etterretningsrapporter kom tilsynelatende fullstendig uventet på russerne, de var i hvert fall ikke i stand til å sette opp et effektivt forsvar. Josef Stalin, som i alt annet var så paranoid og mistroisk, stolte av en eller grunn på Molotov-Ribbentrop pakten og det tysk-russiske vennskapet. Han mente alle etterretningsrapportene fra inn og utlandet var et forsøk fra britene om å fremprovosere en krig mellom Sovjet og Tyskland, og hans ordre til kommandantene ved grensen, var å ikke svare på provokasjoner og å forholde seg i ro.

Resultatet var at tyskerene kunne rulle inn over det veldige russiske riket nærmest uten motstand. Hele det Sovjetiske flyvåpenet ble praktisk talt utryddet mens flyene var plassert på bakken, nazistene hadde fullstendig herredømme i luften. Den ene byen falt etter den andre, innen august var baltikum, Hviterussland og det vestlige Ukraina erobret av nazistene, som mange steder først ble hilset som frigjørere. Mange av disse områdene var jo få år tidligere – fra 17.. september, 1939 for å være nøyaktig – erobret av Sovjetrussiske styrker, og selv i områder som lenger hadde ligget under Russland, kunne man vanskelig forestille seg at Hitlers styre kunne være verre enn Stalins.

Det kunne det som kjent. Tyskerne så på slaverne som Untermensch, og den eneste grunnen for at de skulle få holde seg i live, var for å tjene tyskerne. Det var uansett for mange av dem, så de nazistiske kommandantene hadde klare ordre om ikke å spare menneskeliv i angrepene og i straffereaksjoner for motangrep. Spesielle Einsatz-grupper av elitesoldater ble også satt sammen for å følge etter fronten, og gjøre den ideologiske “opprydningen”, det vil si å utrydde jøder og andre uønskede elementer. Naziokkupasjonen var så brutalt hensynsløs at stemningen i befolkningen snart snudde seg til innbitt motstand mot okkupasjonsmakten.

Det er også flere elementer her. Det kommunistiske regimet til Stalin var riktignok forhatt, og særlig i Ukraina og i de andre vestlige republikkene i Sovjet-unionen, men det ble en veldig følelse av felles skjebne og felles lidelse i kampen mot de enda grusommere nazistene. Og i sorgen over å miste sine kjære i kampen mot nazistene, fikk den Sovjetrussiske befolkningen for første gang en sorg de hadde lov å vise offentlig. Sorgen over å miste sine kjære til GULAG-leire og henrettelse gjort av kommunistpartiet var livsfarlig.

Når krigslykken for Sovjeunionen senere snudde, fikk folket også en suksess  å samle seg om. Propagandasuksessen som kommunistpartiet stod for, om industrielle og økonomiske fremskritt, satt ikke så altfor dypt i befolkningen, særlig i 30-årene med hungersnød og terror og skueprosesser var kontrasrten mellom frykten man følte og gleden man skulle føle, altfor stor. At Sovjetstyrkene etter hvert klarte å slå tilbake tyskerne, den gang Europas suverent mektigste makt, gav en enormt etterlengtet selvtillit til en hardt prøvet befolkningen. Dette var også en seier man kunne være sammen om, alle hadde lidd, og alle hadde på sin måte kjempet, og kommunistpartiet kunne uten at det ble altfor påtrengende ta en stor del av æren. De hadde jo gjort de strategiske grepene som førte til seieren. De kunne også med noenlunde rett si at deres system hadde vist seg sterkere og bedre enn både det fascistiske og det kapitalistiske, siden det nazistiske Tyskland hadde beseiret hele det kapitalistiske Europa, før det altså selv ble beseiret av det kommunistiske Sovjet.

 Krigsminnesmerker

Sovjetunionen spilte på dette for alt det var verdt. I hver eneste by jeg har vært i finnes det et eller annet minnesmerke for den store fedrelandskrigen, som andre verdenskrig kalles i Russland. De fleste byer har flere, og byene som ble hardest rammet har virkelig monumentale. Alle byer som ble rammet har museum. Jeg har flittig tatt bilder av dem når jeg har reist rundt i Russland, Hviterussland og Ukraina, og jeg skulle gjerne ha postet dem og fortalt mer,  men denne posten skal handle om krigsmuseet i Kiev. For andre er det bare å kilkke rundt i poster om Russland.

 

 

Blant mange krigsminnesmerker jeg har bilde av, velger jeg ut dette fra Tomsk, Sibir. Tomsk ble ikke engang rammet, skjønt, unge menn herfra ble naturligvis brukt som soldater, og byens øvrige befolkning måtte ofre seg for å produsere krigsutstyr.

Gangturen fra Arsenalnaja til krigsmuseet i Kiev

Krigsmuseet ligger oppe på høydene der også det gamle klosteret Lavra ligger. Det er enklest å nå fra metrostasjonen Arsenalnaja, selv om det er et stykke å gå. Det går helt sikkert busser og marsjrutkaer det er mulig å følge, men jeg har aldri brydd meg med det, og pleier alltid å spasere. Det er en fin tur. Fra høyden har du flott utsikt over vestbredden av Dnjepr, dit Kiev har ekspandert i nyere tid med industri og boligblokker fra Sovjettiden. I solskinn er selv dette grelle synet vakkert. Og landet er jo så flatt, at man i all slags vær ser langt innover, det er god utsikt. Man går også i en god gammeldags park, der man hver lørdag er garantert å se både ett og flere bryllupsfølger, det er tradisjon for å dra festen opp dit for å ta bilder. Og i Ukraina som i hele det russiske området er det tradisjon for å ønske seg  noe når et brudefølge passerer forbi.

 

Her sitter tre ukrainere og studerer utsikten fra høydene på vestbredden av Dnjepr.

Gangturen fra Arsenalnaja til krigsmuseet går også forbi de gamle, ærverdige kirkebygningene og klosteret Lavra. Det var her det hele begynte, både for det russiske imperiet, og for den russisk ortodokse kirke. Lavra er også vel verdt et besøk, selv om det byr meg litt i mot å betale penger for å gå inn i en kirke, om enn det er en symbolsk sum.

Her er utsikten mot Lavra vinterstid, Kiev.

Hele gangturen tar omlag 15 til 20 minutter, kanskje mer. Jeg husker at jeg første gang var usikker på om jeg hadde gått for langt, men det er helt umulig. Museet ligger helt på enden av høyden, og moderlandsstatuen er så dominerende at det er umulig å gå forbi den, uten å legge merke til den.

 

Slik kan de se ut, kirkene i Lavra, Kiev.

Utenfor krigsmuseet

Slik omtrent ser det ut ved inngangen til museumsplassen.

Som alle krigsmuseer i det tidligere Sovjetunionen er det gigantisk lagt opp. Uteplassen er enorm, og med en gang man kommer inn på området, er det stilt opp tanks, artilleri, fly, helikoptere og diverse annet militært materiell. Da jeg var der sommeren 2007 spilte de også gamle militærsanger over høytalere spredd over hele parken, noe som i denne settingen bidro til den monumentale stemningen. Når man tenker på hva som har skjedd her, er det vanskelig ikke å bli grepet.

Eksempel på det sovjetiske granittmennesket ved krigsmuseet i Kiev. Sånne skulpturer finnes det mange av.

 Lenger nede som man nærmer seg museet, begynner utstillingen av statuer og skulpturer av soldatene i den røde arme. Det er i den umiskjennelige kommunistiske stil, enorme dimmensjoner og i steinhard granitt, meget enkle virkemidler. Ansiktsuttrykkene er målrettede, innbitte og skal utstråle kraft, det samme skal kroppsholdningen, men finere detaljer og finere følelser er det ingenting av. Det er det sovjetiske mennesket hogd i granitt. Og de sparer heller ikke på mengden skulpturer, det er mange av dem, og de er store.

 

To jenter leker seg ved de to farvelagte tanksene som er stilt opp utenfor krigsmuseet i Kiev.

Like før selve museet er stilt opp minneplater for de 12 byene som ble helter av Sovjetunionen under krigen. Alle disse byene har disse 12 steinene plassert et eller annet sted. I Moskva står de utenfor Kreml, i parken der, og i Sevastopol er de plassert i en av hovedgatene.  De fire første heltebyene var Leningrad, Stalingrad, Sevastopol og Odessa, de to første av åpenbare grunner, de to andre fordi de lenge holdt ut i heroisk kamp, før de ble slått. Etter hvert kom flere byer til, Kiev i 1961, Moskva i 1965, da tittelen helteby – eller город герой – ble formalisert. De seks siste er Minsk, Murmansk, Kersj, Smolensk, Novorossijsk og Tula. I tillegg har fortet i Brest en spesiell posisjon som “Heltefort”. Jeg har som et lite livsprosjekt å få besøkt alle disse heltebyene, og mangler foreløpig de fem siste jeg har nevnt her.

Her sitter jeg ved minnesteinen for heltebyen Kiev, utenfor krigsmuseet.

 

Til sist må jeg nevne Rodina matj, eller moderlandsstatuen, som jeg ikke liker i det hele tatt. Den er for mye. Selv den tunge skjebnen til byen Kiev under krigen forsvarer ikke å bygge noe slikt, og i hvert fall ikke på toppen av den største høyden. Den ser i tillegg svært billig og simpel ut, stiv og livløs, og med en positur og et ansiktsuttrykk som kanskje er enkelt å lage, men som slett ikke ser noe bra ut. Den er heller ikke ordentlig laget, og risikerer å tippe over med tiden. Den har sin parallell til skulpturen i Stalingrad – eller Volgograd, som det nå heter – med statuen på Mamaja Kurgan. Den er også monumental, men så var også Stalingrad monumental. Skal noe sted i veden forsvare et slikt minnesmerke, så er det Stalingrad. Der ser det bra ut. I Kiev gjør det ikke det. Og også byens befolkning reagerer på at tuppen på sverdet til statuen går høyere enn spirene på kirkene i Lavra, slik at denne dumme statuen blir Kievs høyeste punkt. Det er historieløst av kommunistene.

Kiev skyline sett fra østbredden av Dnjepr. Den abnorme moderlandsstatuen dominerer horisonten fremfor mer ærverdige kirkebygninger.

Selve krigsmuseet

Inngangsbilletten er noe sånt som 7 kroner, det er ingenting, og man får virkelig mye for pengene. Museet har tre etasjer proppet med gjenstander, bilder, modeller og minner fra krigen,  alt samvittighetsfullt gjort i den sovjetiske stil. Fortsatt har de ingen informasjon på engelsk, så om man ikke kan noen ting russisk, vil man ha problemer med å lese hva tingene er. Dog – jeg synes ikke det er så farlig, mange av tingene sier seg selv, og stemningen trenger man ikke språk for å forstå. Nordmenn vil jo klare å forstå noen av de tyske ordrene som er utstilt, blant annet den om at jøder skulle møte med alle eiendelene sine, den ordren som ledet til Babi Jar (for diktet til Jevgenij Jevutsjenko, klikk her).

 

Man trenger heller ikke kunne russisk noe særlig for å føle litt ærefrykt over forsidene til avisen “Pravda” under invasjonen, og ved noen av de kritiske øyeblikkene før. Man vet jo hvor elendig russerne var forberedt da tyskerne kom, og hvor elendig kommandantene med Stalin i spissen førte krigen den første tiden. Og man vet hvordan kommunistpartiet kontrollerte pressen.

Vestlige museum legger vekt på underholdning, interaktivitet og det som bare kan kalles “spennende” utstillinger, eller oppsett. De gamle kommunistiske museene stoler på seg selv, og at det de stiller ut ikke trenger noe pynt og dingeldangel for å være interessant. Her er alle muilge gjenstander fra krigen, granatsplinter, sprukne kokekar, vernepliktsbøker, en liten matrasjon, brukte, rustne patroner, alle slags våpen, alle slags ting. De står utstilt, bak glass, ikke mer enn det.

Man vil ikke ha så stort utbytte om man ikke kjenner historien på forhånd, men gjør man det, er dette museet og lignende museer andre steder i det tidligere Sovjetunionen gull verdt. Hvis man i tillegg leser litt på originalspråket, får man interessant innsikt i hvordan krigshistorien ser forskjellig ut etter hvor i verden man befinner seg. Ukraina er jo på god vei til å ta avstand fra sin fortid som Sovjetrepublikk og underlagt Russland, de vil gjerne orientere seg mot vesten, men her i museet henger så mye igjen fra den tidligere tiden, og det betyr så mye for så mange, at her kan man fortsatt føle stemningen fra Sovjetunionens stolteste øyeblikk. Og prioriteringene henger igjen, jødenes skjebne er sparsomt behandlet, selv om det kommer seg. Og i Sovjetunionens historiesyn er det de som egenhendig beseiret de fascistiske styrker til Hitler. Museet i Kiev er ikke så ille på dette, men det i Minsk, sier rett ut at de allierte styrker sviktet Sovjetunionen ved ikke å åpne en annen front tidligere enn Normandie.

Det er en sterk historie. Og blant mange sterke inntrykk vil jeg for dette museet trekke frem en spesiell og særpreget ide, med et dekket bord for omlag 60 personer, om jeg ikke husker feil, helt til slutt i rundturen (eller helt til slutt, det gjenstår seierskronen helt på toppen). På hver plass er et telegram, eller et brev, og her er ferdig utfylt med trykte bokstaver, og noe lagt til med skrift. Dette er beskjeden de etterlatte fikk når deres kjære var omkommet. Kaldt og kjølig, formelt, deres – og så navnet – døde - og så datoen og stedet, og så bare en liten ekstra setning, standard. Ikke noe mer enn det. Det var alt. Og det gjaldt altså millioner på millioner i det tidligere Sovjetunionen under deres store fedrelandskrig. For hver som døde, stod en plass tom ved matmordet.