Selv om jeg har stabilt internett i leiligheten min i Lesu Ukrainka nær Klovskaja metrostopp her i Kiev, så får jeg ikke skrevet noe særlig. Det blir litt kanskje på formiddagen, og litt kanskje på kvelden, om jeg ikke er opptatt med noe de tidene også. Og jeg har som vanlig gått hardt ut med mye å skrive og mye å gjøre, med blogger og mailer og det ene og det andre.
Forskjellen mellom denne turen og tidligere turer er at jeg denne gangen snakker med folk. Jeg begynte jo disse reisene mine liksom for å praktisere russisk, blant annet, og jeg har praktisert så mye jeg bare har kunnet, noe som normalt begrenser seg til når jeg skal bestille noe på restaurant, få meg et sted å sove og når jeg skal kjøpe en eller annen slags billett. Jeg har ofte smilt av meg selv som går rundt og liksom skal snakke med folk, men samtaler oppstår jo ikke av seg selv. Jeg tar ikke kontakt med noen uten at det faller seg helt naturlig, og det er jo bare sjelden det faller seg helt naturlig å ta kontakt med vilt fremmede mennesker. Og folk fra før kjenner jeg jo ikke stedene jeg reiser.
Det er forandret denne turen, og det er jammen bra, for det betyr at jeg får praktisert russisken gjennom ordentlig snakk, og viktigere at jeg er jo virkelig begeistret for folkene her nede. Det er så gøy med dem, og jeg snakker i vei over stokk og stein med en russisk som krasjer gjennom alle hindringer.
Det ble en ordentlig kickstart da jeg midt på natten måtte ordne alt med leiligheten på russisk. Så ble det en lang samtale i timesvis neste dag med min gamle lærer, her nede, hun er jo veldig flink til legge samtalen til mitt nivå og bruke ord hun vet jeg kan, og retter veldig diskret ved kort etter jeg har sagt noe feil, sier samme ting riktig. Mandag var det ingenting, da var det vanlige, jeg snakket ivrig i vei når jeg skulle kjøpe mat, men ellers lite og ingenting. Så var det ei som også skulle hjelpe meg med leilighet, men der denne ikke ble noe av, uten at det har hindret henne fra å være full av forslag, blant annet å være eksotisk vikarlærer fra Norge i engelsktimene på språkskolen hennes. Hun legger på ingen måte samtalen til mitt nivå, men snakker lynfort og med hele sitt ordforråd inkludert slang og faste uttrykk. I går var det møte med en venninne av mine ukrainske venner i Norge, hun bor i Irpen halvannen times togtur fra Kiev, og hun tok med seg søsteren sin til en hyggelig liten middag på Sushi-restaurant.
Restaurantbesøk på Petergof
Gårsdagen brakte også med seg et eksempel på hvorfor jeg synes det er så trivelig i dette landet her. Jeg tenkte jeg skulle ha meg en bedre lunsj, og gikk for superguiden, Kiev in your pocket, en guide som overgår Lonely planet på alle måter, og i særklasse når det kommer til restauranter. Der fant jeg på side 37 en restaurant som var russisk, etter min smak, og skulle ligge ved min metrostasjon, Klovskaja. En sjekk på Google Earth viste at gaten Pylypa Yrloka som restauranten ligger i, ikke akkurat ligger ved siden av denne metrostasjonen. Men jeg fant så noenlunde ruten jeg skulle gå, gikk den, og fant mirakuløst frem til restauranten. En dyr restaurant vanskelig å finne er ikke den beste ideen disse tider, utlendinger finner ikke frem, og Kievianere har ikke råd, selv de som tidligere hadde det, på grunn av finanskrisen. Jeg var kort sagt eneste gjest.
Restauranten var i antikk stil, det hang bilder av diverse slektsledd av Romanov-familien på veggene, det var heldekkende teppe på gulvet, antikke møbler, som nevnt, og av alle ting en videofilm fra Firenze som rullet og gikk over en TV-skjerm satt i ramme som et maleri, på veggen. En dyr restaurant her betyr at man får et par retters måltid med kaffe eller te etterpå for 300 kroner, altså prisen for middagen alene i Norge. Og maten er himmelsk. Jeg bestilte Soppsuppe etter Peter den store, og det som jeg tror ble en biffrett, siden de ikke and som jeg først ville ha, det var noe kjøtt og det måtte bli medium stekt, og det var veldig godt.
Hva som virkelig var moro var drikken. Etter at jeg hadde bestilt spurte kelneren om jeg ville ha noe å drikke, – ja, øl, jeg hadde til og med sett ut typen i menyen, jeg sa navnet på merket, – det har vi ikke. – Ja, da tar jeg øl, samme hva slags, – det har vi ikke. De hadde ikke øl på denne overklasserestauranten denne dagen, så hva kelneren i stedet foreslo til lunsj var whisky, cognac eller vodka. Det skal man si, det ble vodka, 50 gram. Og på ekte russsisk vis spiste jeg opp suppen, og drakk opp vodkadrammen kelneren hadde sjenket, og så middagen, og vodkadrammen kelneren hadde sjenket på ny. Slike ting opplever man bare ikke i Norge. Til dessert hadde jeg en nydelig, liten kanne sort te, servert med alle typer sukker og søtsaker. I de drøye timene jeg var der så jeg bare to andre gjester komme og gå.
Andre ting
Besøket på museet for den store fedrelandskrigen, som andre verdenskrig kalles her borte, det skrev jeg om onsdag. Det var også en lang og fin spasertur fra leiligheten der jeg bor, opp til høydene der dette museet ligger. Hver dag spiser jeg frokosten på det utmerkede, lille bakeriet, eller bakerbutikk, like ved Klovskaja. Jeg kommer med det sent i gang med dagen, for jeg blir som ved alle måltid sittende i timer. Været er skiftende, kaldt, rund null grader, overskyet, men av og til sol.
I dag skal jeg på teater og se Don Kikhot, det må nesten skrives slik (russisk Дон Кихот), siden det er en bearbeidelse for teater av Mikhail Bulgakov, og den russiske tittelen transkriberes slik. Originalen er selvfølgelig Don Quiote, av Cervantes. Det blir kanskje et besøk til de gamle kirkene kalt Lavra, også, det var her det begynte, både Kiev og hele det store russiske riket.
