I dag var det vanlig arbeidsdag i Norge i Bergen, men den var jo ikke vanlig i det hele tatt. Jeg kommer så å si direkte fra en lang vinterferieukes ferie i Ukrainas vakre og ærverdige hovedstad, Kiev, og så mye hendte fra jeg fredag 27. februar gikk ut av leiligheten min med kofferten i hånd, til jeg i går kveld midnatt gikk inn i den igjen, med kofferten ti kilo tyngre og minnene ende flere kilo tyngre. Det var litt av hvert som hendte der nede, og jeg skal skrive mer om det siden.
Jeg skal skrive mer om det siden. Og jeg skal skrive litt om det nå. Det er for meg helt å skifte ut tenkesett å reise til disse østeuropeiske landene, og særlig de russisktalende landene, det vil si Russland og Ukraina, egentlig. Det er for meg å komme til en ny verden, en ny måte å være på. Plutselig blir alt som irriterer meg i Norge helt irrelevant. Plutselig får man øynene opp for hva verden egentlig er for noe, hva som virkelig er verd å irritere seg over, hva som virkelig er problemer.
For en nordmann er det ingen problemer der borte. Jeg brukte uttrykket “kiss of luck” da jeg var gjestelærer i engelsk der borte, og skulle fortelle om Norge. Vi fant olje, og er dermed rike. Vi er så få og ubetydelige, at vi aldri skaper problemer for noen. Vi er godt likt overalt, det er ingen – eller svært få – som går rundt i verden og sier at de hater nordmenn. De fleste andre folkeslag er forbundet med betydelige fordommer, betydelige problemer bare fordi de er født i den nasjonen de er. Så når jeg kommer ned dit, blir jeg et rikt og eksotisk innslag, velkommen overalt.
Og det skjedde så mye, mye mer enn det skulle være plass til i bare en uke. Tilbake i Norge er alt liksom så langt unna. Men i tid er det bare siden i går at jeg var der. Tenk det. Og mer skal det bli. Mye mer.
