I dag ramlet det inn et tilbud fra Tanum lydbok i mailen min. Jeg ble medlem av denne bokklubben, fordi jeg ønsket hurtigsvarspremien, som jeg trodde var en Mp3-spiller jeg enkelt kunne frakte med meg, men som viste seg å være en CD-spiller, som også kunne spille MP3-filer. Jeg gav denne spilleren til mor. Og jeg må selv ta ansvaret for å avbestille månedens lydbok hver gang. Noe av det jeg frykter aller mest, er at jeg en gang skal glemme å avbestille, slik at jeg må betale de 250 kronene for en lybdok jeg aldri kommer til å høre på, og dermed ikke tjene noen ting på at jeg fikk denne MP3-spilleren. Jeg har tatt en risiko.
Måndedens lydbok for april er Myteknuseren, av John Lloyd og John Mitchinson. Oppleserne er Torkjell Berulfsen og Knut Borge, og det kan jo være artig nok, ikke et vondt ord om boken eller lydboken, for dem som er interesserte, er den sikkert kjekk. Jeg skal i stedet ta meg omtalen av boken, den som er å finne på nettsidene http://www.tanumlydbok.no/200/201.asp, og jeg skal bruke denne omtalen til å lære bort lite grann om språk, og lite grann om humor.
Her er teksten i sin helhet:
MyteknuserenDenne boka har tatt en hel verden med storm! En grenseløst morsom og lite pretensiøs sjarmbombe av en bok som vil gjøre deg mer nysgjerrig på livets små og store gåter …
Nå får du endelig oppklart hvilken vei badevannet renner ut av sluket på den andre siden av ekvator, hvilken farge Robin Hood hadde på strømpebuksene og hvilket havdyr som er det mest bråkete (reker). Vitenskapelig korrekte, korte og morsomme tekster påpeker, forklarer og korrigerer utbredte misforståelser, vanlige feiltolkninger, allmenn kunnskapsmangel og bevisst desinformasjon. Dette er først og fremst en grenseløst morsom og lite pretensiøs sjarmbombe av en bok som vil gjøre deg mer nysgjerrig på livets små og store gåter – men den kan også leses som en omfattende og ydmykende katalog over menneskehetens kunnskapsløshet.
Man skal ikke harselere for mye. Man skal ta teksten for det den er. Jeg har selv måttet skrive små, fyndige omtaler av egne teaterstykker til bruk i programmet og til pressemeldinger og løpesedler, det er slett ikke enkelt, det er mange hensyn å ta. Man skal i få ord få frem det som ellers er brukte en hel bok på å få frem, man skal vekke interessen, og man skal skrive noe man kan stå inne for, noe som er sant. Ja, og så skal man ikke skrive en tekst som skal studeres og rives fra hverandre. De fleste som leser den vil lese den, og øyeblikkelig glemme den. Det blir dumt å bruke altfor mye tid på teksten, greit nok holder i massevis.
Det var forbeholdene. Nå til det morsomme. Første setning er sikkert ment som en teaser, et slags lokkemiddel til å lese videre, eller en slags ingress. Men i en så kort tekst ser en slik teaser rar ut, i hvert fall når den er en tilnærmet ordrett – for ikke å si fullstendig ordrett – gjengivelse av en setning som kommer på ny tre setninger lenger nede. Da blir “en grenseløst morsomt” og “lite pretensiøse sjarmbomben”, kanskje litt utvannet, eller hva? Det blir vel kanskje litt komisk når disse uttrykkene blir repetert, de mister vel kanskje litt av sin slagkraft? Man skulle trodd noen hadde skrevet denne omtalen av boken, for å tøyse med den.
Så kommer påstanden om at den vil gjøre deg mer nysgjerrig på livets små og store gåter, fine greier, det er sånn man skriver det, men hva med “en omfattende og ydmykende katalog over menneskehetens kunnskapsløshet?” Jeg synes vel ikke akkurat omtalen av boken er noe særlig ydmyk. Heller ikke tror jeg kunnskapsløsheten blir noe særlig mindre av å lese denne boken. Og når man bringer inn hele “menneskeheten”, det er da et usedvanlig kraftullt uttrykk? Jeg har riktignok ikke lest den grenesløst morsomme og lite pretensiøse sjarmbomben av en bok, og har derfor kanskje unngått å bli ydmyket av vår kunnskapsløshet, men jeg har nå alltid regnet folk som Aristoteles, DaVinci, Newton og Einstein som en del av menneskeheten, bare for å nevne noen ganske få. Jeg må si jeg ikke finner deres kunnskapsløshet noe særlig ydmykende.
Min egen kunnskapsløshet, derimot, den er jeg ydmyk overfor. Særlig når det gjelder hvilken vei badevannet renner ut av sluket på andre siden av ekvator, hvilken farge Robin Hood hadde på strømpebukser og hvilket havdyr som er mest bråkete, her kommer jeg sørgelig til kort, som jeg gjør på sørgelig mange andre felt også. Og jeg tror ikke en grenseløst morsom og lite pretensiøs sjarmbombe av en bok kan gjøre noe særlig med det, i hvert fall ikke når den påberoper seg “vitenskapelig korrekte” tekster. Hele setning to, forresten, jeg har sjelden sett noe mer pretensiøst, det er ikke måte på hva denne boken skal og gjør. Jeg teller opp: 3 verb, 8 adjektiv og 5 substantiv må til.
Men først og fremst er altså dette en grenseløst morsom og lite pretensiøs sjarmbombe, men den kan også leses som en omfattende og ydmykende katalog over menneskehetens (intet mindre) kunnskapsløshet. Det er komisk.
Myteknuseren skal forresten ikke lastes for omtalen av den. Og ingen omtale i verden kunne få meg til å bestille boken.
