Med penger han hadde tjent på torskefiske utenfor Alaska kjøpte i 1996 Kjell Inge Røkke sammen med Bjørn Rune Gjelsten seg opp i det æreverdige norske industriselskapet, Aker. Han fusjonerte det med sitt eget holdingselskap, Resource group international (RGI), og gav det nye selskapet navnet Aker RGI. Dette var den nye tid. Gamle Aker mekaniske verksted er norsk industrihistorie, startet opp i 1941, med bygging av dampskip og hvalfangstskuter gjennom 1800-tallet, streiker og arbeiderbevegelse på begynnelsen av 1900-tallet, historie gjennom to verdenskriger (melkestreiken! melkestreiken!), krise i mellomkrigstiden, de vanvittige skipene i etterkrigstiden da man bare ikke kunne bygge dem store nok, ustyrlig optimisme fulgt av oljekrise på 1970-tallet, alt sammen, alt, til den gamle kommunisten og AKP-ml mannen, Dag Solstad, skrev verftets eller industriselskapets historie i det han selv kaller en roman, til 150 års jubileet i 1991. Aker kunne gjøre hva de ville. Få år etter var de kjøpt av Kjell Inge Røkke og hans kompanjong, Bjørn Rune Gjelsten, i hvert fall til en slik grad at de to kontrollerte selskapet. Tidligere var selskapet alltid eid og kontrollert av folk med solid erfaring fra shipping- og verftsvirksomhet, rike familier fra overklassen med like rike familietradisjoner, Røkke og Gjelsten hadde slått seg opp og lært seg spillereglene for å tjene kjappe penger. De var nyrike nykapitalister, kanskje ikke så snobbete som andre skipseiere, kanskje noe mer vulgære, og denne blandingen gjorde at Røkke allerede fra starten av fikk en litt spesiell posisjon blant finanskjendisene våre.
Jeg hører med til dem som ikke har noe i mot rikfolk. Og jeg hører med til dem som foretrekker solide, langsiktige og grundige selskapsutviklere som Fred Olsen, Olav Thon og Jens P. Heyerdal, fremfor kjappe spekulanter som Øystein Stray Spetalen, Christen Sveaas og nevnte Kjell Inge Røkke. I sistenevnte gruppe kan nevnes regelrette skurker som Carl Fredrik Seim. De går inn i selskaper, henter ut verdier, og forlater dem igjen. Olsen, Thon og Heyerdal har blitt (eller ble) i selskapene sine i årevis, og driver etter en strategi om at selskapene skal bli bedre år for år, og ikke alt i en jafs. Jeg er ingen finansmann, og skjønner lite av alt det Røkke har gjort med Aker, men av det jeg skjønner synes jeg lite kvalifiserer ham som helt.
I korte trekk kan man si det sånn at han splittet opp selskapet, og laget nye selskaper ut i fra det bestående, og i tillegg noen helt nye som han bare la under Akers paraply, eller bare brukte Aker navnet til. Slik jeg har forstått det, ble moderselskapet Aker nå et rent holdingselskap, der verdiene bestod i eierandelene de hadde i de andre Aker-selskapene, som også var plassert på Oslo børs. Man kan bruke litt luftige begreper som “synliggjøre verdier” om prosessene, det ble lettere for analytikerne å regne ut hvor mye hvert selskap var verdt, når hvert av underselskapene bare drev innenfor en bransje, i motsetning til konglomeratet det kunne vært, der analytikeren måtte være ekspert innen olje, shipping, verft, laks og drilling, for å nevne bare en liten del av alt de forskjellige Aker-selskapene nå driver med. Men disse her “synliggjøringene” av verdiene har gitt en god del penger rett i lommen på Røkke, og det har ikke vært utbyttekroner etter fortjeneste, slike som Thon, Olsen og Heyerdal blant annet har tjent seg rike på. Dette har vært investeringspenger, der Røkke har mottatt penger fra andre investorer som har gått inn med penger i forventning om fremtidig inntjening, som det heter. Røkke er den type kapitalist som innkasserer gevinsten før inntjeningen.
Noen av pengene Røkke har tjent har vært skitnere enn andre. I salgene rundt Aker maritim gikk det så langt at det kom til rettssak, minoritetsaksjonærene følte seg litt snytt, når Røkke tvangsinnløste dem for 16 kroner, når de underliggende verdier ble hevdet å være 34. Og egentlig har det vært flere eksempler på dette. Kjell Inge Røkke har eid litt her og litt der, og har så solgt dårlige deler i selskaper han eide mye, til selskaper der han eide lite. Han har sittet på begge sider av bordet, og byttet friske penger med dårlige til fordel for seg selv. Temmelig akkurat sånn som han gjorde nettopp nå, da 5 selskaper ble solgt fra morselskapet Aker til underselskapet Aker solutions, som jeg synes godt kunne hete Aker Kværner, som det opprinnelig gjorde, og som viser hvilke ærverdige selskaper han egentlig tukler med.
Jeg skjønner ikke hvorfor den norske staten skal være så ivrig etter å kaste penger nettopp etter en kar som Røkke. Nå ser det ut som flere reagerer, for det som foregår nå er lett å forstå er skittent, men man burde kjenne lukten allerede da staten kjøpte seg opp i Aker Solutions. Det var penger rett i lommen på Røkke. Og i ettertid viser det seg jo at han kom seg ut rett før den store nedgangen, han tjente kjempesummer på det, og hva staten egentlig oppnådde, er ikke godt å si. De bruker fine ord som “aktivt eierskap” og “industribygging”, ord jeg ikke synes klinger bedre enn mitt nevnte “synliggjøre verdier”. Aktivt eierskap skal ikke være å gi penger til dem som allerede har.
