Jeg hadde strengt tatt aldri trodd at jeg skulle skrive noe om Nina Karin Monsen her på bloggen. Fritt ord prisen trodde jeg heller ikke at jeg skulle skrive om, og Kim Friele visste jeg for kort tid siden ikke hvem var. Ingen av disse tingene interesserer meg noe særlig. Men i god norsk ånd har debatten nå tatt av, som den så ofte gjør det når den dreier seg om ytringsfrihet, som hos oss er en teoretisk øvelse, og det gjør den festlig å følge med på med humor, og deprimerende å følge med på med alvor.
Nina Karin Monsen er statsstipendiat. Hun har i årevis mottatt penger fra staten, for å drive en slags type forskning eller tenkning som ikke er støttet av noe universitet. Så vidt meg bekjent, deles det ikke ut slike midler lenger, men de som har fått dem, får lov til å beholde dem. De som lar seg provosere over at hun får penger av fritt ord for det hun skriver, kan jo tenke på at hun i alle år har blitt underholdt av staten for de samme tingene.
Jeg ser på stipendet som en mellomting mellom trygd og en universitetsstilling, like langt fra begge deler. Jeg må alltid smile når jeg ser Nina Karin Monsen titulerer seg som filosof. Det er litt spesielt.
At Kim Friele har latt seg provosere dit hen at hun har villet betale tilbake prisen hun fikk en gang på 70-tallet er riktig underholdende. Det er 60 000 kroner, etter hva jeg har hørt, mye penger å betale for å markere uenighet. Og jeg kan ikke fri meg for alltid å synes det er litt komisk når noen vil gi tilbake en pris de har mottatt, uttrykket er så mye sterkere enn effekten. De som gjør det setter seg utsatt til for spørsmålet: “Hva så?”. Stjerneeksempelet er Bjørnstjerne Bjørnson som leverte tilbake statsstøtten sin, når han forstod Alexander Kielland var fratatt sin. Resultatet ble at verken Kielland eller Bjørnson fikk statsstøtte. Og man kan aldri fri seg fra tanken, om at den som så lett gir fra seg penger, må sitte godt i det, og ha mye av den.
Det var en avsporing, som hele denne debatten hele tiden har vært. Det blir alltid så vanskelig når vi skal diskutere ytringsfrihet her i Norge. Det er så vanskelig å diskutere noe som alle er for. Så alle dem som kritiserer Nina Karin Monsen, må hele tiden passe på å forsvare hennes rett til å si det hun sier. Mitt håp er at man en gang kan kritiserere noen her i landet, uten å ta forbehold om at det forresten er helt greit han eller hun sier det han eller hun sier. Om det er noe man misliker, skal man få lov til å mislike det fullt og helt, og til og med mene at dette skulle aldri vært sagt.
Av de tingene jeg har fått med meg Nina Karin Monsen si, jeg må innrømme at jeg leser henne med svært liten interesse, så er det at hun er i mot den nye ekteskapsloven og enda mer i mot homofiles rett til å adoptere barn. For 40 år siden var det forbudt å være homofil i Norge. Fortsatt er det slik at homo i mange land og også i enkelte miljøer i Norge, regnes som et av de verste, mulige skjellsordene. Det er vel ikke så mange andre land som har en slik ekteskapslov, og adopsjonsrett, som Norge. For et par år siden hadde ikke vi det heller. Jeg skjønner ikke hvordan Nina Karin Monsen kan frembringe slikt sinne, jeg skjønner det bare ikke.
Nina Karin Monsen gjør seg best i den anonymiteten hun var i, før den nye ekteskapsloven kom, og Fritt ord gav henne prisen for å stikke hodet frem og være i mot den. Og som alltid er ytringsfrihet og toleranse i Norge teoretiske øvelser, og ikke noe der noe egentlig står på spill.
