Det er mange ting på gang for tiden, mye spennende å vente på, mye som skal gjøres, og mye som skal avgjøres av andre, men som angår meg. Det er et par ting jeg velger å holde utenfor bloggen, og der har det blitt seg slik at det er fullt kjør på de fleste av dem, akkurat disse dagene her. I helgen fikk jeg utrettet mye, jeg hadde helt fri, og får jeg bare det, blir mye gjort. I dag var arbeidsdag igjen, og skjønt min arbeidstid ikke er egnet til å skremme noen, så går tiden, jeg kommer hjem, spiser middag, det er kvelden.
I går hadde jeg meg en ordentlig kanne kaffe. Det gjorde sammen med det at jeg også uten kaffe var oppspilt, at jeg ikke i det hele tatt fikk sove, ikke før tre fire, sovnet jeg. Og hverdager har jeg vekkerklokken på syv, uansett når arbeidsdagen begynner. I dag begynte den riktig så menneskelig. Men jeg fikk ikke utrettet så mye på formiddagen av den grunn, eller det gjorde jeg forresten, riktig så mye, men det ligger utenfor bloggen å fortelle.
Jeg kom hjem fra jobb med en del avgjørelser i min favør, men med nye opplysninger i min disfavør, og med noen avgjørelser fortsatt uavklart. Jeg var full av energien fra helgen, men tenkte jeg måtte sove litt først, siden jeg ikke hadde sovet noe særlig om natten. Jeg leser som alltid russisk roman, Anna Karenina, og har tenkt å skru opp tempoet litt i lesningen, for å få den ferdig over sommeren. Jeg leser den på russisk og norsk, og intensjonen er som alltid å få den ut på bloggen, men tiden har fått litt makten over meg, og det er ikke alltid den strekker til.
Jeg måtte selvfølgelig ha middag. Fra gammelt av, fra den gode gamle studenttiden, var mandagen dagen for den dårligste middagen i uka, og så skulle det være jevn stigning til toppen om søndagen, fortsatt henger det litt igjen. I dag var det karbonader og potetstappe, ketschup og løk, alt på enkleste vis, alt på fem minutter. Noe mail hadde jeg å ordne, en samtale måtte jeg ta, og gjorde med glede, leseprogrammet måtte videre, det var det ene og det andre, og så var etter hvert klokken det den er nå.
Og jeg som var så full av energi for skriving, og hadde så mye inne. Alt skulle bare ende opp i en tekst som dette. Det var slett ikke hva jeg hadde tenkt. Men sånn må det gå når dagen bare passerer forbi, da må man skildre hvordan det er. Og det har jeg gjort.
