Jeg er svak for Russland og alt som er russisk. Og jeg er derfor svak for Ukraina, som egentlig er russisk det også, jeg sier det, selv om det ikke er alle fra Ukraina som liker at jeg sier det. Men det som gjør at jeg liker Russland, finner jeg også i Ukraina, og jeg er så glad i dem i begge to. Og jeg er glad i Kiev, som på mange måter er mer russisk enn Russland. Det var her det begynte, dette var den første hovedstaden, det var her alt oppsto.
På poesibloggen har jeg et dikt av den russiske nasjonaldikteren Aleksander Pusjkin, en vinterkveld, heter det, og jeg blir tumlen i hodet hver gang jeg leser det. Jeg synes det er så fint. Spesielt liker jeg setningen Сердцу будет веселей, eller “til hjertene skal komme glede”. Det er den gamle russiske ektemann som sier det til sin gamle russiske kone, de er innendørs i det gamle, slitne trehuset deres, vinterstormen raser utenfor, og han har akkurat bestemt seg for å ta et lite glass. La oss skåle, hvor er så kruset, til hjertene skal komme glede! Det er så flott sagt, så russisk, her skal gleden komme under de verste forhold, ensom i vinternatten, trøst i et glass vodka, men gleden skal komme, den skal komme like inn i hjertene.
Og det skal det også for meg. Jeg har bestilt meg enda en reise til Kiev. Jeg har gjort det, jeg har kjøpt billettene. Det er travelt på jobb og travelt på alle måter for meg nå. Men de var veldig snille og gav noen fridager rundt kristi himmelfartsdag og var litt fleksible, slik at jeg faktisk tirsdag ettermiddag kan fly fra Bergen til Sandefjord med Widerø, og videre til Kiev samme kveld. Billettene er kjøpt. Tilbake igjen kommer jeg mandag.
Det er en ekstratur. Den har tryllet seg frem. Mange av tingene går min vei for tiden, men det er også mange ting å tenke på og mye å gjøre på mange felt, det skal gjøre seg godt med en ekstra tur til Kiev – Ukrainas vakre hovedstad – nå som jeg har det så travelt i Bergen. Jeg reiser tirsdag kveld. Det er fem dager til. Til hjertene skal komme glede!
