Jeg fikk min første mobiltelefon julaften 2001. Det var en Nokia, Nokia 900 tror jeg kanskje det var, en klassiker, grå og fin, en gave fra mor og far. Jeg hadde allerede lenge unngått mobiltelefon, det var ikke noe for meg, det var for folk som ville ta seg ut og følge med i tiden, hva jeg kaller østlendinger, de passer til å ha en mobiltelefon å vise seg med. Jeg hadde jo greid meg fint uten, med mobiltelefon blir det bare til at man ringer mer unødvendig, og dyrere, og tekstmeldinger kunne jeg i alle fall ikke skjønne vitsen med. Nei, mobiltelefon var ikke noe for meg, og jeg skulle i alle fall ikke kjøpe det.
Høsten 2001 var min første i det ordentlige arbeidslivet. Jeg hadde fullført hovedfaget i historie i mai, pedagogikken hadde jeg fra før, så det lå i kortene at jeg skulle prøve meg som lærer. I 2001 het det at vi unge bare måtte være tålmodige, gamle lærere går snart av med pensjon, snart blir det mannefall. Men et snarlig mannefall hjalp ikke meg som trengte jobb nå, og jeg ble øyeblikkelig ganske så desperat, og gikk på veggene to uker som arbeidsledig, før jeg fikk noen vikartimer på Stend, Arna og i Åsane, alt i utkanten. Vikartimene på Stend (ved Rådalen, Fana) og Åsane ble etter hvert til faste vikariat ut året, og mer enn 100 % stilling til sammen, ganske ugunstig med en skole på hver kant av byen (Bergen, for dem som skulle være blanke), særlig når jeg ikke hadde bil, og var avhengig av buss. Særlig dager jeg hadde undervisnig begge steder var kritiske, det hendte jeg ikke rakk bussen, eller at bussen fra Tide (eller hva det het den gang) var forsinket. Da ble jeg fortalt at jeg måtte ha mobiltelefon, så jeg kunne si i fra, det var nesten et pålegg.
Far var enig, og kjøpte altså en mobiltelefon til meg sammen med mor. Det er den telefonen jeg har vært mest fornøyd med, det var den første. Den hadde ingen finesser, gikk øyeblikkelig ut på minne med antall tekstmeldinger, og kunne ikke lagre meldinger jeg selv sendte. Den var heller ikke sterk på egendefinerte ord, den gikk snart tom. Den hadde et utmerket spill, Snake, i sin aller beste versjon. Og det gikk an å ringe med den. Det var alt. Jeg var strålende fornøyd. Jeg hadde den telefonen i årevis.
Hva som skjedde med den husker jeg ikke. Det er snålt, for jeg pleier å ha rimelig kontroll på mitt eget liv. Jeg tror ikke den ble stjålet, jeg tror ikke jeg mistet den, og jeg kan heller ikke huske at den ble ødelagt. Og så lenge den virket, ville jeg aldri ha skiftet den ut. Men det gjorde jeg altså, det sikrest bevis er at jeg ikke har den lenger, det fulgte en periode hvor jeg overtok gamle telefoner etter søstrene mine og mor. Det var et par Ericssontelefoner jeg aldri fikk vendt meg til, og som jeg raskt solgte videre (solgte faktisk, for raske 200 hver, sånn er jeg), og en Nokia ørlite grann oppdatert fra den jeg hadde først. Den hadde samme størrelse og design, men kunne huske meldinger jeg selv hadde sendt, og den kunne også programmeres til når forskjellige profiler skulle slå seg av og på, det vil si av, man kunne bestemme hvor lenge en profil skulle vare. Jeg var veldig fornøyd.
Høsten 2007 var det vel jeg kjøpte min første telefon på egen hånd. Jeg husker ikke helt motivasjonen, den gamle virket, men den hadde problemer med minnet, og jeg tenkte kanskje at jeg trengte en ekstra for utenlandsreiser, da jeg kunne kjøpe nytt Sim-kort for Ukraina og Russland. Dette var en glimrende telefon, Nokia på ny, den gikk aldri tom for meldingsminne, og den kunne fotografere, selv om jeg aldri gjorde det. Kanskje kunne jeg høre musikk og radio, det gjorde jeg heller aldri. En telefon skal være for å ringe med og eventuelt sende tekstmeldinger. Jeg kjøpte også aksjer i Nokia, før jeg kjøpte denne telefonen, så jeg skulle tjene litt på mitt eget kjøp. Så langt har jeg tapt 10 ganger mer enn telefonen kostet.
Denne telefonen ble stjålet i Rostov høstferien i fjor. Det var synd, veldig synd, det var en telefon jeg ville hatt for evig, og liv for et helt år lå lagret der, med mottatte og sendte meldinger, mange minner gikk også tapt i tyveriet. Det var etter denne reisen min far døde, like etter, og dypt tragisk. Jeg overtok derfor hans telefon, en Ericsson, den var full av hans minner, finere enn jeg noen gang hadde hatt, men like fullt gammel, og jeg kunne aldri helt venne meg til den. Den gikk tom for meldingsminne ved cirka 100, sendte og mottatte, og styrespaken begynte å streike litt, og det hendte den hadde problemer med å søke seg frem til en mottaker. Den var ikke helt på stell. Så nå har jeg godt til det uventede skritt å kjøpe meg en ny mobiltelefon. En Nokia N82.
Om den skal jeg skrive mandag. I morgen blir 17. mai post.
